Ufrivillig barneløs
Torill ønsket seg barn, men forsto ikke hva som var galt. Etter flere år fikk hun det vonde svaret
Torill har alltid sett for seg livet med egne barn, men lite visste hun at prosessen skulle være så lang og tøff.
Siden Torill Aasen (38) var tenåring, har hun alltid sett for seg livet med egne barn.
«Får jeg en mann, flytter vi til et landlig sted og stifter en familie med to til fire barn», tenkte hun.
Lite visste hun at livet skulle ta en annen vending.
Spontanabort
For om lag ti år siden hadde hun livet hun så for seg. Hun hadde en partner, og sammen prøvde de aktivt å bli gravide. Det var likevel noe som ikke stemte.
– Jeg var gravid tre ganger, men spontanaborterte alle gangene. Når man spontanaborterer gjentatte ganger, har man rett på utredning. Jeg fikk spørsmålet ved min siste abort om jeg ønsket dette, og såklart var svaret ja. Det var skummelt, men samtidig en lettelse å muligens få vite hva problemet var.
Dette sier Torill til Klikk.no. Hun jobber som sykepleier og bor i Skien.
Da hun var 25 år gammel, gjennomførte hun en utredning, men hun følte at den ikke var helt fullstendig.
– Kommentarene jeg fikk underveis av gynekologene var nok til å tenke at de ikke tok det på alvor. «Du er ung», «det er ingenting i veien med deg», «smerter ved menstruasjon er helt naturlig», «du lykkes når tiden er inne for det», var flere av kommentarene jeg fikk, sier hun.
Det ble slutt med hennes daværende kjæreste, og etter å ha gått gjennom flere spontanaborter, satte det sine spor.
Hun bestemte seg for å kontakte en klinikk i København i Danmark for råd og veiledning.
– Jeg kontaktet en privat klinikk i København fordi jeg hadde kjennskap til byen og visste at mulighetene var bedre der. Jeg ønsket å få råd om hva jeg kunne be om i Norge for å få en komplett utredning. Jeg ønsket å sjekke ALT, sier hun.
Underveis ble det også gjort et forsøk på å bli gravid gjennom sæddonasjon. Ønsket var klart: Barn ønsket hun å få - med eller uten partner.
– Jeg ba om en mer fullstendig utredning i Norge. Mens jeg ventet på svar, utførte jeg et forsøk i København første gang i 2013. Dessverre gikk det ikke, og jeg måtte ta stilling til hva jeg skulle gjøre videre, forteller hun.
«Skal jeg kjøpe en pakke med tre prøverørsforsøk, eller skal jeg vente på mer svar og utredning?», var spørsmålet hun stilte seg.
– Jeg hadde samtidig et håp om å få et brev i posten der det sto: «Nå er du innkalt til utredning. Møt opp der klokken ...». Jeg var i tenkeboksen en liten stund.
Les også: Anette-Emilie (48) vurderte å brenne vugga hun selv hadde snekret. Så skjedde det et «mirakel»
Prøverør
I mellomtiden møtte hun en mann, og kjærligheten mellom dem blomstret.
Tema var sårt å snakke om, men hun la likevel alt på bordet i håp om at dette var hennes fremtidige mann og pappaen til hennes fremtidige barn.
Selv om hun ikke var klar over hva som var galt, skjønte hun at hun trolig trengte medisinsk hjelp for å få drømmen oppfylt. Hun ga likevel ikke slipp på ønske om utredning i håp om å lykkes på egenhånd.
– Jeg ønsket virkelig et barn, og har alltid sett for meg livet med barn. Jeg ønsket en endring i livet og noe som kunne gi livet mer verdi og mening. Partneren min da var 13 år eldre enn meg, og vi bestemte oss tidlig for å kjøpe en pakke med tre IVF-forsøk, som startet i 2014 og pågikk til 2017.
Hun ble gravid to ganger, men mistet begge gangene, og den tredje gangen ble hun ikke gravid. Hver negativ test var en skuffelse.
– For mange er det en nytelse over natten. Mange tar det for gitt at det er lett å unnfange. Det var sårt å høre og se at det gikk lett for så mange, samtidig som jeg kjempet både med meg selv og systemet.
Hun beskriver det som et hav av følelser, og en del fortvilelse når skuffelse på skuffelse meldte seg. Hun reiste seg hver gang etter beste evne, noe hun ble god til etter flere år i prosessen.
– Her går du gjennom prøverør og krysser alt du har i håp om at det skal gå, og så er du i en alder der mange «plutselig» blir gravide og får barn. Alt skjedde så naturlig for dem, og følelsen av urettferdighet ble fremtredende da jeg så hvem som fikk det til naturlig. Man tenker naturligvis «Hva er galt med meg, hva har jeg gjort galt?».
Det er flere situasjoner hun har styrt unna fordi enkelte dager var emosjonelle.
