«Tropp 2»-aktuelle Patrick Åteigen
– Som barn skjønte jeg at det ikke var «normalt». Noe måtte jo være galt med meg
I barndommen fikk Patrick Åteigen høre det. «Du er stygg, du er feit». Ordene grodde fast i under-bevisstheten. I en alder av 27 år har kompani-rekrutt 10 endelig lært å vise omsorg for seg selv.
Patrick Åteigen (27) har fryktet hva andre vil tenke om hans deltagelse i «Kompani Lauritzen: Tropp 2». Alle de han har skjult sitt innerste indre for opp gjennom årene.
De destruktive tankene som har gått i loop da masken ble tatt av ved dørterskelen til leiligheten hjemme i Vennesla. Vil de tenke at det er oppmerksomhet han higer etter?
– Jeg har tenkt en del over det. Hvilke konklusjoner folk vil trekke. Inntil for noen få år siden, var det ingen som visste at jeg ikke hadde hatt det så greit med meg selv opp gjennom årene. Jeg har blitt flink til å ta på meg ulike masker i ulike settinger, forteller Patrick ettertenksomt.
– De fleste som kjenner meg, vil nok si at jeg er god med mennesker og flink i sosiale settinger. Men det de ikke har visst, er at jeg har kjent på en enorm uro når jeg først var hjemme. Det skylte over meg da jeg la meg på sofaen og stirret i taket. Jeg var helt ødelagt og jeg gråt.
Slet med kroppskomplekser
At Patrick hadde behov for en endring i livet, er det ingen tvil om. Lenge har 27-åringen prøvd å ta grep for å komme seg inn på riktig spor. Bare pilen på vekta pekte nedover, ville lykkefølelsen og tilhørigheten komme som en naturlig konsekvens.
Gang på gang sviktet han seg selv. Trøstespising ble et symptom på hans dårlige selvbilde. Han ble stående bom fast i en nedadgående spiral.
– Kroppskomplekser og vekt har alltid vært en stor greie, men for meg er det mangel på egenomsorg som ligger i bunnen. Noe måtte gjøres, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Så så jeg «Tropp 1» og hvor mye det betydde for dem som var med der.
Til å være en som ikke har satt ord på sitt indre liv gjennom oppveksten, er han overraskende velartikulert rundt sitt eget følelsesliv.
Den siste tiden har han reflektert mye rundt når og hvorfor den altoppslukende selvforakten dukket opp. Hva som fikk selvbildet til å rakne. Han sitter ikke med alle svarene, men han husker når det hele startet.
– Det var rundt midten av barneskolen det destruktive tankemønsteret begynte. Jeg synes det er skummelt å si at jeg ble mobbet. Jeg vil ikke være han fyren. Men det er klart at det var et aspekt med det.
– Det dukket alltid opp kommentarer som: «Du er stygg, du er feit!». Det er ord som forplanter seg og etter hvert blir en sannhet, erkjenner Patrick tankefullt.
Å bli sendt til ernæringsfysiolog i ung alder forsterket det som ble sagt. Det måtte jo ligge en sannhet i det.
– Som barn skjønte jeg at det ikke var «normalt» å snakke med en ernæringsfysiolog. Jeg tenkte at det var rart å måtte gå dit. Noe måtte jo være galt med meg.
Les også: Dette er deltakerne i «Kompani Lauritzen – Tropp 2»
Begynte på sykepleierstudiet
Den sympatiske kompanirekrutten flyktet inn i dataspillets verden. Der dømte ingen ham på bakgrunn av utseende og vekt. Alt de hørte var stemmen hans, og Patrick følte at han kunne senke guarden. Da han senere flyttet til Oslo i jakten på sin egen identitet, fant han en ny fluktrute.
– Da nådde jeg bunnen. Jeg studerte eiendomsmegling og hadde ingen klar idé om hvem «Patrick» var. Jeg var på søken og på et tidspunkt langt nede. Der dataspill ble løsningen i barndommen, ble alkoholen en del av fluktruten da jeg ble eldre, forteller han nølende.
Patrick veier stadig ordene sine. Hva han er komfortabel med å dele og hva som skal forbli privat.
