Leserne forteller
Et bilde skled ut av en konvolutt da vi ryddet etter pappa. Det var et sjokk – og starten på en ny sorg
Det er ikke mer enn to måneder siden vi fulgte ham til graven. Nå har en ny sorg rammet familien, et nytt sjokk vi må forholde oss til.
Pappa døde helt plutselig, bare 56 år gammel. Han var på joggetur da han falt død om. Det var intet forvarsel, ingen symptomer på at noe var galt.
Det var en helt normal dag, og pappa skulle bare ta en rask joggetur før han og mamma skulle dra sammen ut for å handle.
Mamma ringte hysterisk fra sykehuset, og resten av familien samlet seg der.
Når sant skal sies, husker jeg lite fra de dagene. Når jeg tenker tilbake, klarer jeg heller ikke å minnes stort fra begravelsen.
Jeg husker bare at alt var så uvirkelig. Selv om den blomsterdekkede kisten sto der foran alteret, klarte jeg ikke å fatte at pappa var borte for alltid.
Gjennom hele oppveksten var jeg pappajente. Jeg er eldst, og da min søster Elsa kom fem år senere, hadde jeg et godt forsprang på pappas fang.
Det ble aldri det samme båndet mellom pappa og Elsa. Hun søkte seg alltid til mamma hvis det var noe.
Pappa var der som en klippe i oppveksten vår, og jeg følte meg alltid trygg på at han stilte opp hvis det skjedde noe i livet mitt.
Han var forretningsmann og var derfor ofte ute på reiser. Mamma er syerske og har i alle år jobbet hjemme. Der har hun sin hyggelige sy-stue og har gjennom årene opparbeidet en stor kundekrets. Derfor var det alltid noen hjemme da vi kom fra skolen.
Da mamma og pappa ble besteforeldre, strålte de formelig av lykke. Jeg fikk først Mia, og et par år etter kom Ola.
Jeg har mange bilder av pappa med et bredt smil og ungene på fanget. Jeg har i det hele tatt mange gode minner å leve på. Pappa var en fin pappa for oss og en trygg bestefar for barnebarna.
Les også (+): Naboen sa at mannen min hadde damebesøk. En dag lot jeg som om jeg skulle på jobb da jeg hadde fri
Hemmeligheten ble avslørt
Sorgen etter pappa var selvfølgelig tung, likevel var det godt å tenke på at vi bare hadde gode minner etter en elsket ektemann, far og bestefar.
Helt til mamma ringte meg for noen dager siden og ba meg komme med én gang.
Mamma hadde så vidt begynt å rydde i sakene til pappa. Fra arbeidsplassen hadde de kommet med en eske med tingene hans.
Mamma hadde ikke orket å rydde på pappas hjemmekontor. Men nå da hun hadde fått esken med papirer og personlige ting fra jobben hans, hadde hun endelig satt i gang.
Mamma møtte meg i døren, og jeg så med én gang at noe var galt.
Hun var grå i ansiktet og virket rastløs og urolig. Hun så en annen vei da hun sa at hun fryktet det hadde vært en annen kvinne i pappas liv.
– Hva er det du sier? spurte jeg og stirret bekymret på mamma.
– Jeg skulle virkelig ønske dette var fri fantasi, sa mamma med gråt i stemmen. – Men det er det dessverre ikke, kom, så skal du se.
Inne på pappas kontor lå det et stort bilde av en kvinne i 40-årene på skrivebordet. Hun var mørk og vakker. På baksiden sto det: «Så du ikke glemmer meg. Hilde.»
Jeg ristet på hodet.
– Dette er da ikke noe bevis, sa jeg. Men mamma fortalte at bildet hadde ligget i en konvolutt i esken fra jobben, og hadde sklidd ut av konvolutten og landet på gulvet.
Konvolutten var det første hun hadde tatt opp fra esken, og hun hadde ikke orket å rydde videre.
Hun var redd for hvilken hemmelighet som da ville bli avslørt.
Det var ikke fritt for at hjertet banket hardt da jeg tømte esken ut på gulvet. En stor, tykk konvolutt skilte seg ut. Den var full av brev. Alle var til pappa, men med adresse til jobben hans. Brevene var fra Hilde.
Jeg kjente vemmelse da jeg leste i noen av dem, og jeg ba mamma om å sette seg. Det var ingen tvil om at denne damen hadde vært en del av pappas liv.
Det var sterke kjærlighetsbrev som refererte til møter og hygge de to hadde hatt sammen.
Blant brevene lå det også flere bilder av pappa og damen sammen på ulike steder, til og med et fra Paris.
På baksiden takket hun for den fineste reisen hun hadde hatt, og skrev at hun alltid ville elske ham.
Jeg kjente gråten presse på. Mamma gråt også. Hun holdt hendene til hjertet og gjentok gang på gang at dette kunne ikke være sant.
Det måtte finnes en forklaring eller noe som tilsa at vi misforsto. Kanskje han tok vare på dette for noen andre …
Datoene på brevene viste at forholdet hadde pågått i mange år. Det siste brevet var datert bare to måneder før han døde. Det lå også en mobiltelefon blant sakene hans, den hadde han tydeligvis kjøpt inn for Hildes skyld.
