Brannmannen Trond Wæhle fra NRK-serien «110»
Trond brøt yrkesregel nummer én på jobb. Etterpå var han preget av skyldfølelse
Trond Wæhle brøt yrkesregel nummer én da han forlot kollegaen inne i flammene. Etter å ha slitt med skyldfølelse og vonde tanker i flere år, kom brannmannen til en erkjennelse som ga ham ny giv i jobben med å redde liv.
I NRK-serien «110» får vi bli med inn på innsiden av brannvesenet i Bergen. Når alarmen går, er TV-kameraene med når brannfolkene rykker ut til brann eller ulykker.
– Det er sjokkerende hvor fort du glemte at kameraene var med. På den andre vakten var TV-teamet bare som en del av laget. Så de får et veldig ærlig bilde av oss. Jeg føler i alle fall at vi har vært oss selv, og at vi slappet av foran kamera, sier underbrannmester Trond Wæhle (50).
Her og Nå møter den erfarne brannmannen sammen med aspiranten Lisa Skogeng (26).
NRK-serien «110»
De forklarer at laget er ekstremt viktig for å yte godt i yrket. Sammen får brannfolkene bearbeidet de sterke inntrykkene de opplever ute på jobb.
Du kan se NRK-serien 110 her på NRK TV.
– Hvis du tar innover deg alt som skjer i samfunnet – og alle hendelser du er på – så tror jeg du blir veldig sliten. Vi behandler selvfølgelig alt med respekt, men jeg tror vi har en sunn måte å håndtere det på. At vi snakker om det som skjer med respekt, men at vi også kan ta litt avstand til ting gjennom galgenhumor, sier Lisa.
Kollegaen Trond, som har glimt i øyet og flere treffsikre kommentarer på lur, nikker samtykkende. Han forteller at de måtte moderere seg litt på jobb mens de ble filmet, for den humoristiske tonen mellom brannfolkene kan kanskje være vanskelig å forstå for utenforstående.
– Det blir ofte sagt ting som du ikke ønsker at offentligheten skal vite om. Det er aldri ment sånn som det er sagt inne i en brannbil.
– I yrkesgruppen vår er de aller fleste veldig glade i jobben sin. De er seriøse i jobben sin og ønsker å yte for samfunnet, men det er klart at inne i brannbilen og på stasjonen blir det pratet og ledd litt av ting som man nok aldri ville sagt ute. Det er viktig at vi har litt galgenhumor i vårt yrke, sier han.
Les også: Ekspertene er ikke i tvil: Velg denne røykvarsleren
Skiftet lyspære
Ofte kommer brannfolkene bort i de rareste situasjoner på jobb.
– Vi er med på mye rart og blir kalt ut på ting der jeg tenker: «Ringer du brannvesenet for dette her?». En gang måtte vi hjelpe noen med å skifte en lyspære.
– Jeg har også vært med på å hente ned en katt fra et tre, der jeg tenkte: «Hadde jeg vært syv år hadde jeg klart å klatre opp i det treet». Hele nabolaget var fullt av voksne menn. Kunne ikke de bare ha klatret opp selv? Når du da kjører hjem, får hele det nabolaget stryk, sier Trond og ler godt.
Lisa og Trond understreker at det likevel er viktig at folk ringer 110 dersom de trenger hjelp.
– Hvis man er i nød og ikke greier å løse det selv, skal ingen nøle med å ringe oss. Vi er på jobb, vi, forsikrer Lisa.
Forlot kameraten
Etter en dramatisk hendelse i 2000, var det nære på at Trond ga seg som brannmann. Den da 27-årige bergenseren rykket ut til sin aller første husbrann. Sammen med en kollega tok han seg inn i andre etasje i et bygg, der temperaturen nærmet seg 500 grader.
Mens kollegaen ropte: «Vi brenner opp! Vi brenner opp!», brøt Trond yrkesregel nummer én – nemlig å forlate kollegaen i flammene mens han selv hoppet ut av vinduet.
– Det ble fort veldig varmt. Det var veldig intenst. Så hoppet jeg ut av dette vinduet, og gikk fra kollegaen min som var der inne. Det kostet meg mye. Hendelsen skapte mange tanker, og det var de tankene som ble det tyngste, sier han.
Kollegaen overlevde heldigvis, men Trond var preget av skyldfølelse over å ha feilet i jobben. Etter hendelsen ble han liggende rundt tre måneder på brannskadeavdelingen på Haukeland sykehus.
– Min brannskade var veldig liten, og jeg skulle egentlig ut etter å ha vært innlagt i en uke. Men så begynte jeg å få infeksjoner, sårene ville ikke gro og det var masse komplikasjoner. Mange brannskadede blir liggende i koma, men jeg var våken hele tiden. Dermed fikk jeg kjenne på utrolig mye smerte. I dag har jeg bare ikke smerteterskel. Jeg blir helt kvalm bare jeg tenker på smerte, forklarer han.
Tiden som fulgte etter sykehusoppholdet, ble tøff for Trond.
– Jeg ble engstelig for å gå på jobb, sov dårlig og kom ofte trøtt på jobb. Jeg hadde masse av det som følger med et slikt traume, og tenkte: «Jeg må bare gi meg».
– Det var ikke før jeg erkjente feilen at det begynte å gå bedre. Jeg var veldig redd for å gjøre feil, men om du blir redd for det gjør du jo bare enda mer feil. Jeg dobbeltsjekket meg selv hele tiden, gikk løypen om igjen og om igjen for å sjekke. Ingen fikk med seg at jeg sto opp om natten for å gå ned og sjekke akuttsekken. Da jeg klarte å erkjenne feilen, så forsvant dette bare mer og mer, sier han.
Sommerleir for brannskadede barn
I dag takker Trond gode kolleger for at de hjalp ham ut av de tunge tankene. Siden 2008 har han vært tilbake som brannmann, og han jobbet også i 16 år på en sommerleir for brannskadede barn og unge.
– Jeg har bearbeidet det og kommet godt ut av det. Det har blitt en del av min identitet i brannvesenet. Jeg ble «han som brant seg». Jeg har tenkt mange ganger at jeg kom styrket ut av traumet, selv om jeg var nær ved å gi meg. Jeg kunne selvfølgelig ha omkommet der. Det kunne kollegaen min også. Vi var heldige. Det handlet mest om flaks. Jeg tror ikke det var noe dyktighet med i det spillet.
– Det har også vært viktig for meg at de nye er klar over at de må ha respekt og tenke gjennom det de holder på med. Det er ingen som har klippekort på at de ikke kan komme ut for en brannskade, poengterer han.
Underbrannmesteren sier at det i dag er bedre rutiner for å øve på branner, og at kravene som stilles i dag er strengere enn da han selv var ung.
Lisa ble plukket ut som en av 10 aspiranter blant over 700 søkere til jobben. Selv kjenner hun ikke nevneverdig på frykt for at noe kan skje henne på jobb, men hun har måttet komme med betryggende ord til enkelte i sin nærmeste familie.
– Bestemor synes kanskje det er litt skummelt at vi kjører store biler og at jobben gjerne involverer flammer. Samtidig skjønner hun at vi gjør en jobb, og at det gjøres så trygt som mulig. Vi løper ikke inn i en brann uten noe beskyttelse.
– Hun har vært på brannstasjonen og fått se utstyret vi bruker for å holde oss trygge, sånn at hun skulle føle seg sikrere på at jeg ikke er i for stor fare. Det er fint med «110»-serien også, at bestemor kan se at vi øver masse og at vi har så mye sikringsutstyr som vi kan ha, sier Lisa med et smil til Her og Nå.
