Trygve fra «Team Pølsa»
Trygve gjør lillesøstrene stolte: – Han var så ærlig og turte å si ting som de var
Når du i lang tid har følt at du står på siden av fellesskapet, føles det fantastisk å bli del av en vennegjeng, der alle støtter og hjelper hverandre.
– Det er bare å gjøre det. Kanskje blir det ikke helt topp, men da har du gjort det!
Ordene kommer fra Trygve Kroken-Braate. Du kjenner han sannsynligvis igjen fra vinterens beste og mest rørende tv-serie, «Team Pølsa». 13-åringen, som er kortvokst og ble født med en sjelden form for skjelettdysplasi, har slitt med redsel og ble utfordret til å gjøre ting han aldri ellers ville ha turt.
– Det aller beste med opplevelsen var å få så mange gode venner, sier Trygve.
Da han møtte på skolen igjen etter endt deltakelse i VM på ski i Trondheim, merket han også at mange hadde fulgt med på tv. Mange sa at de hadde sett han og at de synes det var kult.
Mange bilder danser på netthinnen når vi snakker om hva tv-serien lot oss ta del i. Og konklusjonen er tydelig og udiskuterbar: Sammen er vi sterkere.
Hjemme hos familien i Oslo er hele familien samlet da Hjemmet kommer for å intervjue den nye kjendisen. Pappa Tore-Petter Braate og søstrene Gunvor (11) og Maja (7) sier at de er stolte.
– Mest fordi Trygve var så ærlig og turte å si ting som de var, sier Gunvor veslevoksent.
Direkte om egne følelser. Ærlig om frykt og redsler. Ingen frykt for å vise sårhet eller frustrasjon. Akkurat slik opplevde vi Trygve da han i ulike situasjoner ble eksponert for aktiviteter og ting han fryktet.
Det krever styrke og mot å tørre å være sårbar. Og sannheten er at han turte det mange ikke tør. Han var litt som Ludvig i Flåklypa. Han sa: «Det er fali′ det».
Tøffe tak
Sigrid er psykologspesialist og har gjort seg tanker om hvorfor frykten satte seg i sønnen.
– Som baby måtte han gjennom tøffe tak fordi han var mye syk. Seks måneder gammel ble han hjerteoperert, men luftveiene fortsatte å være sårbare og han trengte pustehjelp stadig vekk. Jeg tror at redselen han har hatt, skyldes at han allerede da mistet tilliten til voksne. Når han fikk pustevansker måtte vi holde han fast for å få på en maske.
At det er vondt å se og erfare at barnet ditt ikke har tillit til deg, vet hun fra den gangen. Hun er overbevist om at kroppen til sønnen husker hva han måtte gå gjennom.
Trygve sitter og lytter da moren forteller historien til sin førstefødte. Hun tar oss med tilbake til begynnelsen.
– Jeg hadde et fint svangerskap og vi gledet oss veldig til å bli foreldre. Da Trygve endelig kom, veide han 3200 gram ved fødselen, var 50 centimeter lang og var blid og pludrende. Raskt avdekket legene hofteledds dysplasi, og han fikk en pute, men ellers trodde vi at alt var bra, minnes hun.
Etter hvert fikk hun en følelse av at noe var galt, for han var så trøtt og hun slet med å få ammet han fordi han bare ville sove. «Slapp av, det går seg til», sa de rundt henne, så det var hva hun prøvde å gjøre.
– Men Trygve vokste lite, gråt etter hvert mye og var slapp. En oppvakt fastlege oppdaget da han var 2-3 måneder gammel at han pustet for fort. Da vi kom til sykehuset, sa en barnelege: «Jeg tror han er kortvokst». Det var første gangen vi hørte noe sånt, og i grunnen var det absurd, for pappaen er to meter høy, forteller hun.
Les også: Øystein vet at samtalen med kona kan være hans siste. Da han legger på, ringer telefonen igjen
Krevende
Sigrid stopper opp i noen sekunder før hun oppsummerer at de gikk inn i en krevende tid. Trygve ble utredet for metabolske syndromer og de fikk avkreftet sykdom etter sykdom. Han hadde en hjertefeil, som krevde en operasjon så snart han var frisk nok til inngrepet.
– Det første halvåret hadde han flere lungebetennelser og slet med å puste. Da han endelig ble hjerteoperert, gikk de inn gjennom lysken. Etterpå kom hudfargen hans tilbake, og jeg kunne amme ham igjen. Men han fikk hjertemedisiner til han var fire år.
