NRKs Yama Wolasmal
– Den aller beste terapien er å komme hjem til jentene mine
Yama Wolasmal opplever daglig dramatiske og vonde øyeblikk på jobb. Utenriks-korrespondenten beskriver arbeidet som krevende, men samtidig givende.
– Jeg er alltid nervøs før jeg skal gjøre et intervju. Men rett før kameraet slås på, senkes roen og jeg blir fokusert, sier NRKs utenrikskorrespondent Yama Wolasmal (42). Vi snakker med ham mens han er hjemme i leiligheten i Beirut, Libanons hovedstad.
Den drevne journalisten gir alt for å rapportere fra noen av verdens farligste områder. Nylig fikk han mye oppmerksomhet etter å ha fått et eksklusivt intervju med Israels nye talsmann, David Mencer.
Han hadde jobbet i lengre tid for å få til intervjuet. Plutselig ringte telefonen og han fikk beskjed om at Mencer kunne stille allerede samme dag.
– Jeg var på Vestbredden og det var fysisk umulig å få til intervjuet den dagen. Jeg ba om å få det til neste dag, men det virket umulig. Dagen etter dro jeg ut på et annet oppdrag, så tikket det inn en melding der det sto: «OK, i dag 18.00».
Intervjuet David Mencer
Fire timer senere var Yama på vei til hotellet der han skulle møte talspersonen. Pulsen slo så hardt at man kunne se den på halsen hans.
– Jeg var redd for at jeg ikke hadde fått forberedt meg godt nok, men da jeg kom inn i rommet, ble jeg rolig.
Med sin intervjuteknikk fikk han stilt Mencer spørsmål som mange lurte på. Intervjuet har blitt delt av mange i sosiale medier og kommentarfeltene er fylt med heder over jobben han gjorde. Yama er overveldet og takknemlig over responsen.
– Det har vært utrolig hyggelig å få så mange fine tilbakemeldinger fra hele verden. Du skjønner at du har truffet en nerve når det blir sånn, sier han ydmykt.
Les også: Yama Wolasmal har inngått en avtale med kona
Flyttet til Beirut
Det var i 2020 at Yama, kona Shara Amin (41) og døtrene Laurina (6) og Lydia (4) flyttet til Beirut, slik at han kunne ta fatt på jobben som Midtøsten-korrespondent.
– Vi bestemte oss for å vise hvordan den virkelige verden ser ut utenfor den trygge norske boblen. At ting ikke bare er enkelt. At fattigdom og nød er en like naturlig del av livet som gleder.
– De fire årene her har likevel vært et eventyr. Vi og barna sitter igjen med en helt unik opplevelse, forteller Yama.
Libanon er rammet av en enorm inflasjon, men han er imponert over hvordan libaneserne har håndtert den vanskelige tiden.
– Deres overlevelsesevne … Deres evne til å klare å finne lyset i en situasjon som hadde tatt knekken på hvem som helst. Vi snakker om at renta går opp i Norge, men her har folk mistet livsgrunnlaget sitt på et blunk. Likevel holder de humøret oppe.
Les også: Bjørg Thorhallsdottirs oppgjør: – Vi lever i en kynisk og kommersiell verden
Flyktning fra Afghanistan
Yama kom som flyktning fra Afghanistan som fireåring, mens kona Shara kom som flyktning fra Nord-Irak som åtteåring. Journalisten er ikke i tvil om at hans egen bakgrunn preger jobben han gjør i NRK.
– Vi er alle produkter av vår bakgrunn, oppvekst og miljø. Jeg er selv krigsflyktning og kommer fra et krigsherjet land, men vokste opp i verdens tryggeste land. Dette har formet meg som person og journalist.
I 2021 dro Yama til Afghanistan for å dekke at Taliban overtok makten.
– Det var veldig tøft og personlig å dra dit. Jeg har venner og familie som lider under forholdene, samtidig som jeg skulle dekke det som skjedde som en hvilken som helst annen konflikt. Det var dramatisk å se Vesten gi opp Afghanistan og dra med halen mellom beina, samtidig som Taliban som man hadde prøvd å knuse i 20 år, fikk landet servert på et sølvfat, sier han alvorlig.
Han håper og tror at han har klart å holde en balanse mellom å rapportere fra konfliktene og å vise følelser.
– Jeg har aldri lagt skjul på båndene jeg har til Afghanistan. Jeg tror jeg har klart å gi folk nærhet i dekningen min. Det er farlig farvann å bevege seg i, hvor du både skal være bitte litt personlig, samtidig som du skal være nøktern og objektiv.
Les også: (+) Jeg glemmer aldri synet som møtte meg da jeg låste meg inn hos mamma
Ekstremt krevende
Det siste året har han dekket konflikten mellom Israel og Palestina tett.
– Det har vært ekstremt krevende, men samtidig givende. Krevende fordi jeg er vitne til en av de verste krigene i vår levetid. Det er ingen ende i sikte. Givende fordi jeg kan være med på å opplyse folk om det som virkelig skjer, sier han og tenker litt.