Både telefonregningene og kvitteringen på telefonen lå sammen med papirene hans. Alt var organisert og lagt til rette for å ha et forhold på si.
Jeg tror ingen kan ane hvor vondt det var å gjøre disse oppdagelsene. Plutselig var ikke pappa den jeg hadde kjent.
Mamma sank sammen i utrøstelig gråt. Dette var et forferdelig sjokk, både for henne og meg.
Vi satt lenge i sofaen og holdt rundt hverandre og bare gråt. Så samlet jeg meg og fikk ringt etter Elsa.
– Det dere forteller, kan ikke være sant, sa Elsa og var helt rolig. – Pappa var ikke slik.
Hun tok for seg esken igjen og sorterte. En haug som bare hadde med denne Hilde å gjøre, en annen haug med andre papirer og en tredje for det som straks kunne kastes.
Elsa er systematisk og beholdt roen selv om det kom enda flere avsløringer.
Papirer som viste blomsterleveringer, flere bilder av pappa både sammen med Hilde og andre mennesker vi aldri hadde sett før.
Og det viktigste av alt – en adresse og et telefonnummer som så ut til å være Hildes.
Elsa så også raskt gjennom skrivebordet hans, men der fant hun ingenting som var knyttet til Hilde. Altså hadde pappa brukt kontoret på jobben for å kamuflere forholdet sitt.
Mamma skjønte ingenting. Hun ransaket hukommelsen etter situasjoner som skilte seg ut, men alt hadde vært normalt. Hun mente bestemt at forholdet dem imellom stort sett hadde vært godt i alle år.
Pappa hadde virkelig klart å holde dette fullstendig hemmelig. Det må ha vært på forretningsreisene sine at han møtte Hilde og tilbrakte tid sammen med henne.
Det viste jo også bildene fra ulike steder. Og det til tross for at han alltid ringte hjem på kveldene og hadde samtaler med mamma når han var på reise.
Samtaler som varte fra ti minutter til en halv time. Da har nok Hilde vært i bakgrunnen.
Les også (+): Venninnen min ringte meg om min nye mann. Det hun sa, sjokkerte meg
Alle ble sjokkert
Etter noen timer hadde vi roet oss litt, og mamma sluttet å gråte. Hun ringte rundt til vennene sine og spurte rett ut om de visste noe. Hun ringte til pappas kamerater også og ba dem være ærlige.
Men ingen visste noe. Ingen hadde hørt om Hilde, og alle ble like sjokkerte og overrasket.
Flere stakk innom for å se på fotografiet, men det var et ukjent ansikt for dem også. Men vi så av telefonnummeret at Hilde bodde i Oslo. Det var også der hovedkontoret for jobben til pappa lå.
Mamma ringte til og med sjefen hans og spurte om det var en ansatt der som het Hilde. Eller en som hadde vært ansatt. Det var det heller ikke.
Nå snakker vi ikke om annet. Vi er fremdeles i sjokk over at pappa har gjort dette mot oss, spesielt mot mamma.
Det har forandret den triste sorgen til også å bli en sint sorg. Vi er sinte på pappa.
Han valgte å ha et hemmelig liv ved siden av livet med familien. Det er bittert.
Elsa mener at vi skal kontakte elskerinnen, og hun har sagt seg villig til å ringe henne.
Da får vi kanskje vite hvordan ting henger sammen.
Mamma vil ikke gjøre det. Hun orker ikke å forholde seg til et menneske som har bidratt til at hun har fått det så vondt.
– Jeg er så bitter og sint at jeg kan ikke snakke med det kvinnemennesket, ikke ennå, sier mamma. – Jeg må tenke og la alt synke, så får vi se.
Hilde holdt i alle disse årene fast på en gift mann, og pappa var villig til å sette ekteskapet og familien sin på spill for en annen kvinnes skyld. Samtidig fikk han både i pose og sekk.
I går tok mamma ut litt av sinnet sitt på kirkegården. Hun sto ved graven og kjeftet på pappa, gråt og raste. Jeg tror det lettet litt.
Før hemmeligheten kom for en dag, fant mamma trøst i å gå til graven hans, gjerne flere ganger i uken. Denne gangen gikk hun ikke bare med sin sorg, men også med sitt raseri.
– Nå må jeg ha avstand, sa hun etterpå. – Nå orker jeg ikke å besøke ham før jeg vet noe mer.
Jeg er også fortvilet og så inn til margen skuffet over pappa.
Det er akkurat som om jeg ikke er våken, men drømmer en vond drøm hele tiden. Jeg ble bunnløst ulykkelig da pappa døde, men nå skulle jeg gjerne ha filleristet ham.
Det er en sannhet i ordtaket om at alt kommer for en dag. Og da er det gjerne ting som ikke er så hyggelige.
Jeg ser denne Hilde for meg hele tiden. Det er hun som kommer til å få føle raseriet mitt til slutt. Det kjenner jeg inni meg. Bare mamma gir klarsignal.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 05/07 2024, og sist oppdatert 05/07 2024.
