– Jeg har hatt mange tunge perioder i livet som har gått utover familien. Perioder der de ikke synes det var noe ok å ha meg som mor

– Han har betydd alt, innrømmer Valgerd Svarstad Haugland (65), og kikker bort på mannen ved sin side, Geir Haugland (70), som hun til sommeren har vært gift med i 40 år.

Ikke bare tok han hovedansvar på hjemmebane da ungene var små, men han har stått der som en påle gjennom oppturer, nedturer, offentlige krangler og heftige debatter, både på fjernsyn, i avisspaltene og på Stortinget.

Men hun smiler stadig, den tidligere KrF-lederen og statsråden. Nå er hun statsforvalter – det som før het fylkesmann – i Oslo og Viken og har tatt imot oss i den lettstelte leiligheten på Stabekk.

Her har ekteparet bodd siden huset i Asker gjennom 30 år ble byttet ut for fem år siden.

– Vi er veldig fornøyde, det er godt å slippe alt med hus: plen, snømåking og alt det der.

Ektemannen Geir

Geir har vært ute og kjøpt ferskt brød og nå er frokostbordet i ferd med å bli dekket. Det til tross for at det er onsdag, og frokosten vanligvis spises i en fei på hverdagene.

– I helgene er det frokostbord med egg. Geir går ut og kjøper ferskt brød. Det er
veldig hyggelig. Men i hver­dagene skal alt skje så fort, forklarer 65-åringen.

Hun har god grunn til å skryte av ektemannen, mener hun.

– Han har vært god. Lager mat til meg. Handling, mat­laging – alt var Geir sitt ansvar da barna var små. Og det er det fortsatt. Jeg lager mat når vi har gjester, så lager Geir mat i hverdagen. Det er kanskje omvendt andre steder.

I tidligere tider – da ungene var små – var det ekstra viktig.

– Jeg hadde virkelig ikke klart meg uten ham. Både matlaging og det å ta vare på barna. Jeg meldte meg ikke ut …

– Nei, det gjorde du ikke, skyter ektefellen inn.

– Jeg var med på foreldrekonferanser og sånne ting. Stilte opp, fortsetter Valgerd.

– Og du var alltid til stede da du kom hjem, mener Geir.

Det er ikke Valgerd nødvendigvis helt enig i.

– Du blir litt forgapt i deg sjøl og. Blir gyselig sjølopptatt. Hadde jeg vært på et fjernsynsprogram, måtte han bare tåle at jeg ble opptatt av meg sjøl, for det er jeg jo innimellom. Og det kan bli litt frustrerende, men han har vært tålmodig.

Hun ler godt.

– Og så setter han foten ned noen ganger.

Les også: Da politiker Jenny Klinge (45) mistet mannen, valgte hun å være åpen med sønnen om det som hadde skjedd

Tro og avhold

Selv vokste hun opp i et avholdshjem i Norheimsund i Hardanger, som yngst av fem søsken.

– Far var medlem av edruskapsnemnda og barnevernsnemnda, og han var sosialt bevist på alkoholens skadevirkninger. Det var grunnen til at han ikke brukte det. Men jeg har aldri lært at det var synd å drikke eller danse, heldigvis har jeg sluppet det, sier Valgerd.

Hun var riktignok avholds i ungdommen, og støtter fortsatt en restriktiv alkoholpolitikk.

– Jeg var i 20-årene da jeg begynte å nyte alkohol. I dag er jeg glad i et glass vin eller tre.

Troen har hun alltid hatt med seg.

– Den har vært en del av livet mitt fra jeg var lita jente. Det er en trygghet i det. Men troen min er veldig enkel. Jeg bryr meg ikke om store teologiske spørsmål, det får andre ta seg av. Jeg er relativt enkelt skrudd sammen.

At hun valgte KrF som ung, handlet om ting som miljø, likestilling.

– Selv om KrF ikke var så gode på det den gangen. Og det handlet om rettferdighet mellom fattig og rik, sosiale forskjeller, sier 65-åringen.

Så var det også noen aner der. Bestefaren var med å starte partiet, og begge foreldrene var aktive på lokalt og regionalt nivå. Faren fikk sågar spørsmål om tyngre verv sentralt, med ble ved sin lest på folkehøgskolen.

