Wenche Andersen fyller 70 år
– Det hadde sikkert vært hyggelig med en kjæreste, men …
Kokk og TV-stjerne Wenche Andersen synes å ha funnet oppskriften på det gode liv. Og deler den gjerne.
– Vær deg selv!
Ansiktet, som vanligvis er preget av et stort, bredt smil, er nå alvorlig. Og taletempoet, som like før var høyt, er nå bremset kraftig ned.
– Vi samarbeidet på noen prosjekter, men vi snakket ikke så mye om hvordan vi skulle være som TV-kokker. Men jeg tror at mye av hemmeligheten bak hennes enorme suksess, var nettopp det: At hun var seg selv.
Wenche Andersen snakker om sitt store idol, som senere skulle bli en samarbeidspartner. Selveste Ingrid Espelid Hovig.
– Så å være deg selv var det viktigste rådet du fikk av henne?
Andersen nikker sakte.
– Ja.
Trenger mindre søvn
Det slår en med en gang hun åpner døren. Wenche Andersen er glad i farger generelt, og oransje spesielt. En oransje designerlampe henger like innenfor døren, på gulvet står et par knalloransje joggesko, et oransje skjerf henger på en knagg ved siden av speilet, og hovedpersonen selv har – du gjettet det – på seg en oransje bluse.
– Jo, jeg er glad i oransje. Glad i farger generelt. Så siden jeg flyttet ned her for snart ett år siden, har jeg brukt en del tid på å sette mer farge på interiøret.
«Her» er et toetasjes hus på fjellet over Holmestrand, hvor hun kan nyte fjord og havutsikt daglig, ja, rent bortsett fra på denne dagen, da havtåken har lagt seg som en fuktig hybelkanin over hele landskapet. Uten at det synes å prege Andersens humør. Hun er smørblid, men samtidig bestemt – ikke ulik slik hennes store forbilde var.
Hun kommer rett fra dagens «God morgen Norge»-sending, og selv om klokken knapt har passert ett, er det allerede langt på ettermiddagen for henne. Sånn blir det når man står opp klokken halv fire om natten for å dra på jobb.
– Trett? En av fordelene med å bli eldre …
Andersen heller rikelig med bønner i en elektrisk kaffekvern, trykker på «start» – og resten av setningen drukner i støyet fra kvernen. Så trykker hun på «stopp».
– Eh … Kan du gå litt tilbake? Du sa at en av fordelene med å bli eldre er, hva?
Andersen smiler – og gjør som hun blir bedt om.
– En av fordelene er at man trenger mindre søvn. Men ellers vil jeg ikke si at jeg merker så mye til å bli eldre. Og dette med at jeg fyller 70 nå i sommer, nei, det tenker jeg ikke på.
– Det er bare i situasjoner som dette, der du blir tvunget til å snakke om det?
– Ja. Har jeg lyst å gjøre noe, så gjør jeg det uten å sjekke fødselsdatoen min først, om du skjønner. Hvis det er noe jeg ikke gjør, så har ikke det noe med alderen å gjøre, da er det rett og slett fordi jeg ikke ønsker å gjøre det. Eller ikke gidder.
Les også: Finn Schjøll og Wenche Andersen feiret «sølvbryllup» som venner: – Vårt unike vennskap vil vare evig
Radiomenneske
For noen år siden snakket man om at 60 var de nye 40, nå er 70 de nye 50, for ikke å snakke om at 80 er de nye 60. Er det noe folk over en viss alder liker å tro, eller har det et visst feste i virkeligheten? Andersen er usikker.
– Jeg tror nok foreldregenerasjonen var mer «satt». Men det skyldes nok også at det var en annen tid. En annen stil. Og at mange hadde mer fysisk krevende arbeid gjennom mange år, som gjorde at slitasjen var større.
– Men … dette med alder. Jeg tror mye sitter i hodet. Du kan jo føle deg gammel som femtiåring – hvis kroppen er utslitt av tungt arbeid. Helsen spiller nok også inn her. Og der mener jeg vi alle har et ansvar for å ta vare på kroppen vår, å holde oss i aktivitet.
Andersen praktiserer som hun prediker: I første etasje har hun parkert en diger romaskin.
– Jeg ror hver eneste dag. 30 til 45 minutter. Det er bra for kroppen, og det blir også en slags time-out for hodet.
– Da hører du på podkaster eller radio?
– Nei, nei. Da har jeg det helt stille, selv om jeg til vanlig er et utpreget radiomenneske.
– Som lever av å være på TV?
Andersen nikker. Og smiler. Men sier ingen ting.
– Vent litt … du ser ikke på TV?
– Altså, sier hun, og tar sats: – Jeg leser TV-programmet i avisen, og hvis det er noe jeg vil se, gjør jeg det. Men jeg setter aldri på tv-en og zapper rundt vilkårlig. Nei, jeg er nok mer et radiomenneske, og jeg har alltid en bok på gang. Det er bøker som er min «greie».
Ønsker å fortsette i «God morgen Norge»
Andersen drømte aldri om å bli popstjerne eller filmstjerne. Eller å bli kjent på andre måter. Den ti år gamle jentungen som satt hjemme i Lommedalen i Bærum drømte om andre ting. Som å lage mat. Og det store forbildet var Ingrid Espelid Hovig.
