Leserne forteller
Jeg var 9 år og trodde at alt var min skyld
Det tok mange år før jeg forsto hva som egentig hadde skjedd.
Jeg vil ikke tenke på det – i mange år forsøkte jeg å leve som om det aldri hadde skjedd.
Jeg ville løpe fra det, rømme, komme meg bort fra smerten og sorgen.
I dag vet jeg at det å rømme fra seg selv er en uklok øvelse, for du blir innhentet på et eller annet tidspunkt.
Kort fortalt:
Jeg ble seksuelt misbrukt av en mann i min nære krets, og selv om det skjedde da jeg var ni, ti og elleve år, har jeg klandret meg selv.
Jeg tok jo imot gavene han ga meg og ble med ham på kjøreturer. Fordi han sa at jeg ikke måtte fortelle om våre utflukter til noen, gjorde jeg ikke det.
Innerst inne følte jeg at det var galt, og jeg var redd ham, men jeg ble likevel med, det er nesten umulig å forstå i dag.
Det finnes mange fellesnevnere i saker som min, og én ting som går igjen, er den makten overgriperen får. Jeg ser nå at min overgriper var en mester i å manipulere ved å fremstå som en velgjører.
Mine foreldre kjente ham godt, og de stolte på ham og trodde at han var snill mot meg. Han var ungkar og hadde ikke egne barn, men pleide å leke med meg og søsknene mine.
Selv hadde de ikke tid eller overskudd til å leke med oss, eller ta oss ut på turer, fordi de drev en stor gård.
Les også (+) Han løy for meg i fire år. Sannheten gjorde meg kvalm og redd
«Løs på tråden»
Hendelsene med ham ødela følelseslivet mitt. Mens venninnene mine fikk kjærester, ble jeg den jenta som gikk fra gutt til gutt.
«Løs på tråden» ble mitt rykte fra jeg var 16 år. Det skjedde ikke fordi jeg ikke hadde følelser, men fordi jeg tenkte at kroppen min var søppel uansett.
Som ung voksen var jeg sikker på at kjærligheten ikke var noe for meg. Den var forbeholdt jenter med renhet, og selv var jeg skitten.
Da jeg var 22 år gammel, ble mannen som utnyttet meg, politianmeldt for seksuelt misbruk av en jente på 14 år.
Jeg skalv da jeg hørte det, men inni meg vokste det også frem et håp, et håp om at min historie kunne snu. Kanskje var det ikke min skyld?
I kjølvannet av saken mot ham torde jeg endelig fortelle om overgrepene jeg ble utsatt for og også jeg anmeldte ham.
Det endte med at han fikk fengselsstraff, og det var en seier, men fortsatt bodde det en tvil i meg; var jeg med på det forferdelige fordi jeg ikke gjorde voldsom motstand?
Les også (+): Jeg forsto aldri hvorfor Kjell ikke ville gifte seg med meg. I dag vet jeg at jeg var forferdelig naiv
Kjærligheten reddet meg
Det ble kjærligheten som reddet meg. Jeg møtte ham jeg har et barn med i dag.
Fra da av begynte jeg å føle meg som et helt menneske; en person med ekte følelser, med ømhet. Han fikk meg til å bli glad i min egen kropp igjen.
Jeg elsker samboeren min mer enn jeg elsker meg selv, det er jeg sikker på. Han kjenner hele min historie og har støttet meg i alt.
«Du var et barn og han var et monster, ingen barn har skyld i at slikt skjer», har han sagt utallige ganger.
Han bryr seg heller ikke om at jeg «lå rundt» som ung; han sier at han forstår. En som forakter sin egen kropp, er slem mot den.
Nå er intimitet blitt nært og godt, og det føles så fantastisk at jeg ikke klarer å finne ord for det.
Nå vet jeg hvordan kjærlighet mellom mann og kvinne skal være. Når jeg tenker på det, får jeg en lykkefølelse i meg som forteller at livet er fint og verdt å leve, at det kan blir bra igjen, selv om vonde og unevnelige ting har skjedd.
Jeg vil dele at det går an å hele en ødelagt kropp og et desillusjonert hjerte. Ute i verden finnes ren kjærlighet. Jeg var så heldig å finne den til slutt.
Sjelen min, kroppen min og hjertet mitt ble reparert av kjærlighet. Min historie ble vakker til slutt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
