En varslet katastrofe
Prosedyren måtte følges slavisk. Men denne natta ble det gjort en fatal feil
Fem dykkere mistet livet i tidenes verste dykkerulykke på norsk sokkel. Ulykken kunne med enkle grep kunne vært unngått.
Vinden blandet sjøsprøyt med regn og pisket innover dekket på leteriggen Byford Dolphin på oppdrag i Nordsjøen.
Utenfor lyskasternes rekkevidde var novembernatten like mørk som i havet under dekket der mannskapene ropte beskjeder til hverandre.
Klokken var 04 da det smalt. På et øyeblikk ble fem mennesker drept i det som til da var den verste dykkerulykken på norsk sokkel.
Neste år er det 40 år siden ulykken som dokumenterte at nye regler ikke hjelper dersom de ikke blir satt ut i livet.
For ulykken på Byford Dolphin kunne vært unngått hvis myndighetene hadde krevd at nye regler skulle følges og mannskapet om bord hadde byttet ut de gamle.
Opp fra dypet
Den 5. november 1983 var leteriggen «Byford Dolphin» på oppdrag i Nordsjøen. Dykkere fra det franske selskapet Comex jobbet på 90 meters dyp. Til og fra hver økt i dypet ble de fraktet i en dykkerklokke. Innvendig hadde den oransje kuleformede farkosten som ble heist opp og ned fra plattformdekket, samme trykk som på dypet der dykkerne jobbet; et trykk ti ganger så høyt som ved overflaten.
På plattformdekket ble dykkerklokka koblet til et trykkammer. Inni trykkammeret var lufttrykket det samme som i dykkerklokka og der dykkerne jobbet nede i havet. Her kunne dykkerne bo og hvile mellom arbeidsøktene. Slik levde og arbeidet dykkerne på Byford Dolphin i lange perioder.
Først når arbeidsperioden var over, måtte dykkerne gjennom en lang og gradvis dekomprimeringsprosess: Over flere dager ble trykket i kammeret senket litt etter litt slik at dykkernes kropper gradvis kunne kvitte seg med gass som den hadde tatt opp i seg under trykk.
Fatal feil
Klokka fire om natta ble dykkerklokka med de to norske dykkerne Bjørn Bergesen og Truls Hellevik heist opp fra dypet. De innarbeidede prosedyrene ble gjennomført som vanlig: Dykkerklokka ble koblet til en mellomgang som ledet inn til trykkamrene. Deretter ble trykket utlignet slik at luken fra dykkerklokken kunne åpnes og dykkerne kunne gå inn i mellomgangen og vrenge av seg vått utstyr. Så skulle de forflytte seg videre inn i selve trykkamrene, hvor de to britiske dykkerne Edwin Coward og Roy Lucas lå til sengs.
Ifølge normal prosedyre skulle dykkerne lukke døra fra mellomgangen inn til trykkamrene når de var klare. Deretter skulle dykkerne gi beskjed til dykkelederen i kontrollrommet via intercom-anlegget at de var på plass i trykkammeret. Først da skulle dykkerlederen redusere trykket i mellomgangen til overflatenivået. Deretter skulle han gi klarsignal til de to hjelpemannskapene på dekk om at de kunne koble fra dykkerklokka.
Rekkefølgen måtte følges slavisk. For på innsiden av dykkerklokke og trykkamre var dykkernes kropper vendt til et trykk som tilsvarer trykket i en halvannenliters brusflaske der 15 liter luft er presset inn.
Men denne fatale natta ble koblingslåsen mellom trykkammer og mellomgangen åpnet mens alle dører i dykkersystemet fortsatt sto åpne.
Dykkerklokka ble blåst bort fra åpningen. Trykket inni dykkesystemet gikk fra 10 atmosfærers trykk til én i løpet en eksplosjonsartet brøkdel av et sekund.
Alle de fire på innsiden døde momentant.
Overlevde
I støyen på dekk, blant pumper, generatorer og vinsjer i den piskende vinden, skulle to mann hjelpe dykkerne med å komme trygt over fra dykkerklokken til hvilekvarterene i trykkammeret.
Beskjeder og ordrer mellom kontrollrommet og hjelpemannskapet ble formidlet via intercom-anlegg med høyttalere ute på dekk. Også trykkamrene var tilkoblet samme systemet som utgjorde en slags livsnerve for dykkerne. Hvilken av knappene på intercom’en man holdt inne når man snakket, styrte hvor beskjeden gikk.
De to hjelpemannskapene på dekk var briter, og selv erfarne dykkere. William Crammond var den som åpnet koblingen til mellomgangen, og dermed sto nærmest da det smalt. Han døde av skadene. Kollegaen Martin Saunders ble blåst over ende, hardt skadet, men overlevde.
– Jeg så Crammond gå bort til koblingen og begynne å skru på den. Selv var jeg akkurat ferdig med det jeg holdt på med, og var på vei bort for å hjelpe ham. Men jeg kom aldri så langt før det hele eksploderte. Jeg ble truffet av dykkerklokka som kom fykende, og trykket blåste meg bort. Etter det ble jeg bevisstløs og kan ikke huske mer, fortalte Saunders til Vi Menn i 2015.
