ocean ranger
Oljeriggen som ikke kunne synke
Forholdene om bord på oljeriggen var så ille at mannskapet på naboriggene på spøk døpte den om til "Ocean Danger". Spøkefuglene skulle få mer rett enn de hadde sett for seg.
Ingen stiller strenger sikkerhetskrav enn Norge. Det har vært ett av argumentene for å åpne for oljeboring utenfor Nord-Norge.
Mens politikerne krangler, setter miljøhensyn opp mot arbeidsplasser, og sikkerhet mot gevinst, er Petroliumstilsynet stadig i tottene på oljeselskapet Eni. Det italienske selskapet opererer den enorme Goliat-plattformen i Barentshavet. Problemer knyttet til sikkerhet har vært en gjenganger.
Brått stille
Når sikkerhetstiltak ikke kompenserer for menneskelige feil og dårlig opplæring, kan konsekvensene bli voldsomme.
Det kostet 84 oljearbeidere livet utenfor kysten av Newfoundland 15. februar 1982 – under værforhold som slett ikke er usannsynlige utenfor Nord-Norge.
Arne Hans Hoddevik (74) var kontrollromsoperatør på Zapata Ugland, en norskeid plattform som lå i synsavstand fra Ocean Ranger, den fatale natten i februar 1982.
– Da jeg gikk av vakt ved midnatt, hadde jeg hørt flere av mannskapet på Ocean Ranger kalle opp de der hjemme for å prate om hverdagslige ting, forteller Hoddevik.
Etter at vakten var over, gikk han ned fra kontrollrommet for å se på en film.
– Da filmen var ferdig, gikk jeg opp igjen i kontrollrommet. Da var Ocean Ranger kantret, og alle jeg hadde hørt bare noen timer tidligere døde, forteller Arne Hans Hoddevik.
Skulle tålt mye mer
Ocean Ranger var verdens største mobile oljerigg. 84 mann jobbet om bord. Den delvis nedsenkbare riggen hadde to enorme 122 meter lange pontonger på størrelse med en stor ubåt til å holde seg stabil, og skulle kunne motstå vind opp mot 190 kilometer i timen og bølger på 34 meter.
Og det kunne komme godt med. For 14. februar 1982 mottok oljeplattformene i området varsel om at en storm var på vei. Mannskapet om bord på plattformene startet rutinemessige forberedelser.
På Ocean Ranger ga den raske vindøkningen problemer med å få gjennomført alle sikringstiltak.
Klokken 19.45 ble Ocean Ranger truffet av en 15 meter høy bølge.
Ikke noe problem i seg selv, hadde det ikke vært for at koøynene i kontrollrommet for ballasttankene ikke var sikret med metallukene som skulle beskytte mot slike bølger. Glasset i koøynene klarte ikke å stå imot kraften i bølgen og knuste. Vann fosset inn og over kontrollbordet. Elektriske kretser begynner å kortslutte.
I løpet av sekunder var hele ballastsystemet for den flytende oljeplattformen satt ut av funksjon.
Les også: «Det var en tabbe. Synet av henne var forferdelig. Jeg angrer den dag i dag på at jeg tok turen»
Fulgte dramatikken
Om bord på Ocean Ranger måtte mannskapet kommunisere med broen på walkietalkie da det interne telefonsystemet brøt. Fra kontrollrommet på Zapata Ugland der Arne Hans Hoddevik jobbet, kunne man derfor følge utviklingen i dramaet minutt for minutt.
Kommunikasjonen mellom mannskapet og kommandobroen på Ocean Ranger var ikke egnet til å berolige lytterne. Samtalene røpet at mannskapene ikke hadde nødvendig fagkunnskap.
En halv time før midnatt var strømmen tilbake i kontrollrommet på Ocean Ranger. Alt så igjen ut til å fungere normalt. Men idet systemene ble skrudd på igjen, kortsluttet de på nytt etter noen sekunder. Noen av ventilene i pontongene åpnet seg.
En av de første feilene som oppsto tidligere hadde gjort at det var mer vann i en av de forreste pontongrommene. Når vann nå fylte opp alle rommene, ble riggen fortung og begynte å helle forover.