– Hadde det bare vært tungt, ville jeg ha kastet inn håndkleet og sagt: «Dette er så mørkt, trist og dystert. Dette orker jeg ikke», men det føles meningsfylt og givende å kunne gi en stemme til skjebnene som lider, samt stille makthaverne til ansvar.
De mange menneskemøtene tar han med seg resten av livet. Etter å ha opplevd dramatiske og vonde ting på jobb, debrifer han alltid.
– Jeg har aldri hatt problemer med å snakke om følelser, også vonde følelser. Jeg er velsignet med å ha en kone som er den fødte psykolog, samt et nettverk av gode venner og veldig tette familiebånd. Det sørger for at jeg mentalt holder meg på beina.
Ansiktet sprekker opp i et varmt smil.
– Den aller, aller beste terapien er å komme hjem til jentene mine og få en klem. Når de kommer løpende og du bare holder rundt dem, eller når jeg kommer hjem sent og de sover, sier han og fortsetter:
– Det første jeg gjør, er å gi en klem til kona, så går jeg rett inn på rommet deres og legger meg ved siden av dem. Bare holder hardt rundt dem. Det er så godt å vite at de har det bra og er trygge.
– Tror du at du har endret deg som journalist etter at du ble far?
– Journalistisk har jeg nok ikke endret meg, men menneskelig har jeg det. Nå ser jeg barna mine i andres barn. Rundt 14 000 barn er drept så langt i denne krigen …
Les også: Bestemoren Birgitte har hjulpet mennesker over hele verden: Nå vil hun til Gaza
Vonde opplevelser
Øynene blir blanke når han begynner å fortelle en historie fra dagen før.
På et sykehusgulv på Gaza sitter to barn ved siden av et lik. Liket er dekket med en presenning, men en kvinnearm stikker ut.
– Barna er kanskje fire og seks år gamle. De er bandasjerte og har litt blod på klærne, men ser ellers hele og fine ut. Jenta sitter helt apatisk, mens gutten er helt fortvilet. Han gråter ikke, men du kan se at sjelen hans roper om hjelp. Han tar på presenningen og sier: «mamma».
Yama gråter når han fortsetter.
– Det er ingen der som kan ta vare på dem. Ikke engang gi dem en klem. Tenk, hva gjør vi ikke her hjemme for at våre barn skal ha det bra? Det rippet opp sjelen min.
Å oppleve så mange vanskelige øyeblikk har også gitt ham livsperspektiv.
– Jeg er så ekstremt takknemlig for at jeg har det livet jeg har. At jeg har familie, sunne barn og muligheter til å gjøre så mye. Jeg har virkelig ikke noe å klage over.
– Vi nordmenn har trukket et vinnerlodd. Det er viktig å huske på det, mener han.
Les også: (+) Da far ble dement, røpte han sannheten om familien vår
Svarer nettroll
Å komme inn i hundretusenvis av norske stuer så å si daglig har blitt vanlig for Yama. Når TV-profilen møter folk på gata, er det stort sett hyggelige tilbakemeldinger. Han får mange meldinger og e-poster fra seere, men han har som mål å svare alle.
– Det er viktig for meg å svare når folk tar seg tid til å skrive, enten om det er positiv feedback eller konstruktiv kritikk.
– Hva med nettroll?
– Om jeg får rasistiske meldinger eller andre skrekkelige henvendelser, er det ikke alltid jeg svarer. Det preller heldigvis av. Jeg har blitt tykkhudet. Hvis det er snakk om lovbrudd og trusler, så har NRK et veldig fint og solid apparat som tar seg av sånt. Heldigvis skjer det sjelden.
Han smiler forsiktig.
– Av og til får jeg kick av å svare nettrollene. Når de sender oppkast i tekstform, angrep på meg som person, religion eller bakgrunn, klarer jeg ikke dy meg.
– Jeg går saklig til verks og svarer på anklagene. Ni av ti ganger blir de sjokkerte og svarer ganske hyggelig tilbake.
Les også: Victoria Skau: – Jeg følte at hele Norge hatet meg
Kjent redaktørpappa
Yamas far, Mohammad Wolasmal, var redaktør for Mujahedin- avisen Mujahedi Wolas, som betyr «på folkets side». Han var en av Afghanistans mest kjente journalister, og hans yrke var årsaken til at familien måtte flykte fra landet.
– Fremdeles, når jeg er i Afghanistan, er det sånn at folk spør:
– «Er du i slekt med Wolasmal senior? Og når jeg sier ja, gir de meg en klem. Han har et ettermæle vi har all grunn til å være stolt av.
Noen år før Mohammad gikk bort, hadde far og sønn en åpenhjertig prat.
– Han sa: «Jeg føler at jeg ikke har vært en god nok far for dere. Jeg var aldri til stede. Jobben tok alt. Jeg var oppslukt av arbeidet, og jeg vil ikke at du skal ende opp sånn».
– Jeg klappet ham på skulderen og sa: «Slapp av pappa. Du var god nok. Og, jeg skal prøve å være mer til stede enn deg».
Denne saken ble første gang publisert 31/07 2024, og sist oppdatert 31/07 2024.