Hun husker de første sendingene av «Fjernsynskjøkkenet», i flimrende svart-hvitt, fra midten av 60-tallet. Hvordan hun hang på hvert ord TV-kokken sa, skrev ned alle oppskriftene i en kladdebok og pyntet dem med forseggjorte border.
At hun selv, gjennom sin jobb i Opplysningskontoret for kjøtt, en dag skulle jobbe med Espelid Hovig, hadde hun ingen idé om. Enda mindre at hun selv skulle bli en populær TV-kokk.
Da sa de: «Du er ikke tjukk, du er kraftig.» Og det syntes jeg var kjempefint, sier hun. Foto: Privat
Men en dag i 1994 ble Andersen kontaktet av TV 2: Kunne hun tenke seg å bidra med et daglig matinnslag til kanalens nystartede frokostsending? Resten er historie – som på ingen måte er slutt, selv om hun strengt tatt går av for aldersgrensen i sommer.
– Når jeg fyller 70, er aldersgrensen nådd, men jeg håper at jeg kanskje fortsatt kan bidra litt i «God morgen Norge» når det er behov for det. Det vil tiden vise.
– Kokkekollega, dyktige Christer Rødseth, er jo allerede på plass bak kjøkkenbenken et par dager i uken, og det er godt mulig at konseptet kommer til å bli utvidet med gjestekokker. Men er det behov for meg, stiller jeg opp!
Les også: Slik blir Wenche Andersens TV-fremtid
Skravlebøtte
Det Wenche Andersen er blitt kjent for – og hele tiden har ønsket – er å inspirere seerne til å lage tradisjonelle norske matretter – i størst mulig grad helt fra bunnen av.
– Målet har vært at seerne skal tenke: ‘Ja, dette kan jeg faktisk lage!’, i stedet for: ‘Å, dette så fint ut! Men det klarer jeg aldri å lage’. Og at det som lages i stor grad er ujålete hverdagsmat.
– Men du har vel også klinket til med andre ting?
– Selvfølgelig. Det har vært matretter og bakst til alle anledninger og sesonger.
Det er ikke til å komme forbi at når man opptrer regelmessig i et så sterkt medium som TV, må man regne med at livet endrer seg på noen områder.
– Om det er noen fordel å ha et kjent ansikt?
Andersen svarer på spørsmålet hun selv stilte.
– Jeg synes ikke det er noen store ulemper knyttet til det. Selv om behovet for å prate naturlig nok ikke alltid er like stort.
– Unnskyld, men skjer det? Altså, at du ikke har lyst til å prate?
Andersen ler høyt.
– Jeg er riktignok kjent for å være en skravlebøtte, men, jo, det skjer faktisk. Men det er ikke ofte. Jeg liker å prate med folk, og i de aller fleste tilfeller er det ikke noe problem at folk tar kontakt. De fleste stiller gjerne spørsmål om mat, om ting de lurer på, som for eksempel hvorfor karbonadedeig er så mye dyrere enn kjøttdeig.
– Og da svarer du?
– Ja. Da svarer jeg at karbonadedeig er dyrere fordi den har mindre fett og er laget av dyrets bakpart, og at kjøttdeig som regel er laget av forparten på dyret og er litt fetere – som for eksempel gjør at kjøttkakene blir saftigere og mer smakfulle.
– Kikker folk i handlevognen din når du er i butikken?
– Det kunne skje for noen år siden. Jeg tror det skyldes at det er mange flere såkalte kjendiser nå enn det var da jeg startet å jobbe med TV.
– Som er helt greit?
Andersen nikker og skal til å utdype, men blir avbrutt av telefonen. Hun unnskylder seg, forklarer at den må hun bare ta – det er hennes private leverandør av råfersk fisk og skalldyr som er på tråden: «Hallo, Kjetil! Du har noe klart til meg, ja? Topp! … Nei, nå sitter jeg her med noen journalister som skal snakke om at denne dama begynner å bli gammel! He-he! … Ja? Å, så snill du er … Ok! Da kommer jeg om litt.»
Tar champagnen bar
«Om litt» viser seg å være ganske snart. Og mens vi beveger oss ned til havnivå i Andersens Volvo stasjonsvogn, som er om mulig enda ryddigere og fri for skitt og støv enn huset hennes, avslører Andersen at det finnes mat selv proffe kokker kan styre sin begeistring for.
– Jeg har aldri spist snegler, og kommer aldri til å gjøre det heller. Slimete, små greier – nei, fy!
– Hva med østers, konsistensen oppleves av mange som utfordrende?
– Jeg spiser det, men å helle i seg dusinvis av levende østers og skylle det ned med champagne? Nei, takk. Da tar jeg heller champagnen bar!
– Er det andre ting du kan styre deg for?
Andersen bremser ned, blinker og svinger til venstre inn i Holmestrand sentrum.
– Ja, sier hun med ettertrykk.
– Blodmat.
– Du, som er oppvokst på et småbruk?