Da riggen ble bygd, ble det installert pumper for å justere nivået på vannet – men kun bakerst i pontongene. Nå når riggen hellet forover, klarte ikke pumpene å pumpe ut vannet.
Les også: (+) Da Olje-Norge mistet uskylden: – Det var som å se inn i helvete
«They are goners»
Operatøren i kontrollrommet skrudde av hovedstrømsbryteren. Det skulle stenge alle ventiler automatisk.
Men det var for sent.
Om bord på Ocean Ranger ble situasjonen likevel ikke vurdert som kritisk, og ingen alarm ble sendt ut til resten av mannskapet eller supplybåten Seaforth Highlander som lå stand by i like ved. Mannskapet i kontrollrommet prøvde i stedet å koble seg forbi systemet manuelt.
Men uten trening, og med et avansert kretssystem, var forsøket ren gambling. Og gamblingen slo feil. Istedenfor å få lukket alle ventilene som var åpnet, ble enda flere åpnet.
Derek Norman var værobservatør på Ugland Zapata:
– Vi hørte het diskusjon bryte ut mellom folk på Ocean Ranger, andre plattformer og folk på land. Vår kontrollromsjef, som var kjent for å være en stoisk rolig nordmann, ristet på hodet og sa «They are goners».
Alarm-overraskelse
Klokken 01.00 ringte formann på Ocean Ranger, Jack Jacobsen, til operatøren Mobils hovedkvarter for å fortelle at de var i store problemer. Der oppfatter de alvoret, og alarmerte kystvakten. Generell alarm ble sendt ut til alle båter og fly i området.
Fem minutter senere kalte radiooperatøren på Ocean Ranger opp Seaforth Highlader med beskjed om at situasjonen var kritisk. Meldingen ble tatt imot med overraskelse.
For supplybåten som lå en snau time unna, hadde ikke hadde fått noe forvarsel. Og nå fikk de plutselig beskjed om at plattformen Ocean Ranger hellet 15 grader fremover i vinterstormen.
Ytterligere fem minutter senere sendte radiooperatøren ut et generelt mayday.
Klokken var 01.10 og Ocean Ranger hadde vært i tiltagende krise i seks timer. Først nå gikk alarmen på plattformen.
Mens mange av de 84 om bord på Ocean Ranger forsøkte å oppfatte hva som var i ferd med å skje, ga radiooperatøren følgende beskjed til kystvakten:
– We may not be able to hold the rig (Det kan være vi ikke klarer å redde riggen).
Hans bekymring slo til. 01.30 sendte radiooperatøren beskjed om at mannskapet gikk i livbåtene.
Det skulle bli det siste noen hørte fra plattformen.
Tomme redningsvester
Supplyskipet Seaforth Highlander satte fart mot riggen den var avsatt til å bistå. Både skip og mannskap var vant til drøy sjø fra mange år med oppdrag i Nordsjøen. 40 minutter senere kom Seaforth Highlander frem til Ocean Ranger.
Det første mannskapet oppdaget var noen tomme redningsvester som fløt rundt i sjøen med tente lys – små lanterner som ble tent automatisk i møte med vann. Fra et sted ute i mørket mellom de høye bølgene steg så en nødrakett mot himmelen. Kanskje det var håp likevel?
Styrmannen på Seaforth Highlander manøvrerte den snaut 1500 tonn store røde supplybåten nærmere området der nødraketten måtte ha vært skutt fra. Sjømennene var forberedt på å trosse fare for eget liv på det isglatte dekket for å redde flest mulig av riggmannskapene fra det som måtte være en livbåt der ute i mørket.
Ut av stormen og sjøsprøyten fløt ganske riktig en livbåt. Nå gjaldt det å finne en måte å få folkene om bord over til Seaforth Highlander. Noe redningsnett fantes ikke.
Les også: (+) Det norskeide gigantskipet forsvant på mystisk vis. Så skjedde det samme med søsterskipet
Trengsel på livbåtdekk
Eneste håp var å få kastet over og festet en line om bord i livbåten. En mann fra livbåten klatret ut på dekk og forsøkte å få tak i linen. Først én gang. Så en gang til. Forgjeves.
Men omsider klarte mannen å få festet linen. Evakueringen kunne begynne. Men riggmannskapet hadde det for travelt. Utålmodigheten skapte trengsel på livbåtens dekk.