I 2019 var det noe som endret seg. For første gang i livet slapp Patrick omgivelsene inn. Venndølen begynte på sykepleiestudiet ved Universitetet i Agder og møtte mennesker som ble en avgjørende brikke på hans livsreise.
– Jeg skjønte at rømmingen som hadde holdt meg flytende til nå, ikke fungerte lenger. Jeg var sliten og ble innhentet av fortiden.
Patrick bryter blikkontakten og trekker pusten før han fortsetter:
– En ting var at jeg ble eldre og modnere, og begynte å studere sykepleie hvor jeg lærte mer om mental helse. Så fikk jeg meg nye venner. Venner som turte å stille meg de vanskelige spørsmålene, og utfordre meg på de sannhetene som hadde etablert seg i meg.
Les også: Derfor flytter «Kompani Lauritzen»
Tro og kristendom
Samtidig fikk troen og kristendommen en viktig plass i hjertet hans.
– Jeg synes fortsatt det nesten er litt vanskelig å snakke om. At jeg har blitt kristen. Det er så lett å bli satt i bås. Men troen har betydd mye for meg.
– Det har gjort at jeg har blitt kjent med veldig mange mennesker som vil meg godt, som er der for meg og støtter meg. Det har gitt meg en stabilitet i livet, noe å holde fast i, forteller Patrick med et klart blikk.
Da han ankom Setnesmoen leir i Åndalsnes, var det fortsatt med tung bagasje. Kroppskompleksene var fremdeles livsbegrensende og egenomsorgen en mangelvare.
– Jeg fryktet hverken høyder eller iskaldt vann. Det jeg var mest redd for var å vise meg i bar overkropp.
– Det mest dramatiske som skjedde meg der inne, var at knappen på uniformen min gikk opp av seg selv hele tiden. Den var akkurat litt for liten og en slags konstant påminnelse om at jeg var for stor, humrer Patrick, blottet for selvmedlidenhet.
Les også: (+) Jeg er lei av å leke perfekt familie. Hvordan kan jeg få det bedre?
Deltakelsen i «Kompani Lauritzen: Tropp 2»
Oppholdet i militærleiren fikk ham de siste avgjørende skrittene i den retningen han ønsket å gå. I dag sitter han igjen med livsendrende lærdom.
– Jeg lærte å tåle meg selv. Så lærte jeg at livet er til for å leves med andre – både i opp- og nedturer. Jeg skjønte at når jeg har det tøft, må jeg lene meg på noen. Jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg bærer meg selv annerledes i dag. At jeg våger å åpne meg og være ærlig om hva som skjer i livet mitt akkurat nå. Men det er fortsatt en prosess. Dette er ingen «quick fix», understreker 27-åringen.
– En av de fineste tingene jeg har tatt med meg fra opplevelsen, var at jeg følte meg ønsket av gruppen. Jeg var meg selv, helt åpent og ærlig, og likevel ble jeg akseptert og anerkjent. Jeg kjente på et tidspunkt at kanskje jeg er en ålreit person likevel. En som fortjener en klapp på skulderen og gode ord.
Tankene om at han ikke var verdt noe. At det som definerte ham var tallet på vekta, ble en selvoppfyllende profeti. I dag lever han et lettere liv – i dobbelt betydning. Egenomsorgen har hjulpet Patrick til å ta gode valg for seg selv.
– I dag er jeg bare lykkeligere. Jeg har det godt selv når jeg passerer dørterskelen hjemme i leiligheten min. Se her!
Patrick tar oss med bort til klesskapet.
– Jeg har til og med tellekanter! Siden innspillingen har jeg også gått ned 18 kilo. Jeg er ikke ute og løper hver dag, jeg har ikke fått meg abonnement på treningsstudio, eller går på en streng diett. Men jeg har blitt glad i meg selv.
– Nå har jeg fått omsorg for meg selv og med det ansvarliggjør jeg meg også. Er jeg ukomfortabel, trøstespiser jeg ikke lenger. Fordi jeg fortjener bedre enn den følelsen jeg kjenner på etterpå.
Du kan se «Kompani Lauritzen: Tropp 2» her på TV 2 Play mandag og onsdag.
Denne saken ble første gang publisert 06/12 2023, og sist oppdatert 06/12 2023.
