Ayesha Wolasmal om oppveksten som formet henne
Da Ayesha Wolasmal oppdaget at hennes syke far satt på samme fly, skjedde det noe som får henne til å gråte
Da Taliban erobret Kabul i august 2021, ble Ayesha Wolasmal igjen for å jobbe i landet hun hatet som barn. Hun er lillesøsteren til NRK-reporter Yama Wolasmal, – Vi søsken står hverandre veldig nær, men vi har hvert vårt syn på oppveksten, sier hun.
Oslo – Mine tre søsken kaller meg Wolasmal junior. De sier jeg er en forlengelse av pappa, like egenrådig og sta.
Ayesha (36) opplever det som en heder. De brune øynene glitrer bak brilleglassene.
– Jeg tror pappa gjenkjente noe av seg selv i meg, sier den ferske forfatteren av boken «Tusen dager med Taliban».
Kanskje øynet faren, den anerkjente afghanske redaktøren Mohammad Hassan Wolasmal, kampviljen i henne. Og kanskje forsto han at den kombinert med medmenneskelighet ville komme mange til glede.
Knapt ute av tenårene ble Ayesha en del av det norske styrkebidraget i Afghanistan. Hun hadde som oppgave å ivareta dialogen mellom lokale myndigheter og de internasjonale bidragsstyrkene. Den norske ambassaden i Kabul merket seg hvor god jobb hun gjorde og ansatte henne som rådgiver. Uten det prestisjetunge aspirantkurset.
– Bare vær deg selv, var rådet jeg fikk fra daværende ambassadør Kåre Aas, forteller Ayesha med en dobbel espresso i hendene på Kafé Oslo på Litteraturhuset.
– Ambassadøren og jeg fant raskt tonen. Kanskje fordi vi begge vokste opp på østkanten av Oslo?
Ordene er knapt sagt før nettopp Aas, som nå er pensjonist, tilfeldigvis kommer ruslende inn. Han gir Ayesha en klem.
– Denne jenta er både smart og modig, erklærer han.
– Vi trengte en som forsto både kulturen og språket i det Taliban-styrte landet.
Senere tok Ayesha en mastergrad i terrorisme og radikalisering. Etter å ha jobbet for å utrydde polio i Jordan, Pakistan og Somalia, reiste hun i 2019 til Afghanistan for å fortsatte arbeidet for kvinne- og barnehelse. To år senere ble hun tildelt Ingrid Aunes minnepris for sin «ekstraordinære innsats».
Lett å like
Når vi møter Ayesha har hun nylig kommet hjem fra Kabul.
– Jeg skal være mer i Oslo fremover nå, sier hun.
Hun har leid en leilighet og holder på å innrede den.
– Snart kommer min livspartner for å dele den med meg. Det blir veldig fint.
Hun smiler; hemmelighetsfull. Ayesha forteller gjerne om hvordan oppveksten har formet henne, men holder for øvrig privatlivet tett til brystet.
– Holder det å si at ja, jeg er skilt, men har funnet mitt menneske å dele livet med? Du kan føye til at han er fra Kabul, og at vi forstår hverandre.
Smilet er lekent, lyst og lett. Hun ser forelsket ut. Ayesha er lett å like. Hun har en sterk utstråling og en sosial væremåte som trekker folk til henne. Stadig stopper det noen opp ved kafébordet.
– Så hyggelig å se deg igjen, Ayesha. Ringes?
Samtlige skryter av broren hennes Yama, NRKs utenrikskorrespondent i Midtøsten, som en hel verden har fått øynene opp for som en sylskarp journalist. Lillesøsteren tar rosen smilende imot, og gjentar: «Jeg er veldig stolt av ham!»
Det vet vi at storebror også er av henne.
– Vi søsken står hverandre veldig nær, sier hun takknemlig, – men vi har hvert vårt syn på oppveksten.
Ferie med Taliban
Ayesha er den første av søsknene Wolasmal som ble født i Oslo.
– Jeg vokste opp på Grünerløkka, men straks vi var over dørterskelen var det ikke lov å snakke norsk. Hverken mamma eller pappa behersket det nye språket. Mamma insisterte på at vi praktiserte pashto, det ene av to offisielle språk i Afghanistan. Hun var hjemmeværende, men fungerte i praksis som protokollsjef for en jevn strøm av gjester. De kom langveisfra for å prate politikk med pappa. Hans livsoppgave var å formidle nyheter til afghanere i eksil via avisen Afghan National Weekly.