Med for mange på dekk samtidig, kantret livbåten.
– Det var et minutts håp, så falt alle over bord. De ropte og skrek i det iskalde vannet, det var forferdelig, forteller Eric Rees, mannskap på supplybåten.
Rees visste at de bare ville overleve noen få minutter i vannet.
– Du hører dem skrike, og du prøver å stenge det ute, du vet du ikke vil klare å redde alle, sa han senere.
Kastet ut egen redningsflåte
I et siste desperat forsøk på å redde noen kastet Rees og de andre ut sin egen redningsflåte. Men flåten blåste forbi mennene i sjøene. Ingen av dem var lenger i stand til å svømme de få takene mot redningen.
Fra dekket på Seaforth Highlander ble det igjen kastet ut en line. Én mann klarte å feste et grep om linen. Nesten over rekka fikk han tak i hånda til Rees.
I fem sekunder holdt Eric Rees taket på mannen fra Ocean Ranger. Han så fortvilelsen i øynene på mannen i sjøen før kreftene tok slutt. Taket glapp og mannen gled tilbake og forsvant i det opprørte, iskalde havet.
Det var det nærmeste noen av de 84 om bord på mannskapet på Ocean Ranger var redningen.
På Zapata Ugland forsto mannskapet i kontrollrommet at alt håp var ute.
– Vi var jo sjokkerte. Jeg ble værende i kontrollrommet og hørte kommunikasjonen med Seaforth Higlander. Det gikk fra håp til fortvilelse på få minutter, erindrer kontrollromsoperatør Arne Hans Hoddevik.
– Vi hørte at siden på livbåten var revet opp, at ingen klarte å ta imot tauet på de første forsøkene, at de var stivfrosne, og så til slutt at livbåten gikk rundt, forteller Hoddevik.
Les også (+) 330 skvadronen: Redningsmann Ørjan henger i vinsjlinen under helikopteret. Så slutter ting å gå etter planen
Tippet rundt og sank
Eventuelle spekulasjoner om mannskapet hadde vært tryggere om bord på den påstått usenkbare riggen tross alt, ble ettertrykkelig parkert klokken 03. 15. Da tippet Ocean Ranger rundt og sank.
Kontrollromsoperatør Henning Hanssen fulgte også dramaet fra Zapata Ugland:
– I flere måneder før den tippet rundt, hadde vi gitt naboplattformen kallenavnet «Ocean Danger». De var ikke så nøye med sikkerheten. Antall skadeuhell på dekk var for eksempel mye høyere enn på vår plattform, sier Hanssen.
– Vi kjente jo folka der borte, både fra tiden i land og fra turene til og fra plattformen. Vi brukte samme helikopter, og ofte landet vi på Ocean Ranger før vi fløy bort til oss, eller omvendt. I ettertid anser jeg ulykken som et resultat av manglende opplæring og dårlig sikkerhet. Forhold langt fra det vi hadde på vår plattform, forteller Hanssen.
Les også: Dette ble MS «Prinsesse Ragnhild»s triste skjebne
Ingen i nærheten av kravene
Én mann om bord på Ocean Ranger hadde ikke fulgt rutinene denne februarnatten. Donald Ruthbund var på vakt i kontrollrommet for ballasttankene da ulykken skjedde. Han hadde ingen formell utdannelse for oppgaven.
Ingen elektrikere eller ingeniører som kjente systemet, var på vakt. Det var regnet som en enkel jobb å håndtere pumpene som holdt riggen stabil, det var ”bare å skru på noen knapper”.
ODECO inc., firmaet som hadde bygd plattformen, hadde et krav om at en ballastkontrolloperatør skulle ha 80 ukers offshore erfaring før han kunne begynne konkret trening for jobben i kontrollrommet.
Ingen av dem som hadde denne jobben på Ocean Ranger var i nærheten. De hadde mellom 40, og helt ned i så lite som 12, ukers erfaring.
Kilder: The Rooms provincial archives, St. John, Ocean Ranger disaster, CTV, Cinenova Production, Mick Gzowski (2002), CBC News, digital archives, https://blogs.wilkensweather.com/2017/02/15/ocean-ranger/
Denne saken ble første gang publisert 04/04 2019, og sist oppdatert 15/02 2024.