– Barnebursdager og babyshower, er noe jeg styrte unna fordi det kunne bli veldig emosjonelt for meg. Selv om det var sårt, gledet jeg meg over venners barn og var glad på deres vegne, forteller hun.
Endometriose
Etter flere år med venting og undersøkelser, tok det seks år før Torill fikk utredningen som skulle gi henne svaret på hva som var galt.
På den tiden var hun blitt singel igjen etter at det ble slutt med kjæresten.
– De utførte kikkhullsoperasjoner i 2014 og 2019. De fant tette eggledere og en del endometriose. Mye ble fjernet, men dette er en tilstand hvor det vokser frem igjen ved hver syklus og gjør forholdene for fertilitet dårlig, sier Torill.
Hun synes det var tøft å vente mange år før hun fikk svaret på hva som var galt, spesielt siden hun selv følte noe var galt, men ikke ble hørt før flere år hadde gått.
Endometriose er en tilstand hvor vev som ligner livmorslimhinnen, vokser utenfor livmorhulen.
Endometriose kan føre til sammenvoksninger og arrvev i eggstokkene, noe som vil påvirke fertiliteten ved at det blir vanskelig for et befruktet egg å feste seg.
De vanligste symptomene på endometriose er:
- kraftige smerter ved menstruasjon
- vansker med å bli gravid
Andre tegn på endometriose er:
- smerter ved samleie (dype støt)
- Fatigue/uttalt tretthet
- Smerter ved avføring og/eller vannlating
- Oppblåsthet,kvalme, vekslende avføringsmønster
Den eneste måten legen med sikkerhet kan si at du har endometriose er ved hjelp av laparoskopi – ofte kalt kikkhullskirurgi. Gynekologen lager da et lite snitt i navlen under narkose og fører et kamera inn slik at strukturene i bekkenet kan ses.
I Norge tar det gjennomsnittlig 7 år å få stilt diagnosen, endometriose.
Kilder: Helsenorge og Endometrioseforeningen
– Hvorfor skal vi kjempe i et system som ikke tror oss? Kvinnehelse bør opp og frem, og holdningene blant en del fagpersonell bør forbedres. Jeg hadde en sykehistorie som kunne avdekket dette tidligere hvis man hadde tatt symptomene på alvor. Magesmerter og underlivssmerter er ikke bare å kimse av, sier hun.
Hun innrømmer åpenhjertig at prosessen har vært psykisk slitsom å stå i, samtidig som hun har kommet styrket ut av det, og ikke minst fått mye kunnskap i bagasjen.
– Det er ikke «bare, bare» å sitte og vente i år etter år på å få virkeliggjort drømmen. Nå er jeg en ganske stødig og viljesterk person, men det har vært stunder der jeg har vært nede for telling. Årene gikk og den biologiske klokken tikket.
Les også: – Mange ufrivillig barnløse føler på skam og mislykkethet
Gikk videre alene
I 2020 ble det lovlig med assistert befruktning for enslige kvinner i Norge.
– Jeg bestemte meg for å gå videre med prosessen alene. Møtte jeg en mann, var ikke barn en prioritet.
Selv om hun har savnet litt omsorg av en partner, synes hun det har gått fint å stå i det alene.
– Når du er mentalt forberedt på at du skal gjennom dette uten partner, går det veldig fint. Jeg har vært litt ensom til tider, men likevel har jeg hatt god støtte rundt meg. Jeg har enestående venninner og familie som har hjulpet meg, støttet meg og vært en stor del av denne prosessen.
Hun tenkte at prosessen kom til å bli lettere siden det var lovlig i Norge. Men slik ble det ikke.
– Politisk skjer det endringer, men systemet er ikke lagt opp til å ivareta det, sier hun og fortsetter:
– Jeg fikk henvisning fra legen. Jeg fikk beskjed om at jeg oppfylte kriteriene, men jeg var nødt til å svare på flere skjemaer og sende inn en politiattest.
Gleden var stor da hun fikk beskjed om at hun er egnet og fikk komme inn til samtale på Rikshospitalet i Oslo.
– Da jeg endelig kom inn til samtale, fikk jeg høre: «Du er ikke et av de verste tilfellene. Her må du belage deg på lenger ventetid». Det var som å gå derfra med et slag i trynet. Endelig fikk jeg litt håp, men så ble det knust.
– Hva er lenge? Jo, det kunne være alt fra 1-10 års ventetid. Jeg hadde allerede stått i dette i flere år.
Se tilsvar fra Rikshospitalet lenger ned i artikkelen.
Les også (+): Ordet mamma skal være et godt ord. Men det er det ikke for meg
Valgte å gå privat
Torill havnet i tenkeboksen igjen og visste ikke hva hun skulle gjøre. Da bestemte hun seg for å kontakte en privat klinikk i Oslo.
