Luftstriden som forsvant
– Ikke utenkelig at F-35 havner i en slik situasjon
Kampfly i dramatisk «dogfight» forblir et populært innslag i krigsfilmer. I virkeligheten har nærkamp i luften så godt som helt forsvunnet ut av moderne krigføring. Men pilotene har ikke sluttet å øve på dueller i luften.
Duell mann mot mann, jagerfly mot jagerfly var lenge blant det råeste og ypperste innenfor kunsten å krige. Men så kom teknologien som ødela for «the noble art».
Sårbar
19. januar 1991 befant Cesar «Rico» Rodriguez seg i et F-15C Eagle jagerfly med et irakisk MiG-29 på halen.
Oppdraget var å bidra til luft- herredømme over Irak, den gang var en staut militærmakt med over 700 fly og 3000 artillerisystemer. Operation Desert Storm hadde vart i to dager. USA ønsket å frigjøre oljenasjonen Kuwait fra irakisk okkupasjon.
Rodriguez var i 100 prosent overlevelsesmodus. Han visste at MiG-piloten kunne se ham på radaren, noe som innebar at han var sekunder unna å bli skutt ned. Med en brå manøver mot venstre og et plutselig stup, prøvde han å forvirre den irakiske flygeren.
MiG-29-radaren fungerer nemlig ikke like bra når den ser direkte ned i bakken som mot åpen himmel.
Men fiendens sikte var uansett «låst» til Rodriguez.
– Du blir ikke mer sårbar enn det i en luft-til-luft «dogfight», sa Rodriguez mange år senere til Smithsonian Magazine.
Men amerikaneren var ikke alene. Wingman Craig «Mole» Underhill, «låste» seg på irakeren og fyrte av et AIM-7 missil. Fiendens fly eksploderte.
– Splash coming out westbound! ropte Rodriguez over radioen.
Smadret i ørkengulvet
Fra et E-3 AWACS overvåkningsfly fikk de amerikanske flygerne høre at en annen MiG var 16 kilometer unna. Og ifølge engasjementsreglene trengte de visuell bekreftelse på at det faktisk var fiendens fly.
– Jeg passerte 15 meter fra den venstre vingen hans, og kunne dermed bekrefte at det var en brun og grønn MiG-29 med irakisk flagg, sa Rodriguez til The War Zone.
Han havnet i en intens luftkamp med MiG-maskinen, der de vekselvis jaget hverandre.
Irakeren gjorde et stup for å utmanøvrere radaren til Rodriguez, men i den dristige manøveren klarte ikke Saddam Husseins luftkriger å vrenge snuten opp igjen. MiG-flyet styrtet i ørkengulvet, forvandlet til en ildkule.
Rodriguez kunne smykke seg med to «kills» i Irak. Og han fikk sitt tredje med samme flytype i Kosovo åtte år senere.
Lærte av Gulfkrigen
Da et F/A-18E Super Hornet skjøt ned et syrisk Su-22 bombefly i Syria i 2017, var det trolig amerikanernes første luft-til-luft nedskytning siden 1999, skrev BBC samme år, og la til:
− I USA må en pilot ha minst fem bekreftede nedskytninger for å kunne kalle seg «ess». Men ingen operativ pilot har denne hederstittelen i dag.
Mange nasjoner har lært av den første Gulfkrigen, ifølge Justin Bronk, luftkrigsekspert ved Royal United Services Institute (Rusi): Irak tapte 33 fly i luft-til-luft strid mot koalisjonsstyrkene, men klarte kun å skyte ned ett amerikansk fly.
Nesten alle nedskytninger siden slutten av 1990-tallet har skjedd utenfor rekkevidde av synsfeltet. Altså blir pilotferdigheter trumfet av teknologi, ifølge BBC.
Den svarte djevelen
Under 1. verdenskrig klarte flere titalls piloter å skyte ned 20 fly. Tyskeren Manfred von Richthofen, i tysk propaganda kalt «Den røde baron», sto for 80 nedskytninger. Richthofens rødmalte Fokker DR. I hadde en toppfart på 165 km/t, og den effektive rekkevidden i luftstrid på flyets to 7.92 mm maskingevær var trolig på under hundre meter.
Til sammenligning hadde missilene til F-15-flyet som Cesar Rodriguez brukte i Gulfkrigen en rekkevidde på 160 kilometer.