Etter at Sovjet i 1979 invaderte Afghanistan, ble farens røst ansett som en trussel for de nye styresmaktene. Han ble fengslet og torturert. Da storebror Yama var tre måneder gammel, ble deres eneste utvei å flykte over fjellene til Pakistan. Fem millioner afghanere ble drevet på flukt.
En iskald februardag i 1986 kom familien Wolasmal til Norge som kvoteflyktninger.
– Som barn i stuen på Løkka følte jeg meg veldig annerledes, forteller Ayesha.
– Jeg slet med å finne min plass.
Hjemme handlet det meste om Afghanistan, landet foreldrene lengtet etter.
– Selv drømte jeg om å være enebarn, ha skilte foreldre og bo i en «stor» leilighet med to soverom. Jeg ville ha foreldre som serverte pølser i bursdager i stedet for gryterett og politikk.
Til de andre barna skulle Ayesha ønske hun kunne si at hun skulle på hytta i sommerferien.
– Men vi dro på sommerferier til et land hvor Taliban da hadde overtatt makten etter mange år med borgerkrig. Et land som ble ansett som et av verdens farligste.
Hennes første tur til foreldrenes hjemland var i 1997.
– ‘Du kan ikke ta med barna dit!’, sa lærerne våre bestyrtet til pappa. ‘De er mine barn. Jeg bestemmer!’ greide han å svare på norsk. Men det å reise til et land hvor musikk var forbudt satte sitt preg på reisegleden min. Jeg smuglet med en discman og en CD med Destiny's Child, sier Ayesha.
Hun beskriver somrene i Afghanistan som å ha en hårføner i ansiktet – konstant.
– Den intense varmen, den klamme luften og lukten av svette var nær ved å kvele meg. De mektige kjøttrettene, som jeg høflig tvang ned, var også en prøvelse. Mammas verste mareritt var at vi barna skulle fremstå som bortskjemte. Jeg hatet Afghanistan!
Les også: Moren tok med seg hemmeligheten i graven. Nå har Linn Inger endelig fått svar
Den rampete ungen
Hjemme på Grünerløkka ble søsknene Wolasmal skolert i det pashtunske språket, men også i hva det innebærer «å være pashto». Å følge visse regler som definerte deres verdier og livsstil, om alt fra lojalitet og gjestfrihet til ære.
– Det krevde en selvoppofrelse som jeg valgte ikke å følge, sier Ayesha.
De uttrykksfulle øynene har nå et skøyeraktig glimt.
– Til gjestene disket mamma alltid opp raust med mat og godsaker. En luksus som ikke alltid var forenelig med mine foreldres trange budsjett, men de levde i tråd med sine pashto-verdier.
Barna hadde ikke lov til å forsyne seg. Deres jobb var å servere.
– I skjul fylte jeg lommene med godter, og tok kjappe slurker av colaflaskene – før glassene til gjestene ble fylt. Yama, som virkelig elsket Coca-Cola, var altfor veloppdragen til å gjøre noe sånt.
Ayesha ler godt. Hun beskriver gjerne seg selv som «den rampete ungen i flokken».
– Innimellom nasket jeg også til meg noen mynter for å kjøpe godteri. Jeg var omtrent syv år en gang jeg gravde hånden dypt i jakkelommen til pappa. I den var det sedler fra mange land, britiske pund, amerikanske dollar og tyske mark. Det var utenlandske donasjoner til avisen hans.
Hjemme hadde søsknene faste arbeidsoppgaver, blant annet å klistre adresselapper på konvoluttene med farens nyhetsbrev.
– De skulle til Paris, New York, London og andre steder rundt i verden. Jeg fantaserte om de ulike stedene, om hvordan de så ut og hva slags liv folk levde der. Det sådde en nysgjerrighet på verden utenfor Norge.
Siden har Ayesha besøkt både disse byene og utallige andre steder.
Les også: Da Gitis egen datter ble tenåring, fikk hun seg en vekker
Farens siste ord
– Det var i den trange leiligheten at lysten til å reise ut i verden ble vekket. Mange av mine veivalg kan spores tilbake til min familiebakgrunn.
Første gang hun dro til Kabul som bistandsarbeider, viste det seg at faren skulle med samme fly.
– Han satt i rullestol og var ikke frisk, men hjem skulle han! Pappas billett var på turistklasse, mens min arbeidsgiver hadde gitt meg en plass foran i flyet. Jeg tilbød pappa å bytte. Det ville han ikke høre snakk om. Han sa jeg hadde gjort meg fortjent til plassen.