– De er veldig hjelpsomme og imøtekommende. Det er som å komme inn på en rød løper. I det offentlige følte jeg meg som «en brikke i systemet». Man er kun et navn på en lang venteliste, og det er dårlig kommunikasjon.
Hun mener god kommunikasjon og informasjon kan føre til at pasientene føler seg tryggere og får en positiv holdning.
– I det private følte jeg meg sett og ivaretatt. Prosessen går mye raskere når man går privat, men klart det koster penger.
Torill ble veiledet videre til en privat klinikk i St. Petersburg i Russland. Hun var sikker på at dette var hennes siste sjanse til å få drømmen oppfylt.
– «Herlighet, jeg kan ikke reise til Russland», tenkte jeg. Men etter å ha rådført meg med klinikken i Oslo, ble jeg overbevist om å prøve. De kunne tilby baby-garanti som føltes betryggende med tanke på at det koster mye penger, og at dette var mitt siste forsøk.
Hun bestemte seg derfor for å reise. Hun reiste dit for første gang i november 2021.
– De var gode til å kommunisere og gi meg en trygghetsfølelse. Samtidig som de var tilgjengelige på Skype, e-post og apper til enhver tid.
Totalt reiste hun til Russland tre ganger. Første forsøk gikk ikke, men Torill ønsket å prøve igjen.
– Jeg prøvde å si til meg selv at jeg måtte ta det som en reise oppi noe som ellers var vanskelig. Det var mye mail, papirer, forsikringer, visum og så videre, som skulle ordnes.
Positiv test
Etter andre forsøk, var det noen veldig nervepirrende dager før hun skulle ta en graviditetstest.
– Jeg hadde en skreddersydd plan, så jeg visste hele tiden når jeg skulle teste meg, sier hun.
Det var desember 2022, hun var hjemme alene i Norge da hun tok graviditetstesten som skulle endre livet hennes for alltid.
Hun hadde flere venninner som også ventet spent, og en familie som var virkelig nysgjerrige.
– Den viste positiv. Det var helt uvirkelig, og jeg klarte ikke å tro det. Jeg ba min gynekolog om flere tester, og tok en hCG-test. HCG er et hormon som først og fremst dannes ved graviditet og kommer frem gjennom en blodprøve.
– Gynekologen skjønte godt at det var uvirkelig for meg. Hun har nemlig fulgt meg gjennom de siste ti årene - med alle nedturene jeg har stått i. Etter fire blodprøver og siste med et høyt hCG-svar, forsto jeg det – jeg var endelig gravid. Jeg har ikke tall på hvor mange tester jeg tok, sier hun med et smil.
Torill opplevde å være bekymret under svangerskapet, og fikk hyppige kontroller for å forsikre seg om at alt var i orden.
– Dette er noe jeg har drømt om i mange år, og jeg var redd for at det skal bli tatt fra meg på et blunk. Jeg hadde også medisinske grunner til å være bekymret, samtidig som at det føltes godt å være gravid og vite at jeg endelig skulle få drømmen oppfylt.
Les også: En ubehagelig følelse fyller Sofie (42): - Det tok meg fem år å våge å si det høyt
– Klyp meg i armen
Juli 2023 ønsket hun endelig datteren sin velkommen til verden. Men fødselen ble ikke slik hun forventet.
– Fødselen ble veldig dramatisk. Det var tøft å stå i det, spesielt uten en partner. Men jeg har hatt en stødig krets rundt meg hele veien. Det er jeg veldig takknemlig for.
Heldigvis gikk det bra med dem, og hun er takknemlig for være mamma i dag, selv om prosessen og fødselen har satt sine spor.
– Jeg må av og til klype meg selv i armen: «Er hun min? Er dette ekte».
– Det har gått kjempefint med henne, og det er helt fantastisk å være mammaen hennes. Etter ti år med mye frustrasjon og vanskeligheter, ble drømmen endelig virkelig. Jeg ser på henne og er så takknemlig for at hun kom til meg. I starten føltes det uvirkelig, men hverdagen blir bare mer og mer givende og fin. Og det er så herlig med respons og utvikling fra henne.
Selv om det ikke ble som hun så for seg i tenårene, har hun opplevd mye bra, og er svært stolt av det.
– Jeg har utdanning, jobb, bor landlig, og har en flott liten jente. For meg er dette helt fantastisk, og jeg er veldig takknemlig. Vi har det trygt og vi har et trygt nettverk rundt oss. Det føles godt.
I ettertid sitter hun igjen med glede for at drømmen kom i oppfyllelse, men også frustrasjon over at ventetiden i Norge utsatt prosessen i mange år.
– Norge har mye bra, men også mye potensial. Det er lange ventelister og dårlig kommunikasjon. Det er lett å miste tillit og håp når man kun føler seg som et navn på en lang liste. Ting tar tid, og der og da er det tøft å sitte på en ventestol i flere år før det skjer noe, sier Torill.