Flygeressets gullalder var under 2. verdenskrig. Tyskeren Erich Alfred Hartmann skal ha skutt ned 345 sovjetiske og syv amerikanske fly: «Den svarte djevelen» fløy Messerschmitt BF 109 med en toppfart på 686 km/t. Flyet hadde en 30 mm MK 108 maskinkanon og to 13mm MG 131 maskingevær.
En av Norges høyest dekorerte krigshelter, Svein Heglund, står oppført med 16 1/3 nedskutte tyske fly under 2. verdenskrig.
På 1930-tallet var radaren i rivende utvikling. Ved hjelp av radar kunne britiske Spitfire under 2. verdenskrig lokalisere fiendens fly, selv om pilotene ikke kunne se dem fysisk.
Luft-til-luft missiler ble utviklet av flere land etter 2. verdenskrig. Kampfly trengte dermed ikke å brake sammen i «dogfight», fordi man kunne angripe fiender utenfor synsfeltet, ifølge International War Museum i England.
– Intetanende offer
Morten Hanche ble i 2015 første nordmann som fløy F-35. To år senere hevdet han på regjeringens nå nedlagte kampflyblogg at mange «overdriver viktigheten av nærkamp»:
– Min erfaring er at «dogfight» sjelden involverer to fly som aktivt kjemper mot hverandre. Oftere er det slik at en part har oversikt, mens den andre intetanende blir et offer. Offeret blir skutt ned uten å ha forsøkt seg på en defensiv manøver, skrev Hanche.
Hanche mener at F-35 er fullstendig overlegen mot F-16, og at den gode akselerasjonen til F-35 kommer tydelig frem i nærkamp.
– Jeg kan bruke hastigheten i bytte mot en midlertidig krappere sving, når jeg manøvrerer ut ifra hva motstanderen foretar seg. Likevel, om jeg slakker litt på svingen og gir flyet en pause, får jeg raskt tilbake hastigheten, skriver Hanche.
Amerikanske flygere hadde mye bedre trening og fly enn sine nordvietnamesiske fiender. Men bare ett av 11 amerikanske missiler traff blink. Og US Air Force krevde visuell identifisering før de skjøt mot fienden. Dermed fikk de ikke brukt Sparrow-missilet fra langt hold. I krigens tidligste fase hadde ikke det amerikanske kampflyet F-4 innebygget maskingevær. Innen 1973 hadde Nord-Vietnam tapt 150 MiG i strid med amerikanske fly. USA tapte 70 fly i kamp mot fiendens MiG.
Charles «Chuck» DeBellevue, utførte 96 oppdrag over Nord-Vietnam, og skjøt ned sitt første MiG-21 i 1972. Han endte med seks «kills».
Den nordvietnamesiske piloten Nguyen Văn CŐc, som i dag er 81 år gammel, er kreditert med å ha skutt ned ni amerikanske fly i perioden 1967–68.
Kilde: US Air Force og Wikipedia
– Ikke like relevant
I august 2023 ble «dogfight-øvelsen» Arctic Fighter Meet avholdt ved Ørland flystasjon. Norske F-35, svenske JAS Gripen og finske F-18 deltok, ifølge Forsvaret.
Likevel utgjør «dogfight» en veldig liten del av F-35-treningsprogrammet, en brøkdel av hva det var med F-16, ifølge Trond «Matrix» Haugen, inntil nylig sjef for 332 skvadron ved Ørland.
– Vi skifter fokus til ting som skjer lenger unna. Og nærkamp er ikke historisk sett like relevant. Men det gjelder å kjenne sin flymaskin, sier han vi Vi Menn.
Han legger til at norske flygere etter 2. verdenskrig ikke har vært i noen situasjoner hvor nærkamp har vært særlig aktuelt.
– Men er det en storskala krise, så er det ikke utenkelig at F-35 havner i en slik situasjon. Og da er det viktig å være forberedt, selv om det er andre ting vi prioriterer mye høyere enn denne rollen.
– Sjansen for et visuell nedskyting er svært liten?
– F-35 er vanskelig å oppdage, og det er ikke sikkert vi ønsker å gjøre alt på veldig lang avstand. Så det kommer helt an på hva som er mål og mening med det oppdraget vi skal gjøre, sier Haugen.
Kilder: US Air Force og Wikipedia.