– Jeg har sagt ja til alle de politiske utfordringer min far sa nei til. Men hvis jeg tenker på utgangspunktet i livet mitt, så hadde jeg ikke tenkt at jeg skulle bli hverken statsråd eller stortingsrepresentant.

Les også: Flerkulturelle besteforeldre: – Det er viktig for meg at hun ikke glemmer sine røtter

Kvinnelig leder i Kristelig folkeparti

Det var i 1995 hun ble den første kvinnelige lederen i Kristelig folkepartis historie. Da hadde hun allerede vært nestleder i fire år.

– Jeg sier ikke ja til alt, men jeg kjenner at jeg har hatt trygg­het i å si ja til de utfordringene som blir lagt foran meg. Første gang jeg ble foreslått som nestleder i KrF, da lo jeg. Hvem kunne tenke på noe så dumt? Men så skjønte jeg at de som foreslo meg, faktisk ville ha meg. Da skjer det noe med deg. Så ble jeg valgt, og så har bare ballen trilla.

Hun har sittet både som barne- og familieminister og kultur- og kirkeminister. Når det er sagt; det er klart hun har vært redd.

– Da jeg sa ja til å bli statsråd første gangen – da var jeg livredd. Kan jeg klare en sånn jobb?, tenkte jeg. Men det som roet meg – utover at jeg visste at det var et godt embetsverk i departementet – var at det før meg også var helt alminnelige mennesker som jeg kjente, som hadde hatt posisjonene. Jeg vil jo tro at det er noen andre som har følt det samme som meg.

Heftige politiske stormer

Det har blitt noen kilevinker underveis, med alt fra innslag av Metoo, latterliggjøring av sangferdigheter og heftige politiske stormer. Valgerd har stått i stormene med tilsynelatende stoisk ro.

– Når du er overbevist om at det du gjør er riktig, er det enklere. Hvis du går gjennom et liv som politiker uten politiske stormer, da har du ikke utrettet mye. Jeg synes jeg har gjort mange gode ting i politikken.

Det var kontantstøtten som første gang gjorde at hun fikk mye pes og oppmerksomhet. Men hun fikk også æren. Ikke jevnt fordelt, mener hun.

– Jeg er opptatt av at vi skal ære den som æres bør. Det er lett å ta æren for noe, og lett å ikke dele æren med andre. Det er litt for mye av det i politikken. Jeg vil jo si at Solveig Sollie var kontantstøttens mor. Men jeg gjennomførte det. Hun hadde planlagt godt og sto klar til å gjennomføre det da hun var statsråd.

Valgerd er ikke helt ferdig.

– Akkurat som Tove Strand har fått altfor lite ros som den som tok de tyngste kampene for røykeloven den gangen, før ny regjering gjennomførte. Jeg ser på Tove Strand som røykelovens mor, sier hun om den tidligere sosialministeren fra Arbeiderpartiet.

Les også: (+) Knut fant bestemors hemmeligheter på loftet: – Hun ville hatet denne boka

Mange gode minner

Som statsforvalter kan hun heldigvis la være å blande seg inn i politikken. Men 65-åringen legger ikke skjul på at det ikke er noe hyggelig å se hvordan partiet har blitt.

– Det har skjedd så mye, jeg bekymrer meg, rett og slett. Under sperregrensa og greier. Det er vanskelig å tenke seg at det er mulig. Ho har en kjempejobb foran seg, ho Olaug.

– Du får ikke lyst til å gå tilbake til politikken?

– Nei, nei nei!

Partipolitikk er hun visstnok ferdig med.

– Jeg var heldig. KrF gjorde det kjempebra på den tida. Jeg er full av takknemlighet for alt jeg har fått oppleve. Jeg har mange gode minner. Jeg har negative minner og. Jeg har hatt perioder som har vært krevende, men det er ikke det jeg er opptatt av.

– Hva tenker du hjalp deg å stå i stormen?

– Jeg har hatt det godt hjemme, en god familie. Hvis du har noen rundt deg som tar vare på deg, er det mye enklere. Det har jeg hatt. Barna mine, mannen min, søsken. Og venner, selv­følgelig. Når det er snakk om skikkelig vennskap, er de med i gode og vonde dager.

Verst for barna

På sidelinjen har ektefelle Geir vært med på reisen.