Les mer om ufrivillig barneløshet her
Se tilsvar fra Rikshospitalet og Helse- og omsorgsdepartementet under.
Tilsvar
Klikk.no har informert både Oslo Universitetssykehus (Rikshospitalet), Helsedirektoratet, Helse- og omsorgsdirektoratet og sykehuset Torill var på tidlig i prosessen, om påstandene som kommer frem i artikkelen.
Sykehuset Torill fikk utredning på i starten av prosessen, ønsket ikke å svare på henvendelsen. Torill mener at avdelingen hun var på, er lagt ned.
Tilsvar fra Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet
– Alle som skal ha behandling på Oslo universitetssykehus (OUS) må gjennom den samme søknadsprosessen uavhengig av om man trenger donor eller ikke. Hvis henvisningen er fullstendig, får man innkalling til en time på poliklinikken for informasjon og for å legge plan for eventuell behandling
Dette opplyser Gunnhild Bøyum, sykepleier og koordinator ved Reproduksjonsmedisinsk avdeling på Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet.
Hvis det er mistanke om endometriose, kan det være aktuelt med operasjon for å fjerne endometriose før behandling. Det vil ofte være ventetid på operasjon dersom det er aktuelt.
– Dette for å øke sjansene for å bli gravid. Hvis kvinnen har endometriose er det ganske sannsynlig at egglederne er skadet, og derfor er det ikke aktuelt med inseminasjon, men heller prøverør.
Hvis alt er godkjent og alle prøvesvarene foreligger, blir man satt på venteliste.
Vi i har opplyst Bøyum om at Torill mener at hun fikk beskjed om at det var alt fra 1-10 års ventetid. Bøyum mener det muligens foreligger en misforståelse.
– Det er ikke tvil om at man er veldig sårbar i denne situasjonen, og at uttalelser kan bli oppfattet feil. Hvis legen har sagt det som hun siterer, kan det være at man mener at hun har bedre sjanse sammenlignet med andre. Men som behandler skal man alltid være obs på hva man sier slik at man ikke sårer. Ventetiden er som beskrevet over dessverre lengre enn om man ikke trenger donor, men ti år er veldig usannsynlig.
– Fra du er inne i samtale, til du utfører første prøverørsforsøk, er normal ventetid cirka 8-9 måneder, men det avhenger selvsagt på pasienten og deres medisinske årsaker. Noen må også utføre noen behandlinger på forhånd som kan føre til at prosessen tar lenger tid.
Da loven ble endret for 3,5 år siden, økte behovet for donorsæd.
– Hvis vi hadde hatt utømmelig med sperm og donorer, ville ventetiden vært kortere. Da kunne vi kanskje halvert ventetiden. Ventetiden kan variere ettersom hvor mange menn som melder seg som donor.
Bøyum tror ventetiden fører til at flere oppsøker private klinikker.
– Dersom man kan gjøre det privat, slipper man å vente. Vi er en offentlig klinikk og det offentlige sykehuset har de ressursene de har. Det må prioriteres alt mellom det offentlige skal tilby. Hvis vi skulle behandlet flere, måtte vi hatt flere sæddonorer og flere ansatte, og større lokaler, noe vi selvsagt gjerne skulle hatt, sier hun.
Tilsvar fra helse- og omsorgsdepartementet
Under er svar fra statssekretær Karl Kristian Bekeng i Helse- og omsorgsdepartementet.
Svaret under ble mottatt på mail:
«Ingen skal måtte vente for lenge på helsetjenester. Siden 2017 har ventetidene økt. Derfor har regjeringen i år stilt krav om at ventetidene skal gå ned, økt overføringene til sykehusene og tatt flere grep i Nasjonal helse- og samhandlingsplan for bedre sykehusøkonomi og mer kapasitet i tjenesten.
I denne planen er det flere tiltak for å få ned ventetider.
- Økt kapasitet i tjenesten,
- effektiv organisering,
- riktig bruk av personell, særlig spesialisert kompetanse,
- og digitale løsninger som frigjør arbeidstid.
Ventetiden til IVF-behandling varierer mellom behandlingsstedene. Vi har økt bevilgningene til sykehusene for at sykehusene skal øke kapasiteten og få ned ventetidene, både for IVF og andre behandlinger.
Sykehusene tar arbeidet med å få ned ventetidene alvorlig. Sykehusene må prioritere innenfor de ressursene de har, og sørge for at helsepersonellet kan bruke tiden sin best mulig for at pasientene skal få rask og god behandling.
På den måten ønsker vi å redusere ventetiden både for dem som ønsker IVF-behandling og for andre pasienter.», skriver statssekretær Karl Kristian Bekeng i Helse- og omsorgsdepartementet til Klikk.no.
