Bjørg flyttet fra Oslo til en berghylle

Det var ingen spøk å dø på gården Kjeåsen i gamle dager. Så ulendt var det der at 12 mann måtte trå til for å fire en likkiste ned brattheng og skråninger.

Gården Kjeåsen ligger på en avsats 530 meter over havet, og var i århundrer en av Norges mest utilgjengelige gårder.

Klatringen mellom Simadalsfjorden opp til gården var både strabasiøs og farlig, med balansering på tømmerstokker og trestiger.

DNT omtaler turen som «ekstra krevende».

Livsfarlig skolevei

89 år-gamle Bjørg Wiik ble bofast på Kjeåsen i 1967.

På sine eldre dager er Bjørg blitt trekkfugl, og tilbringer vinteren i Oslo og sommeren på Kjeåsen.

Allerede som liten jente ble hun båret opp de bratte stiene til gården på berghylla.

– Jeg har så mange gode minner at jeg har ikke tall på dem. Jeg har bare godt å si om Kjeåsen, sier Bjørg til klikk.no.

I 2002 var Kjeåsen tema i NRK-serien Der ingen skulle tru.

– Et sted må de over et bratt svaberg. De slo jernbolter i berget og la tømmerstokker på oversiden. Tro de feil, visste de at det var det siste de gjorde, sier NRK-profil Oddgeir Bruaset til klikk.no.

Utrolig nok var dette skoleveien for barn på Kjeåsen store deler av året.

Den luftige løypa var eneste ferdselsåre mellom fjorden og dalføret frem til en anleggsvei forbi Kjeåsen ble bygget i forbindelse med kraftutvikling.

Iblant måtte Bjørg ferdes i de bratte fjellsidene vinterstid også.

– Ja, det var ingen annen vei opp. Men vi gikk der ikke så mye om vinteren, så vi måtte proviantere om høsten.

– Hvor lang tid tok det å gå opp til Kjeåsen om vinteren?

– Det kom an på hvor mye snø det var. Fetteren min har brukt åtte timer. Da måtte han spa for hvert steg han tok, sier Bjørg til klikk.no.

Nektet å flytte

I boken Kjeåsfolket i Hardanger skriver Halldor Opedal at den første bilen rullet inn på gården 12. november 1974.

Gjemt under grunnfjellet ligger en kraftstasjon som kostet to milliarder, og åpnet i 1980.

Hallen er 200 meter lang, 40 meter høy og 20 meter bred.

Det var to bruk på gården, og husene lå vegg i vegg. På det ene bruket bodde tre aldrende søsken, ugifte. Og de flyttet ned én etter én.

Til slutt satt det igjen en enslig dame på det andre bruket, Margrete Åsen.

Hun hadde bodd der hele livet og nektet å flytte.

Men det var tøffe tak. Skulle hun hente vann vinterstid måtte hun spenne på seg trugene og traske 300 meter gjennom snøen.

Les mer: Atle og Fredrik lurte tyskerne i flere år. Så tok de seg en kaffepause de skulle angre på

Bjørg til unnsetning

For at det skulle være mulig å bli boende på gården, kom Margretes niese, Bjørg Wiik, til unnsetning.

I 1967 sa Bjørg opp jobben sin i et gartneri i Oslo, og tok farvel med slekt og venner.

Bjørgs ugifte søster Guri fulgte hakk i hel fra Oslo. Moren deres kom etter i 1971, og ble på gården til sin død i 1978.

Søstrene Bjørg og Guri hadde hjulpet til hver sommer med slåttånna før de flyttet permanent til Kjeåsen, og hadde dermed førstehånds kjennskap til innsatsen som var lagt ned av tidligere generasjoner.

På siste halvdel av 1800-tallet ble det klart at de trengte nytt hus på Kjeåsen. De hadde tilgang på skog, men tømmeret var for smått til husbygging.

Faktisk hadde de ikke råd til å anskaffe ferdigsagde planker, så de kjøpte trær på rot, saget disse for hånd nede i dalen, og bar alt sammen opp den livsfarlige stien, bord for bord.

Da Tore Torsteinson giftet seg i 1874 lovte han bruden sin et nytt hus.

– Men bruri vart kone, kona fekk born og borna vart vaksne, og endå hadde det ikkje vorte hus. Det kom til å ta tretti år før denne lovnaden vart stetta, skriver Halldor Opedal.