– Ja. Da jeg var liten var det sånn at hvis det var noe jeg ikke likte, så måtte jeg fortelle hvorfor. Jeg sa det var fordi jeg syntes at blodmat smakte jern. Da så de skeptisk på meg og spurte: ‘Har du smakt jern?’.
– Og da svarte du?
– Ja. Da jeg var sånn 6–7 år gammel, var jeg veldig til å stikke tungen bort på det iskalde dørhåndtaket på ytterdøren. Jeg hadde mye sår tungespiss på vinterstid i en periode.
– Jøss …
Andersen ler igjen.
– Det er helt sant. Det skjedde gang på gang.
– Men … hvorfor?
– Det var jo spennende å prøve om tungen kanskje en gang ikke satt fast. Mor var oppgitt, for jeg lærte jo aldri. Så, jo, jeg visste godt hvordan jern smakte.
Les også: God morgen Norge-Wenche har vært på flyttefot – slik er hennes nye drømmehjem
Oppskriften på det gode liv
Vi er fremme ved kaia der den lille fiskebåten MS «Havduen» ligger. Andersen får med seg diverse godbiter, blant annet en solid porsjon store, nykokte sjøkreps, delikatessen som mange forståsegpåere mener er bedre enn både reker og hummer.
På vei tilbake til huset forteller hun at hun veldig gjerne vil jobbe med frivillighet. Gjerne med folk som sliter med rusavhengighet, flyktninger eller barn og unge, når hun en dag sier «God kveld!» til «God morgen Norge».
Hun mener også de aller fleste av oss må bli mindre redde for å bry seg om våre medmennesker, at vi med fordel kan ta oss tid til å møte blikket til tiggere på gaten og å ta kontakt med folk som opplever sorg. Slik man gjorde i større grad i «gamle dager».
– Hvis noen hadde mistet et nært familiemedlem, var det helt vanlig at man bakte en kake. Eller laget et måltid til dem. Det mener jeg man fremdeles kan gjøre. De aller fleste setter stor pris på små gester som dette.
– Bryr vi oss for lite?
– Nei, jeg tror ikke at vi bryr oss for lite. Det er heller at vi er livredde for å plage andre. Og det må vi slutte med. Uansett er det bedre å gjøre det en gang for mye, enn en gang for lite.
– Du ser ut til å ha det fint der du er nå. Hva er oppskriften på det gode liv?
Wenche tenker seg om.
– Det er et stort spørsmål. Men jeg tror egentlig ikke det er så vanskelig. For meg handler det om å være nær mine nærmeste, min sønn, svigerdatter og barnebarn. Samt mine søstre og deres familier. Utover det … Jo, da er det viktig med god og enkel mat, gode venner, regelmessig mosjon, store doser stillhet, turer i skog og mark, gode bøker og god musikk – og å fylle hjemmet mitt med farger.
Hun kjører Volvoen inn i den romslige garasjen som går over i et stort, tørt og kjølig kjellerrom, ideelt til å oppbevare matvarer som ikke krever kjøleskap. Og – skal det vise seg – innrammede diplomer og andre hedersbevisninger.
– Hvorfor jeg ikke har dem på veggen oppe?
Hun rister på hodet.
– Nei, hvorfor skal jeg det? Synes de henger fint her nede, jeg.
Les også: (+) Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Trives i eget selskap
Hun låser opp døren og geleider oss opp til kjøkkenet i andre etasje. Det er her hun sitter og vekselvis leser avisen og nyter utsikten når hun kommer hjem fra jobb, med radioen innstilt på NRK Jazz som behagelig bakgrunnslyd.
– Du bor alene her. Du trives godt i eget selskap?
Andersen tenker seg om et øyeblikk mens Chet Baker synger innsmigrende om «My Funny Valentine».
– Ja, jeg gjør det. Det hadde sikkert vært hyggelig med en kjæreste, men … noen ganger blir livet sånn, andre ganger sånn. Jeg bruker ikke mye tid på å tenke på det.
– Så du blar ikke hvileløst frem og tilbake på datingappen Tinder?
Andersen ser sjokkert ut.
– Nei, for all del! For noen er ting som Tinder sikkert kjempefint, men ikke for meg. Jeg vil møte mennesker ansikt til ansikt, blikk til blikk.
– Hva skal til for å sjarmere deg?
– Snillhet. Hyggelig vesen. Felles interesser. At man er et genuint godt menneske. Og så handler sånt naturligvis om kjemi. Noen har man kjemi med, andre ikke. Så jeg tror man skal være forsiktig med å lete etter en høy, mørk og kjekk mann, det kan like godt hende at en liten og tjukk fyr har verdens fineste blikk. Og at kjemien klaffer.
– Hva er forskjellen på TV-Wenche og den private Wenche?
Andersen trekker på skuldrene.
– Jeg tror ikke det er noen forskjell. Jeg har ikke noen tro på å ta på seg en rolle når man er på TV. Da vil man før eller siden møte seg selv i døra, og det er ikke sikkert det blir et hyggelig møte.
Hun smiler.
– Jeg tror fremdeles fullt og helt på det rådet Ingrid ga meg en gang for lenge siden: Vær deg selv.
