Emilie Hoffmeyer fra «Kompani Lauritzen: Tropp 2»
– Jeg følte meg «feil»
I ungdomsårene opplevde Emilie Hoffmeyer å bli utestengt og mobbet. På et tidspunkt eksploderte skytebasen fra Kongsberg.
– Nå er det nok! Dette gidder jeg ikke lenger å høre på hver eneste dag. Nå lar dere meg være i fred!
Lunten til «Kompani Lauritzen: Tropp 2»-aktuelle Emilie Hoffmeyer (27) hadde ulmet i flere år før det smalt på tampen av ungdomsskolen.
Hun hadde fått nok av å føle seg annerledes og å daglig få det poengtert fra medelever. At hun hadde venner av «feil» kjønn. At hun ikke kledde seg feminint nok. At hun ikke passet inn i deres bilde av hvordan hun skulle snakke eller oppføre seg som jente.
År med utestengelse og mobbing kulminerte i et eksplosjonsartet raseri. Da ble det stille.
– Det tok sinnssykt lang tid før jeg endelig satte ned foten. Samtidig lærte jeg også gi litt mer f. Da tok det slutt ganske fort også. Det lærte meg viktigheten av å stå opp for meg selv. Folk må få være den de er uten å bli straffet for det.
– På det tidspunktet gikk jeg fra å være blyg og tilbaketrukket til å bli hun rappkjefta som sa det som det var, ler Kongsberg-jenta, som har blitt kjent for nettopp å «ha det i kjeften» under årets sesong av «Kompani Lauritzen: Tropp 2». Til TV-seernes fornøyelse vil vi tro – og til fenrikens forargelse.
Jobber som skytebas
Veien dit har bydd på tøffe tak. De karaktertrekkene hun i dag er stolt over var gjennom barndomsårene roten til mye usikkerhet.
– Jeg hang bare med guttene og ville kun gjøre akkurat det guttene gjorde. Så har jeg også to brødre som nok har hatt litt å si. Som barn og ungdom er det lett å plukke på dem som er annerledes. Det var ikke så kult å være hun «gutte-jenta» på den tiden, medgir Emilie og tenker seg som før hun fortsetter:
– Det har vært tungt. Det var ingenting jeg ønsket mer enn å være som de andre jentene. Hvorfor kunne jeg ikke interessere meg for det samme som dem? Gjennom hele barndommen hadde jeg en opplevelse av å være «feil».
Hun viker unna med blikket før smilet finner veien tilbake til munnviken og straks når de klare, blå øynene.
I dag jobber Emilie som skytebas på prosjekter i hele Norge. 27-åringen gjennomførte anleggsutdannelse og tok fagbrev, deretter skaffet hun seg nødvendige papirer for å kunne sprenge og skyte. Å ha et fysisk yrke hvor hun får ut den energien som bobler under overflaten, har vært avgjørende.
– Det spinner så mye i hodet og kroppen hele dagen at jeg av og til lurer på om det ligger noen udiagnostiserte bokstaver under der. For at jeg skal kunne roe meg på kvelden, må jeg ha fått ut energien i løpet av dagen. Jeg kunne aldri hatt et yrke hvor jeg sitter stille. Jeg er avhengig av å være i bevegelse, forklarer hun.
Les også: Dette er deltakerne i «Kompani Lauritzen – Tropp 2»
Fulgte drømmen
I byggebransjen fant hun seg selv, og med det kom også selvtilliten som en oppløftende bivirkning.
– Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg skjønt at man ikke skal skamme seg over å være litt annerledes. Det er så viktig å følge drømmene sine og ikke velge dem bort fordi det kanskje er et utradisjonelt valg. Da kan du gå glipp av utrolig mye!
Da omgivelsene satte spørsmålstegn angående yrkesvalget, økte bare ønsket om å lykkes.
– Når de rundt meg uttrykte skepsis, fikk jeg en enorm indre motivasjon. Om noen lurte på hva den blonde jenta med falske negler hadde å gjøre i dette yrket, ignorerte jeg fordommene og fokuserte på å bli best mulig i jobben min. Det var dette jeg ville, og jeg skulle fader meg vise dem!
