JohannaS PAPPA VAR ET MYSTERIUM:
Da Johanna var fem år gammel, kom pappaen til barnehagen og sa «ha det bra». Så var han borte
Det eneste han etterlot seg var en lapp der det sto: «Jeg er ikke den du tror jeg er. Jeg drar fra dere nå, det blir best sånn. Ikke forsøk å finne meg.»
Hver gang Johanna Wallin tenker på pappaen hun hadde i de fem første årene i livet, smiler hun.
– Han var en morsom og snill lekende pappa som alltid hadde tid til meg. Og det er ikke bare noe jeg tror nå. Alle rundt oss har bekreftet at han var utrolig fin forelder full av kjærlighet.
Derfor virker det enda mer ubegripelig det som skjedde like før Johanna fylte fem år. En dag i mai 1981 dukket pappa Peter uventet opp i Johannas barnehage i Uppsala, ikke for å hente sin datter, men for å ta avskjed med henne.
Jeg drar fra dere nå
– Han satte seg på kne foran meg. «Ha det bra, Johanna», sa han. Akkurat det øyeblikket er det eneste jeg husker. Jeg husker ikke noe mer eller hvordan jeg selv reagerte.
Da Johanna kom hjem den dagen, var pappa sporløst forsvunnet. Det eneste han etterlot seg var en lapp til Johannas mamma der det sto: «Jeg er ikke den du tror jeg er. Jeg drar fra dere nå, det blir best sånn. Ikke forsøk å finne meg.»
Hva var det som hadde fått denne mannen til å overgi sin egen familie med en slik hast at han ikke hadde tid til å vente til hans andre datter, Elin, kom til verden? Hun ble født bare vel en måned etterpå.
Versjonen lille Johanna fikk servert var at pappa hadde reist til England for å ta seg av sin syke mor. Da hun var 11 år, syntes mamma hun var stor nok til å få vite at Peter hadde forsvunnet uten å oppgi noen grunn, og at han også hadde forlatt familien en gang tidligere da Johanna bare var noen måneder gammel. Den gangen var han bort i to og et halvt år.
– Det fikk meg til å føle meg så veldig liten og ubetydelig. Jeg syntes jeg hadde vært dum som hadde trodd at jeg betydde noe for pappa. Han hadde tydeligvis viktigere ting i livet sitt. Folk rundt meg antydet at han var en del av noe større, kanskje i en etterretningstjeneste hvor han dro på hemmelige oppdrag i hele verden.
Gift i Canada
Da Johanna var 16 år, fikk hun nok en flik av sannheten. Etter at pappaen forsvant for andre gang, hadde mamma Maria funnet et brev til ham fra en kvinne i Canada. Hun het Eeva. Maria kontaktet henne, og hun visste ingen ting om at han hadde en familie i Sverige.
Mens Maria håndterte tilværelsen som alenemamma hjemme i Uppsala, hadde Peter giftet seg på den andre siden av Atlanteren. Etter bare et drøyt års ekteskap forlot han sin canadiske kone uten forklaring og dro tilbake til familielivet i Sverige.
Ettersom Peter hadde kommet tilbake etter sitt første forsvinningsnummer, håpet Johanna at han skulle komme tilbake denne gangen også, eller i hvert fall gi et livstegn fra seg. Men årene gikk, og utallige bursdager og andre milepæler passerte uten at hun hørte ett ord fra ham.
Siden han ikke selv lot høre fra seg, bestemte hun seg for å begynne å lete etter ham. Hun hadde en dyp lengsel etter en dag å gjenforenes med sin far.
– Jeg tror at mitt store behov for å finne ham munnet ut i et savn etter den fine forelderen han en gang var for meg. Med årene handlet det mer og mer om at jeg ville ha svar på alle spørsmålene jeg hadde. Innimellom har det føltes som ren tortur å ha så mange spørsmål uten å vite hvor personen som sitter på alle svarene finnes, forklarer hun.