Les også: Gjemte seg for tyskerne i skogen i tre år – visste ikke at krigen var over

Bundet til stedet

Bjørg og Guri stelte tanta si til hun døde. I følge Bruaset fikk Margrete kun kjøre den fine, nye veien én gang, og det var i en kiste.

Bjørg og Guri ble værende på Kjeåsen med noen sauer, geiter og en ku.

– Du kan ikke leve av 20 sauer, så vi har litt turisme ved siden av. Men du må slite hardt. Vi har ikke mye i timelønn, men vi trives med utearbeidet, sa Bjørg til Norge Rundt i 1990.

En del turister og venner hjalp til med driften. Så døde Guri i 1999.

Da var det bare Bjørg igjen. Men hun valgte å bli. Gården hadde vært i slekta i 500 år.

– Hvorfor skal jeg være her? Jeg stiller mange ganger det spørsmålet.

– Men så er en så bundet at en klarer ikke å rive seg løs. Og spesielt har jeg de sauene som jeg er veldig glad i. Så bare av den grunn synes jeg det er vanskelig å reise herfra, sa Bjørg da NRK-programmet Norge Rundt var på besøk i 2000.

To år senere fikk seerne møte Bjørg i første sesong av Der ingen skulle tru.

– Kan du si noe om hva Kjeåsen har gitt deg? undret programleder Bruaset.

– Det er jo naturen som jeg har innpå meg, som jeg er veldig glad i. Og den roen som jeg får her med frisk luft og arbeidsglede. Ingen dag er lik.

– Jeg kunne kanskje stiftet familie hvis jeg hadde bodd et annet sted. Men det må være som det har blitt. Jeg har fått mange gode venner her oppe, svarte Bjørg.

Les også: (+) Alma bar på en grusom historie

Måtte flytte til slutt

I følge Bruaset var Bjørg i 2010 så skrøpelig at hun ringte en dyretransport som hentet sauene. Det var en tung dag.

– Den dagen gråt hun. Så oppsøkte hun en søster som hadde tatt over barndomshjemmet på Tveita i Oslo, for å være der i vinterhalvåret. Slik har hun fortsatt å pendle.

Da dronning Sonja besøkte Bjørg og søsteren Guri på Kjeåsen i 1990, gikk den daværende kronprinsessen og følget hennes den gamle veien opp til Kjeåsen, noe som imponerte vertskapet.

– Dei hadde med lunsjpakke fra Ullensvang hotell, og vi serverte kaffi og kaker, sa Bjørg til Hardanger Folkeblad.

Men på dette tidspunktet hadde Kjeåsen lenge vært en kjent destinasjon for spreke turister.

– Det kom turister ditt lenge før bilveien, både engelske og hollandske turister fra hotellene i Eidfjord, sier Bjørg til klikk.no.

Hun legger til at det ble ganske folksomt etter Der ingen skulle tru, men hun har bare positive ting å si om turismen.

– Det er hyggelige mennesker, og de er interessert i å se stedet som har blitt så berømt.

Bjørg forteller at hun også var på Kjeåsen sommeren 2020.

– Har du noen ønsker om hva Kjeåsen bør brukes til videre?

– Det er familien som skal overta, så da får de bestemme hva det blir til.

Nå er det ikke lenger gårdsdrift på Kjeåsen, men kulturlandskapet holdes likevel i hevd. Det kommer sauer på beite i sommerhalvåret.

– Alle fremmede som har funnet veien til Kjeåsen, hva er det de har spurt deg om?

– Ja, hvorfor folk kunne bosette seg på en sånn plass? Svaret er at de fant vel ut at de kunne overleve. Det var jakt i fjellet og fiske i fjorden. De dyrket opp og fikk seg buskap.

– Kona til Tore Torsteinson, ble hun ikke skuffet da mannen hennes brukte 30 år på å bygge hus på Kjeåsen?

– Nei, jeg tror ikke det. Da hadde hun vel reist.

– Trives du i byen?

– Ja, jeg har det godt her jeg er. Men når våren kommer da lengter jeg tilbake til fjellet, sier Bjørg Wiik til klikk.no.

Britt (75) har et helt spesielt byggverk i fjellet bak huset

Norges «villeste» hytte: Byggingen fikk fatale konsekvenser