Alle de tøffe rundene med sykdom hadde gjort noe med Trygve. Foreldrene merket at han var utrygg på dem og ikke engang turte å bli trøstet når han var lei seg.
Da han var to år gammel, ble Gunvor født og han ble stolt storebror.
– Men Trygve har måttet gå gjennom mye. Seks år gammel hadde han sin første, store ryggoperasjon. Ni år gammel måtte han gjennom sin andre. Selvfølgelig har det vært smertefullt, sier mammaen.
Den sjeldne skjelettdysplasien han ble født med, fører til nedsatt muskelstyrke, skjevstillinger og løse ledd. Helt siden han var liten, har han brukt en balansesykkel til å forflytte seg med fordi han ikke klarer å gå. Den brukte han også da han som syvåring begynte på fotballtrening.
– Han sluttet på fotball fordi det ikke var lov til å bruke sykkelen på kamper. Siden det, har det vært ulike fritidsaktiviteter, som speider og svømming. Å slutte med fotball var nok en nedtur, resonnerer Sigrid.
Trygve ser opp og lar ikke den sannheten leve lenge.
– Jeg er ikke glad i fotball eller idrett i det hele tatt. Faktisk liker jeg ikke å se på sport. Og jeg visste nesten ikke hvem «Pølsa» var da jeg ble spurt om å være med i «Team Pølsa». Det eneste jeg visste, var at han hadde vært med i «Maskorama», sier han og får foreldrene til å smile.
Frustrert
Sigrid og Tore-Petter har sett at det har vært trist for sønnen når han ikke har kunnet være med på alt venner gjør. De husker at han var mye sint de første årene på skolen.
– Vi så en klar sammenheng mellom de gangene skolen var flink til å tilrettelegge og når det sviktet, oppsummerer de.
Situasjonen da: Trygve klarte ikke å hjelpe seg selv. De voksne på skolen så ikke alltid når han trengte assistanse. Selv var han for flau til å be om hjelp. Det endte med at han ble stående på utsiden alene, frustrert, oppgitt og sint.
– Jeg har vært løvemammaen og er nok blitt sett på som krevende og vanskelig til tider. Dessverre har også Trygve blitt sett på som krevende, sier Sigrid.
Når barnet ditt sliter, smerter det. Og den dype følelsen av urettferdighet fordi inkluderingen ikke alltid fungerer i praksis, er gjenkjennbar for veldig mange.
– For oss var det en lettelse da Trygve som tiåring endelig turte å være lei seg og gråte, for da kunne vi trøste. Jeg tror at han har kjent på skam og sorg over å være annerledes, og at dette er en naturlig prosess det ikke er noen vei utenom. Men det er vårt håp er at han skal komme styrket gjennom dette. Det tror jeg denne serien har bidratt, til fortsetter mammaen.
Les også: (+) Må vi invitere alle i klassen i syvåringens bursdag?
En ressurs for andre
Da Trygve og resten av gjengen i «Team Pølsa» kom inn på VM-stadion, stod både dronning Sonja og kronprinsesse Mette Marit og jublet og klappet. Da de var over målstreken, vanket det kongelige klemmer. «De største heltene er denne gjengen», konstaterte alle medier.
– Det var gøy, men ganske slitsomt. Og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det, sier Trygve.
Hva pappaen ser, er at sønnen gjennom lagarbeidet er blitt flinkere til å sette ord på frustrasjonen. Og hva han synes er desidert flottest, er at andre har fått se Trygves iboende empati og omsorg.
– Jeg ser en gutt, som har vokst fordi han har fått muligheten til å hjelpe andre. Å få være en ressurs når du selv alltid har vært den som trenger andres hjelp, betyr veldig mye for livskvaliteten, sier Tore-Petter.
For akkurat det var magien i «Team Pølsa». Den gripende seansen da Trygve går fra å være redd og sint til å bli den som veileder og beroliger blinde Syver, er et av de mest rørende tv-øyeblikkene.
Hva Trygve vet nå, er at vi alltid er sterkere som lag. Hvis vi står sammen med våre svakheter og styrker, kan vi faktisk bli uslåelige.
13-åringen går ikke selv inn i detaljer rundt funksjonsnedsettelser. Hva han sier med glimt i øyet, er at det litt krevende og litt gøy å få kjendisstatus. Han føler at han er blitt litt modigere, men bare litt.
– Det burde ha vært et «Team Pølsa» på alle skoler i hele Norge. Vi er grenseløst stolte over Trygves innsats og den personen han er, sier Sigrid og Tore-Petter.