Fødselsdatoen stemte ikke
Å forsøke å lokalisere Peter var som å lete etter nålen i høystakken. Det var ikke mulig å finne en person med navnet og fødselsdatoen som ble oppgitt da han ble registrert i Sverige. Det britiske opphavet på pappas side førte studenten Johanna til England. Helt tilfeldig havnet hun i traktene der pappa Peter hadde sagt til moren at han vokste opp.
Men en gjennomgang av universitetets arkiv over gamle studenter ga ingen resultater. Like resultatløs var Johannas iherdige leting etter pappa i Bristols gater. Ingen av dem hun spurte kjente igjen mannen på bildet hun viste dem.
At Peter var britisk var helt umulig å bevise. Derimot fantes det bevis for at han hadde vært i Israel flere ganger. Det var der han hadde truffet sin kanadiske ex-kone. De hyppige reisene til Israel så ut til å ha en kobling til den jødiske bakgrunnen han hadde sagt han hadde.
Lette i Israel
Selv om pappa var borte, hadde Peter likevel stor innflytelse på datteren. På grunn av hans mulige jødiske bakgrunn begynte Johanna å engasjere seg i Israel-Palestina-konflikten, noe som har kommet til å prege livet hennes. Det var gjennom dette engasjementet hun traff faren til sine tre barn.
I Palestina og Israel gjenopptok Johanna letingen. Igjen løp hun rundt i fremmede gater i jakt på informasjon om sin far. Letingen førte henne til lyssky puber der hun traff menn som i likhet med Peter hadde rømt fra sine familieforpliktelser.
– Det var første gang jeg ble sint på pappa. Med ett ble det så tydelig at det fantes mange menn som bare hadde forsvunnet ut av sine koner og barns liv. Det føltes så tarvelig. Jeg begynte å lure på om pappa kunne sitte på en av disse pubene og drikke øl og se på fotball, mens jeg dro rundt i verden og lette etter ham.
Heller ikke letingen i Israel førte til nye biter i puslespillet. De stadige blindveien gjorde henne nedbrutt.
– Det er så enormt frustrerende å innse at man ikke kommer lenger. Hele tiden spurte jeg meg selv: Hva er det pappa er innblandet i som har tvunget ham til å gå under jorden?
I mangel på resultater tok Johanna en pause fra letingen. Men i tankene var han alltid der. Med jevne mellomrom gjorde hun nye søk på navnet han hadde brukt i håp om det skulle dukke opp en ledetråd. Men hun ble skuffet igjen, inntil hun i september i 2021 til sin store forbløffelse fikk et treff. En person på internettforumet Flashback hadde, takket være et gammelt avisintervju med Johanna, lagt merke til Peters forsvinning. Plutselig hadde hun en hel armé av hengivne supportere som var fast bestemt på å hjelpe henne å finne faren sin.
– Det var folk som interesserte seg for å løse mysterier, og de gikk veldig metodisk til verks. De tilnærmet seg oppgaven på en annen måte enn meg som var så følelsesmessig involvert. Uten deres hjelp tror jeg ikke jeg ville kommet særlig langt.
Fant slektning i England
Dette ga henne ny inspirasjon. Johanna bestemte seg for å ta en dna-prøve. Da svaret kom, viste deg seg at hun var halvt skandinavisk og halvt engelsk.
– «Det var det jeg visste», var min første tanke. At pappas opplysninger om sitt britiske opphav var sanne, ga meg et stort håp om det skulle være flere ting som stemte.
Et par fjerne slektninger på pappaens side hadde også latt seg dna-teste. For første gang fikk Johanna et ansikt på en person i pappas slet. På PC-skjermen hilste Andrew henne velkommen i familien. Han kjente riktig nok ikke Johannas pappa, men han hadde også en stor interesse for å forske videre i deres felles slektshistorie.
Det var også Andrew som fant en fødselsattest på Peter som viste at han var født i 1938, ikke 1943 som han selv hadde hevdet. Påstanden om at han kom fra en jødisk slekt, var også usann.
I de britiske registrene var det også opplysninger om at Peter hadde giftet seg som ung og fått en datter, Johannas halvsøster Helen, som hun jo ikke hadde visst om. Helen hadde vokst opp med en annen farsfigur og døde av kreft da hun var i 40-årene. Peters eldre bror Kenneth hadde gått bort i sitt nye hjemland Australia. Johanna fikk tak i en video fra Kenneths begravelse tidligere samme år. Hun håpet at pappaen hennes var en av dem som var i begravelsen.