– Jeg tror jeg har taklet det bedre enn de fleste. Da hun var politiker, var hun mye borte, innrømmer han.

– Hun fikk mye pepper, og det var ikke alt som var like morsomt. Når det er sagt, var det mye som var morsomt óg. Spesielt da hun var kulturminister. Da fikk jeg være med på veldig mye.

Operaforestillinger, konserter, idrettsarrangement og kommunebesøk. Vi traff mange hyggelige folk omkring i Norge. Det er vel i første rekke det som sitter igjen, mener han.

– Geir og jeg har nok klart å gå sammen. Men barna våre, det er dem det i perioder har vært verst for, mener Valgerd.

– Jeg har hatt mange tunge perioder i livet som har gått utover familien. Perioder der de ikke synes det var noe ok å ha meg som mor. Det var ikke så lett for dem. Det var mye hat. En kan bli mørkeredd av å lese alt som står om deg på nett. Det forundrer meg at folk kan være så sterke i meningene sine uten å ha møtt meg. Sønnen min fikk spørsmål om det en gang, hvordan han taklet alle de negative tingene som ble sagt om moren. Men han svarte at han ikke brydde seg så mye om det. For de som kjenner henne, skjønner at sånn er hun ikke, sa han.

Les også: På 30-årsdagen fikk Abid Raja et brev som avslørte ryst­ende detaljer om sin egen oppvekst. Avsenderen var Grete

Pensjonisttilværelsen

Fortsatt har hun tre år igjen som statsforvalter i en åremålsstilling på seks år. Hun har begynt å skimte pensjonisttilværelsen i det fjerne. Geir gikk av allerede da han var 62 år og har vært pensjonist i flere år allerede. Det hender hun misunner hans rolige morgener.

– En av de tingene som frustrerer meg, er at han får lest så mange flere bøker enn meg. Jeg hører en del på lydbøker på tur og på bussen. Men han leser den ene boka etter den andre.

Midt i pandemien kjøpte de seg et sted i Norheimsund, der hun er fra. Planen er å være der mye når hun også blir pensjonist.

– Det er en liten leilighet som ligger rett nede ved sjøen. Med nydelig utsikt over Hardangerfjorden, Folgefonna og over til Framnes, der jeg vokste opp. Jeg føler jeg
kommer hjem der. Geir er heldigvis like glad i stedet som jeg er.

Å bli bestemor var stort, men det var en fjern tanke før det skjedde. Plutselig hadde hun to barnebarn, som kom med få måneders mellomrom. I dag teller de fem i alderen ett til fem og et halvt år. De er mye på besøk.

– Jeg kjenner at jeg er utrolig glad i dem. Den kjærligheten er sterk. Det er også kjærligheten jeg har til barna mine, og svigerbarna mine, jeg har to veldig flotte svigerbarn.

– Hva slags bestemor er du?

– Vi er egentlig ganske snille besteforeldre. Jeg har en idé om at én av de tingene de skal huske fra bestemor, er sengene – deilige senger med luftige dynene og puter. Da jeg var på besøk hos min svigermor, hadde hun alltid aldeles nydelige senger til oss – gode, fine dyner og pute på pute.

Les også: (+) Mamma døde. Jeg hadde ingen anelse om det som skulle komme etterpå

Leker og synger

Det samme vil hun gjøre for sine barnebarn, pakke dem inn i og lese og synge.

– Geir leser, jeg synger. Jeg har jo Kjære Gud jeg har det godt og de barnesangene som ble sunget for meg da jeg var liten. Det er blitt en vane.

Selv setter hun seg gjerne ned på gulvet og leker.

– Og vi tar de med på kino. Nå kan vi jo gå på barnekino igjen, og det er koselig. De får som regel det de vil, og is til frokost, innrømmer hun.

De er mye på besøk, både med og uten foreldrene, og det håper hun fortsetter.

– Jeg håper vi vil ha tillit til hverandre også når de vokser til og blir tenåringer. Grunnlaget legger vi nå.

– «Til døden skiller dere» var hva de lovet hverandre overfor presten. Men ikke engang døden klarte å skille Thor og Liv

Dag Otto og Ellen møttes for over 40 år siden: – Ho begynte plutselig å klenge på meg