De blå sidene
Mamma prøvde å beskytte oss, men det var en dame jeg ikke kjente som reddet meg
En dag stoppet en dame meg på gaten. Det endret livet mitt.
Jeg vokste opp i en drabantby, hvor det er lett å forsvinne blant mange mennesker. Alle voksne er opptatte med sitt, og haster inn dørene til leilighetene sine etter endt arbeidsdag. Men bak hver dør leves et liv som skaper erfaringer og minner, på godt og vondt.
I dag begraves Grethe. Da jeg så dødsannonsen hennes i avisen i forrige uke, tenkte jeg at jeg ønsket å dra i begravelsen.
Gamle minner som jeg helt hadde glemt, dukket opp, Og som voksen ser jeg i mye større grad hvor viktig Grethe egentlig har vært i livet mitt.
Grethe var gift med Harald, og de hadde små barn. De bodde i samme blokk som oss. Jeg hadde sett henne noen ganger, men aldri snakket med henne.
Ingen visste hvordan jeg hadde det hjemme. Min pappa var alkoholiker og familielivet vårt var dysfunksjonelt som følge av det. Jeg vokste opp med en voldelig pappa og en utholdende mamma.
Hun har sagt i ettertid at hun ikke visste hvor hun skulle dra. Hun hadde ikke råd til å gå fra pappa, som tross alt hadde en inntekt, mamma hadde vært hjemme siden hun fikk barn. På den tiden hadde enslige mødre det vanskelig, så hun ble.
Mamma var snill mot oss og jeg vet at hun prøvde å beskytte oss etter beste evne mot pappas voldsomme sinneutbrudd etter at han hadde drukket.
Likevel preget det både broren min og meg, mer enn noen aner. Vi levde med utryggheten. Vi ante ikke når pappa drakk neste gang eller hva som kom til å skje.
Ofte skjenket mamma ham for få ham til å sovne på sofaen. Da ble det i alle fall ro rundt oss, selv om vi gikk stille og nervøse rundt i leiligheten i frykt for at han skulle våkne.
Les også (+): Jeg har opplevd det verste en mor kan oppleve. Og jeg sviktet ham
Møtte en annen verden
En sommerdag, like etter at Grethe hadde fått barn nummer to og jeg hadde fylt ni år, stoppet hun meg ute på gata og spurte om jeg ville bli trillepike for den lille babyen.
Jeg husker ennå hvor glad jeg ble. For en tillitserklæring! Jeg svarte ja med en gang og slik fikk jeg min første jobb.
Å komme hjem til Grethe og Harald var en helt annen verden. Det var leker overalt på gulvet, det var en god og trygg stemning og litt rot på kjøkkenet.
Grethe strikket barneklær og jeg så beundrende på alt hun hadde strikket selv. Etter hvert spurte jeg Grethe om hun kunne lære meg å strikke. Siden da har jeg alltid strikket.
Hjemme hos oss var alt bestandig ryddig og rent. Mamma fant på en måte trøst i rengjøringen når hun hadde det vanskelig, og jeg tror at hun trengte å ha det ryddig rundt seg fordi pappa lagde såpass mye kaos som han gjorde.
Hos Grethe og Harald opplevde jeg det som avslappet og fint, nettopp fordi de hadde det rotete. Det føltes så fritt, fordi hele familien fikk holde på med sine ting uten at noen ryddet alt bort hele tiden.
Jeg ble raskt integrert i deres familieliv. Jeg satt barnevakt, jeg spiste middag hos dem og jeg tjente penger til å kjøpe meg ting jeg ønsket meg.
Av og til dagdrømte jeg om at jeg var datteren deres, fordi jeg likte meg så godt sammen med dem. At jeg til og med fikk bli med dem på ferie til Nord-Norge et par ganger, var helt uforståelig fordi pappa sa i utgangspunktet nei.
Og hans ord var som en lov i vår familie. Men Grethe snakket med mamma og pappa, og til slutt fikk jeg være med likevel. Det var ferier jeg aldri glemmer, for vi besøkte Haralds familie. Der var gjestfriheten overveldende og jeg koste meg hele tiden.
I tillegg fikk jeg en brevvenninne som jeg holdt kontakt med gjennom tenårene. Alt gjorde et positivt inntrykk på meg. For det var det jeg trengte å få vite, at det gikk an å leve helt andre liv enn det jeg selv vokste opp i.
Gjennom alt brevvenninnen min skrev om seg og sin familie, fikk jeg verdifull informasjon om at en familie faktisk kunne leve i ro og fordragelighet. Veldig forskjellig fra min egen familie.
Les også (+): Mannen min er humørsyk og ustabil. Jeg orker ikke mer
Ble skilt
Jeg var glad i faren min når han var edru, men ikke når han var full. Jeg hatet at han snøvlet og skrek til oss. Jeg hatet at han luktet alkohol, og at han pustet på meg.
Og jeg husker hvor redd jeg ble da jeg satt på lekeplassen og jeg så ham komme hjem fra jobb med en pose fra vinmonopolet i hånden. Da visste jeg hvordan kvelden ville bli.
Både broren min og jeg har klart oss bra her i livet. Broren min hadde også mange venner i oppveksten, som har gitt ham andre og mer positive erfaringer enn dem vi hadde med oss hjemmefra.
Heldigvis ble foreldrene våre skilt noen få år etter at vi flyttet hjemmefra og mamma har klart seg fint hun også. Pappa har vi derimot ikke hatt så mye kontakt med, men det er etter hans ønske.
Jeg har tenkt mye på Grethe og på hvor mye hun og hennes familie var med på å forme meg da jeg var barn. Jeg tror vi glemmer hvor viktig en nabo kan være.
Hun har betydd veldig mye for meg, selv om kontakten vår ble brutt da jeg flyttet hjemmefra.
I dag er jeg er gift og vi har fått tre barn. Vi lever et godt familieliv hvor det er høyt under taket og lov til å rote.
Håndarbeidet har fulgt meg gjennom hele livet, men det er først nå jeg ser den røde tråden fra jeg var barn. Det er mye jeg ubevisst ble påvirket av på min vei til voksenlivet, noe jeg er veldig glad for.
Grethe var en dame som hadde et åpent sinn og som ikke måtte ha det perfekt rundt seg. Hun var mer opptatt av at alt rundt henne skulle fungere og at alle ble sett og hadde det bra.
Jeg ser at det er akkurat en slik mamma jeg selv prøver å være, en mamma som er inkluderende og som har døren åpen for våre barns venner.
Jeg håper inderlig at hun har hatt et godt liv og at hennes barn bringer hennes verdier og holdninger videre.
Verden trenger slike mennesker som Grethe, som møter andre med et åpent sinn og slipper ukjente barn inn i sitt varme hjerte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