I stedet hørte hun presten si: «Vi sender våre varmeste kondolanser til søster Pauline, som ser på fra England. Hun begraver to brødre i dag, med to timers mellomrom, Kenneth her i Australia, og Peter som begraves i England.»
– Jeg hadde ikke engang tenkt tanken at pappa ikke levde lenger siden jeg ikke hadde funnet noen dødsdato på ham. Det aller verste var at han hadde dødd bare ni måneder tidligere. At jeg kom så nær og likevel aldri fikk treffe ham. Det føltes så meningsløst og urettferdig.
Forlot flere familier
Til tross for farens død, manglet det likevel mange biter i puslespillet. En person som satt på viktige opplysninger om Peter var søsteren Pauline (82). I Wales tok hun imot de to svenske døtrene til sin bror med åpne armer.
Også Pauline hadde lett etter Peter. Etter flere tiår med leting, fikk hun hjelp av et privatdetektivbyrå til å spore ham opp i oktober 2019. Han gikk med på å ha en viss kontakt med henne på vilkår av at hun ikke fortalte det til noen.
Ettersom han ikke ville prate om fortiden, visste ikke Pauline så mye om hvordan hadde levd sitt voksne liv. Derimot kunne hun fortelle om en tøff barndom med foreldre som aldri viste dem kjærlighet og en far som forsvant ut av Peters liv da han var fem år – like gammel som Johanna var da Peter forlot henne.
– Det var så utrolig leit å innse at historien hadde gjentatt seg. Hva følte pappa når han gjorde det samme mot sine egne barn som hans egen pappa hadde gjort mot ham? Jeg kan ikke tenke meg noe annet enn at man avskyr seg selv, sier Johanna.
Etter hvert kom det frem at Peter hadde forlatt flere koner og barn. Johanna fikk kontakt med en yngre halvbror i Tyskland som han hadde vært en topp pappa for i nesten ti år før han sin vane tro forsvant for godt uten å gi lyd fra seg igjen. Et par som ble kjent med Peter etter at han hadde reist fra Tyskland beskrev ham som ensom og rotløs og en som slet økonomisk.
– Det ser ikke ut til å ha vært noe lett eller morsomt liv. Jo mer jeg får vite om pappa, desto større sympati får jeg for ham. Det tristeste er at han aldri forsto hvor viktig han var for barna sine.
Les også: (+) Tammy ble adoptert bort som liten. Da hun sporet opp sin biologiske familie, gjorde hun en sjokkerende oppdagelse
Ville eie historien min
På noen områder er Peter fortsatt et mysterium for Johanna. Da hun var yngre, skammet hun seg over å ha blitt valgt bort av faren sin. Når hun nå ganske nylig oppdaget at Peter forlot familien sin uten noen spesiell grunn, og at han de siste tolv årene av sitt liv bodde bare to og en halv times flytur unna uten å la høre fra seg en eneste gang, kom følelsen av å skamme seg tilbake.
– Dette kommer jeg aldri til å skrive om, var det første jeg tenkte. Men en venn overtalte meg til at dette var noe jeg trengte å gjøre for å føle at jeg eier min historie. Så i stedet for å sitte å skamme seg over det som har skjedd, gjør jeg nå akkurat det motsatte: Jeg forteller om det så høyt som jeg kan!
Selv om boken hun har skrevet om sitt livs prosjekt, «Ingen vanlig pappa som man bara har», fikk en annen slutt enn hun hadde ønsket seg, synes hun at alt arbeidet hun la ned for å finne faren sin har vært verdt sluttresultatet.
– Alle svarene jeg har fått gjør at jeg føler meg mer jordet. Dessuten har jeg blitt beriket med en hel slekt som jeg kjenner veldig sterk tilhørighet til. Gjennom letingen etter pappa har også andre i slekten som ikke visste om hverandre, fått kontakt. Det føles veldig bra, slutter Johanna.