Han slet fortsatt med skadene han fikk den gang. Ikke minst hadde de 32 årene etter ulykken vært tøft psykisk:
– Å være den eneste dykkeren i laget som overlevde, var verst.
Ulike forklaringer
«Byford Dolphin»-ulykken var den første relatert til olje- og gassvirksomheten i Nordsjøen, hvor det ble nedsatt en offentlig granskningskommisjon. Rapporten som fikk form av en NOU (Norges offentlig utredninger), kom etter tre og en halv måned. Kommisjonen slo fast at mutteren som holdt koblingen fast var blitt løsnet ved at den var skrudd opp, men ga ikke noe entydig svar på hvorfor dette ble gjort for tidlig. Kommisjonen nøyde seg med å slå fast at det kunne ha vært ulike mulige hendelsesforløp:
Enten hadde dykkelederen i kontrollrommet gitt ordre om at koblingslåsen skulle tas av, til tross for at mellomgangen sto under trykk. Eller så hadde hjelpemannen på dekk åpnet låsen uten å ha fått ordre om det.
Dykkerklokka ble blåst bort fra åpningen.
«Også mellom disse ytterpunkter av muligheter kan der ha oppstått forskjellige former for misforståelser som førte til at betjenten åpnet låsen», heter det i rapporten.
Dykkelederen fastholdt i sin forklaring at han ikke hadde gitt noe signal om at låseringen skulle åpnes.
Kommunikasjonen
Historikerne Kristin Øye Gjerde ved Norsk Oljemuseum og Helge Ryggvik ved Universitetet i Oslo har skrevet boken «Nordsjødykkerne», hvor de har gått igjennom tilgjengelige kilder og gjort omfattende intervjuer for å dokumentere pionertiden i oljerelatert dykking. I omtalen av «Byford Dolphin»-ulykken påpeker de at det var mye uformelt snakk over intercomen.
«På et tidspunkt skal dykkelederen ha avsluttet en samtale med en kommentar à la «get on with the work, you have a job to do», skriver de i boken.
– Det er helt tydelig at Crammond gjorde som han trodde han hadde fått beskjed om, sier kollegaen fra ulykkesnatten, Martin Saunders.
Kunne vært unngått
Granskningskommisjonen tok ikke stilling til skyld, og politiet fant ikke grunnlag for å reise tiltale mot noen etter ulykken. Men granskningskommisjonen slo fast at ulykken med relativt enkle grep kunne vært unngått.
Dykkersystemet var sertifisert av Det Norske Veritas. Året før ulykken gjorde Veritas en endring i reglene sine: Ifølge de nye reglene skulle det ikke være teknisk mulig å åpne koblingen mens systemet var trykksatt. I et brev til granskningskommisjonen skrev Veritas at regelendringen ikke ble innført på grunn av spesielle hendelser eller henvendelser, men som følge av en modningsprosess.
«Vi vurderte dette kravet som en relativt enkel måte å gjøre sammenkoblingen av klokke og kammer så sikker som mulig på, dvs. slik at operasjonelle feil ikke skulle være mulige akkurat i denne fase», het det i brevet.
Granskningskommisjonen skrev i sin rapport at «Det var (…) på det tidspunkt da ulykken skjedde, sterke indikasjoner på at låssystemet ikke var antatt å være sikkerhetsmessig godt nok».
En slik låseanordning ville etter Kommisjonens mening, ha avverget ulykken.
«En slik låsanordning ville etter Kommisjonens mening, ha avverget ulykken på Byford Dolphin», heter det i kommisjonens rapport.
En pionerdykker som på den tiden jobbet andre steder i Nordsjøen, forteller til Vi Menn at slike sikre koblinger, «interlock-klemmer», fantes på markedet og var i bruk andre steder.
Normalt får imidlertid ikke slike regelendringer tilbakevirkende kraft. Derfor gjaldt de nye reglene ikke for dykkeranlegget om bord på «Byford Dolphin».
En varslet katastrofe
I dykkeselskapet Comex’ egen manual kunne man få hint om at låseordningen i seg selv utgjorde et usikkerhetsmoment. Med det som utgangspunkt var prosedyrene for frakobling nøye beskrevet.
I manualen var advarslene ubehagelig forutseende: Der tegnet selskapets et detaljert bilde som langt på vei stemte med det som skulle skje på Byford Dolphin, og derigjennom påpekte en vesentlig fare som knyttet seg til selve systemet og dets bruk.
Allerede før granskningskommisjonens rapport var ferdig, besluttet både Veritas og norske myndigheter at kravet om sikrere låseanordninger skulle få tilbakevirkende kraft. Det skjedde altså kort tid etter at fem dykkere mistet livet i tidenes verste dykkerulykke.
Ulykkesriggen
«Byford Dolphin» er blant riggene i Nordsjøen som har vært rammet av flest ulykker.
Seks personer omkom da den halvt nedsenkbare riggen «Deep Sea Driller» havarerte etter et branntilløp i en av motorene 28. februar 1976 (se Vi Menn, uke 7 2021). Den halvt nedsenkbare riggen ble reparert og omdøpt til Byford Dolphin.
5. november 1983 ble fem dykkere drept i en ulykke med trykkamre.
I 1990 og 2002 inntraff ytterligere dødsulykker på riggen som ble bygget i 1974 og skrotet i 2019.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 52 2022