– Jeg er veldig stolt av deg, sa han rørt.
Han gledet seg over at også den egenrådige datteren hadde knyttet et sterkt bånd til hans vakre, men urolige hjemland.
– Det var siste gang jeg så pappa. To måneder etter at vi gikk hver til vårt på flyplassen ble han begravet i landet han kjempet for til siste slutt.
Ayesha lar tårene trille.
– Da jeg selv fikk velge, lærte også jeg å elske Afghanistan, sier hun.
Les også: (+) Ester (4) passet ikke inn i mammas liv: Ble solgt på auksjon for 20 kroner
En forferdelig dag
I 2021 tok opprørsgruppen Taliban makten i Afghanistan. Ayesha bodde i Kabul og jobbet blant annet med å etablere helseklinikker rundt om i landet. Hun ble hasteevakuert.
– Yama var der for å rapportere for NRK. Da vi hørte at Taliban var kommet til Kabul, satte jeg kursen mot militærflyplassen. Vi avtalte å møte hverandre på flyplassen. Det var så vidt han klarte å presse seg inn porten på grunn av folkemengden – folk som ikke var så heldige at de kunne fly derfra. Yama og jeg holdt rundt hverandre og strigråt, forteller Ayesha.
Opplevelsene fra den dagen er som etset inn i minnet.
– Folk kastet babyene sine over porten med håp om i hvert fall å redde dem.
Smerten er synlig i det vakre ansiktet til Ayesha. I likhet med sin kjente bror er empati en verdi de heller ikke er redde for å bringe ut i felt.
– Nå kan det ikke bli verre, trodde vi om situasjonen i Afghanistan. Jo da, Taliban forbød høyere utdanning for kvinner. Det var spikeren i kista for bevegelsens relasjoner til omverdenen. Når mannlige leger ikke har lov til å behandle kvinner, hvordan skal de klare seg videre uten kvinnelige leger?
Ayesha sukker tungt. Kaffen er for lengst drukket opp.
Mens folk på nytt flyktet fra Afghanistan, dro «Wolasmal junior» tilbake dit.
– Jeg klarte ikke å slippe taket. Vanlige afghanere ble fanget i konflikten mellom Taliban og vesten. Behovene ble ikke akkurat mindre, sier hun.
Les også: (+) I mange år har jeg båret på en smerte som ingen andre har sett
Elsket Kabul
I boken hun har skrevet tar hun oss med på hva som skjedde etter at verdens oppmerksomhet forsvant. Ayesha har kontakter i hele landet, og også en unik tilgang til mange av Taliban-lederne.
«Tusen dager med Taliban» er en spennende innsideberetning om tusen dramatiske dager i Afghanistans historie, tyve år med naive forsøk på å skape fred og utvikling utenfra – og Ayeshas sterke røtter i landet.
– Jeg har levd flere liv i Afghanistan. Somrene som barn og tenåring, på jobb for de norske styrkene, rådgiver i ambassaden i Kabul, og senere som humanitær hjelpearbeider. Mitt håp er at boken vil gi en større forståelse for Afghanistan og hva som skjer der.
Fra årene i Kabul har hun mange gode minner.
– Byen hadde alt å by på. Den var perfekt for sosiale meg. Afghanistan harmonerte med mitt rastløse vesen og min bunnløse nysgjerrighet.
Ayesha snakker i fortid.
– Nå er kvinnefiendtligheten på steroider i Afghanistan.
Hun fortsetter arbeidet med mødre og barnehelse, og vil pendle mellom Norge og Afghanistan. Leiligheten i Kabul, de livlige festene og brunsjene på det populære møtestedet Bistro hører fortiden til.
– Blir du med ut slik at jeg får tatt en røyk? spør Ayesha.
Kvinner i Afghanistan røyker ikke i det offentlige rom. Men Ayesha benyttet enhver anledning til likevel å smugrøyke – det ligger så å si i hennes opprørske natur.
På trappen til Litteraturhuset forteller Ayesha om hvor glad hun er i moren sin. Hun beskriver henne på en måte som avslører at de to har mye til felles. Junior ligner slett ikke bare på pappa Wolasmal.
– Mamma er ustoppelig. Selv nå planlegger hun å besøke slekten i Afghanistan. Mens pappa var uredd med det han skrev, er mamma en tøffing i praksis. I dag vet jeg å verdsette den oppveksten mine foreldre ga meg, sier Ayesha.