– Jeg har alltid vært nøye på at jeg aldri vil bli omtalt som «flink til å være jente». Det er kanskje det mest provoserende jeg hører. Jeg vil være en like stor ressurs som alle andre på laget.
Les også: (+) Jeg fortvilte over at min datter min var så forskjellig fra meg. Til slutt fikk jeg en skikkelig aha-opplevelse
Deltar i «Kompani Lauritzen - Tropp 2»
Til tross for opplevelsen av å bli anerkjent for den hun er i sitt voksne liv, lå det fortsatt undertrykte følelser og ulmet under overflaten.
Å løsrive seg helt fra usikkerheten som ble sådd i barndomsårene, viste seg vanskeligere enn 27-åringen hadde trodd. Da skytebasen fulgte «Tropp 1» på TV-skjermen i fjor, spiret et nytt håp.
– I mitt daglige liv har jeg brukt mye tid på å sammenligne meg selv med andre. Jeg har hatt laserfokus på de tingene jeg ikke får til, fremfor det jeg er god på. «Tropp 2»-opplevelsen har lært meg å være mer takknemlig over det jeg faktisk mestrer.
– Vi er alle veldig ulike, og ting som jeg får til kan være krevende og ikke en selvfølge for andre, og omvendt, erkjenner Emilie.
Ukene på Setnesmoen leir i Åndalsnes slo sprekker i den tøffe fasaden til skytebasen.
– Jeg kan oppleves tøff i kjeften og bred over skuldrene, men inni meg har alltid frykten for å ikke være bra nok tatt stor plass. Jeg har hatet å fremstå usikker og svak, men ingen er barske og tøffe hele tiden, og å vise svakhet er menneskelig.
– I fellesskapet i «Tropp 2» lærte jeg at å vise følelser ikke er noe å skamme seg over.
Les også: (+) Dag Otto og Ellen har holdt sammen i over 40 år: – Vi har vokst litt sammen
Døden nær
I jakten på å bli den beste utgaven av seg selv, bød oppholdet i det strenge, militære regimet på flere utfordringer.
Møtet med det våte element ga et gjensyn med vonde traumer fra fortiden.
For fire år siden hygget Emilie seg på en båttur sammen med gode venner i havgapet utenfor Kristiansand. Det var alkohol med i bildet, men også råkjøring med båten i de høye bølgene.
– Det hjalp ikke at jeg også hadde høy promille denne sommerdagen. Jeg føler jeg har meg selv å skylde, men det gjorde ikke opplevelsen mindre traumatisk. På et tidspunkt falt jeg ut i det kalde vannet. Det var så mørkt og forvirrende under havoverflaten at jeg ikke visste i hvilken retning jeg skulle svømme.
– Jeg husker at jeg tenkte: «Nå er jeg fucked». Det var det, liksom – jeg trodde jeg skulle dø, husker Emilie tilbake.
Akkurat i det hun kapitulerte, ble hun reddet.
Frykter vann
– Noen hoppet uti etter meg. Hadde jeg ikke fått hjelp, hadde jeg ikke levd i dag. Opplevelsen har satt seg i kroppen, og over natten gikk jeg fra å være en badenymfe til å frykte vann. Særlig vann hvor jeg ikke ser bunnen.
– Da jeg forsøkte å dukke under isen i «Tropp 2», kom de sekundene under vann tilbake til meg. Jeg fikk fullstendig panikk.
Skuffelsen skylte over henne etter det mislykkede forsøket.
I dag kan Emilie imidlertid kjenne på en stolthet over å ha prøvd. Hun bekrefter at å bli utfordret på en av de tingene hun frykter mest her i livet, uten tvil har ført til vekst – helt i oberst Dag Otto Lauritzens ånd.
– Jeg kommer aldri til å bli noen dykker, men jeg er innstilt på å bli trygg i vann. Det er kjipt at frykten min skal stoppe meg i ulike situasjoner i livet. Derfor har jeg brukt mye tid i svømmehallen etter «Tropp 2». Jeg gir meg ikke før jeg mestrer det!
