Leserne forteller
Jeg ble alltid så amper da jeg var sammen med mor. Nå forsto jeg hvorfor
Jeg ble alltid irritert og sint da jeg var sammen med moren min, og ofte slet jeg med dårlig samvittighet etterpå.
Hvorfor var det så vanskelig å være snill mot mamma – hva var det som gjorde meg så sint på henne?
Hun var verdens snilleste menneske, en som aldri sa noe stygt om noen og som var lojal og tapper, så det har ikke vært lett for meg å forstå hvorfor jeg ikke bare følte takknemlighet.
Det har tatt meg et helt voksenliv å forstå mekanismene i meg og mitt hode. Nå vet jeg hvorfor jeg formelig lette etter ting å irritere meg over, og hvorfor jeg ikke respekterte henne som jeg burde ha gjort.
Hadde jeg gått i terapi på et tidligere tidspunkt i livet, ville jeg sannsynligvis ha kunnet se tilbake uten å føle meg som et dårlig menneske.
Da hadde jeg klart å sortere skyld og uskyld, og jeg hadde evnet å forstå moren min bedre, men det gjorde jeg altså ikke.
Mamma og jeg rakk å forsones og bli venner før hun døde. Jeg fikk hennes tilgivelse, men jeg vil likevel fortelle fordi andre kan lære noe av det.
Les også (+): Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten seksuell nærhet
Alkoholiker
Min far var alkoholiker, men det var det ingen som visste, for mamma beskyttet ham, og hvis broren min og jeg ble redd fordi han ramlet eller sjanglet, trøstet hun oss og sa at alt var bra.
Da jeg begynte på skolen, forsto jeg at dette ikke var sant, at vi ikke hadde det bra og så lenge vi bodde sammen med ham, ikke ville få det bra.
Vi ser våre foreldre i lys av den barndommen vi hadde.
Det blikket jeg som jentunge fikk på oss som familie, ble med meg inn i voksenlivet, og her ligger kjernen i det som ble min frustrasjon og min kritikk av moren min.
For slik jeg etter hvert så det, var det hennes skyld at vi måtte vokse opp med en full og ekkel far, som lå døddrukken i sofaen lørdag og søndag morgen.
Det var hennes skyld at vi ikke kunne ha venner på besøk. Hun kunne ha flyttet og gitt oss et bedre liv.
Jeg skammer meg fordi jeg ikke tidligere forsøkte å se på de valgene hun måtte forholde seg til da jeg vokste opp. Jeg klandrer meg selv for at jeg ikke evnet å sette meg inn i hennes situasjon.
I stedet ble jeg oppgitt over henne, så på henne som svak, en dame som ikke klarte å sette eget og barnas liv i fokus.
Det var behovet for forsoning som fikk meg til å be om en henvisning til psykolog. Jeg visste at jeg kom til å miste henne og trengte hjelp til å finne ut av sinnet jeg ikke helt forsto hvor kom fra.
Terapeuten sa at jeg fortsatt så på oppveksten med et barns øyne.
«Forsøk å se situasjonen med en voksen persons øyne, hva ser du da?» spurte hun.
Noe skjedde, og da det gjorde det, ble det en slags åpenbaring. Plutselig så jeg at moren min hadde alle de verdiene jeg har beundret og hegnet om, som har vært et ideal.
Les også (+): Døtrene mine sier de skammer seg, han er for ung
Erfaring gjør klok
Mamma var en omsorgsperson, som lett syntes synd på folk, og hun så at pappa var syk og trengte henne.
«Hadde jeg forlatt ham, ville han ha gått til grunne», sa hun da jeg endelig fikk snakket ut med henne.
På det tidspunktet lå hun alvorlig kreftsyk på sykehuset og visste at hun kom til å dø.
«Mamma, jeg vet at du gjorde det du kunne. Egentlig er jeg ikke sint på deg, har aldri vært det. Jeg var bare fortvilet på grunn av pappa. Kan du tilgi meg?» spurte jeg henne.
Hun så på meg og sa at hun alltid hadde forstått hvor sinnet kom fra, og at hun hadde slitt med dårlig samvittighet fordi hun ikke klarte å gjøre vår barndom lettere.
«Men jeg kunne ikke svikte ham. Han var mitt livs store kjærlighet, og derfor ble jeg og prøvde å gjøre livet best mulig for alle», sa hun.
Min mor døde for noen år siden, og det hender at jeg går på graven hennes med blomster, og da har jeg lange monologer om hvor flott hun var.
Jeg ser nå at hun var en fantastisk kone og mor – kanskje den sterkeste av oss alle. Og jeg er ikke lenger bitter, for jeg vet at erfaring gjør klok. Det gjelder bare å bruke den på riktig måte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier
