Trine Rein
– Med Lars var ikke tanken på barn like fjern
Hverken Trine Rein eller Lars Monsen ønsker å sitte på et aldershjem og angre på det de ikke fikk gjort. – Vi er mer like enn mange ser ut til å tro, sier Trine.
– «Live a little!», pleide min amerikanske venninne Lisa å si.
Trine Rein (54) kan fortsatt høre henne, selv om hun gikk bort for fem år siden.
– Jeg prøver å leve opp til de ordene. Som en hyllest til henne, og til glede for meg, et slags motto.
Sløret av vemod i de grønne øynene røper hvor nært de to sto hverandre. Tankefull knasker Trine på en munnfull av salaten; soltørkede tomater, soyabønner og syltet rødløk vendt i honning. Av respekt for dyrevelferd er hun veganer. Så bestemmer hun seg for å betro en selsom opplevelse.
– Jeg liker tanken på at det er mulig å oppnå kontakt med dem som ikke lenger er blant oss, sier hun og sikter til det spirituelle.
– For eksempel den snille mormoren min, som tok seg av søsteren min og meg, når mamma var på jobb i Nordsjøen. Jeg har ennå til gode å møte bestemor, som vi kalte henne, på den måten, men for et par år siden føltes det som om Lisa tok kontakt.
Før venninnen døde av kreft, sa hun til Trine: «Hvis du ser en kolibri, er det meg».
– Jeg var alene hjemme den dagen, begynner Trines fortelling.
– Da pleier jeg å hive på meg noe løst og ledig «kosetøy». Den dagen kjente jeg en dragning mot «pentøyet» i skapet. Hendene mine fant en genser jeg knapt husket, en med blomstermotiv. Jeg tok den på og fikk foran speilet øye på en fugl gjemt blant blomstene. Lisas kolibri.
Trine holder pusten et sekund eller to.
– Jeg tror det var Lisa som ville komme med en påminnelse: «Live a little!».
Flyttet til Nordstrand
Det overrasker ikke at Trine er åpen for det åndelige. Hun viser det som artist med sin kraftfulle stemme, og i musikkvideoene med sin kjærlighet og nærhet til naturen.
– Naturen pleide ene og alene å gi meg sjelefred, forteller den sympatiske artisten.
– Nå kjenner jeg på en uro. Vi mennesker gjør jo nesten alt for å ødelegge den. Det finnes knapt dyr igjen i skogen.
Deler av videoen til hennes sang «Mother» ble filmet i skogen i Skiptvet. Der, langt unna nærmeste nabo, bodde hun i mange år med mannen Lars Monsen (61), villmarkens sønn.
– Den skogen var en gang så vakker; fylt av massive furutrær. Ett etter ett ble trærne hugget ned. Rundt stien, hvor jeg pleide å gå turer med hunden, ble det et nakent hugstfelt. Et åpent sår der skogen hadde vært. Til slutt orket jeg ikke å bo der lengre.
Det var én av grunnene til at paret i 2023 flyttet til Oslo.
– Det var et litt øde sted. Å bo tre kilometer til nærmeste busstasjon, er upraktisk. Når Lars var bortreist, noe han er ofte, følte jeg meg alene.
De byttet derfor ut 450 kvadratmeter til fordel for 79.
– Det var et klokt valg. På Nordstrand bor vi i gåavstand til alt vi trenger, tar trikken til kulturtilbud i sentrum, går turer i Østmarka og har fått hyggelige naboer. Jeg kan til og med skimte Bunnefjorden, hvor jeg svømte under oppveksten, smiler Trine fornøyd.
Enkelte har derimot problemer med å se for seg Monsen i «asfalt-Oslo». Trine ler av det.
– Han er slett ikke blitt et dyr i bur, forsikrer hun.
– Det er jeg jo som er et landsens barn. Lars vokste opp i hovedstaden. Jeg lover deg, begge stortrives i sivilisasjonen.
Les også: Trine Rein åpner opp om tiden i USA
Lærte seg å seile
Mot slutten av tiden i Skiptvet følte Trine seg innestengt.
– Også fordi det bor en jevn lengsel i meg etter fjord og hav, forklarer hun.
– Kanskje det skyldes at jeg vokste opp nær vannet på Nesodden? «Jeg burde lære å seile», slo det meg tre år tilbake. Jeg søkte på Google og fant «Soon Seilforening» – i Son. Det sto: «Bli med på Ladies Sailing». Da jeg ringte dit, føltes det som å få en klem gjennom telefonen.
– «Bare kom!» inviterte Lene Ravnevand i seilforeningen.
– «Vi er damer som vil hverandre vel». Og det stemte virkelig. Jeg har alltid vært en som liker å mestre og går standhaftig inn for å nå mine mål. Optimistisk spurte jeg: «Er det mulig å bli en habil seiler innen sommeren?» Det var svært kort tid, knappe tre måneder, men Lene så på meg og nikket. Den sommeren inviterte jeg Lars på en fantastisk seilferie langs Hvaler- og svenskekysten med leid båt. Jeg var skipper, han fokkeslask, forteller hun muntert.
– Å seile er en hobby jeg har stor glede av. Men eventyrlysten stopper ikke der, lover hun – tro på å leve opp til venninnens ord.
– Hverken Lars eller jeg ønsker å sitte på et aldershjem og angre på det vi ikke fikk gjort. Vi er mer like enn mange ser ut til å tro.
Les også: Trine Rein om Lars Monsen: – Han har ikke en romantisk celle i hele kroppen
Jobbet som limousinsjåfør
Det er over 30 år siden Trine Rein platedebuterte til stor jubel. Det storselgende 1993-albumet «Finders Keepers» ga henne Spellemannprisen. Siden har det blitt mange album og gjeve priser, men den jordnære jenta er åpen om at det også har vært nedturer.
– Det er et beintøft yrke. Jeg er heldig, og er en artist mange har et forhold til, et «husholdningsnavn», men må hele tiden holde meg aktuell. Musikk og sang er den gaven jeg ble gitt til å formidle budskap, understreker hun.
Trine er født i USA. Faren i San Francisco har hun gjennom årene besøkt sporadisk.
– Da jeg var ett år, dro mamma og jeg hjem til Norge med «Amerikabåten». Jeg kan faktisk huske at pianisten om bord løftet meg opp på fanget sitt, og følelsen det ga meg å være på scenen. Jeg følte meg hjemme der. Da læreren i første klasse på Nesodden spurte hva vi ville bli som store, var jeg overhodet ikke i tvil: sangstjerne.
Til tross for kassasuksessen «Finders Keepers», som førte til at hun ble hyllet verden rundt, snek motgangen seg brått inn. Rundt millenniumsskiftet dro Trine til USA – og opplevde å stå på bar bakke.
– Jeg dro egentlig fra karrieren min, synser hun i ettertid.
– Etter å ha solgt over én million album, trengte jeg et hvileskjær, å leve uten musikkbransjen. Det ble en svært vanskelig tid.
Hun forteller at plateselskapene den gangen ønsket pur unge og yppige jenter, som Britney Spears. Hun følte seg allerede utdatert som 30-åring.
– Jeg prøvde å livnære meg som limousinsjåfør for VIP- klienter. Det var så dårlig betalt at jeg knapt hadde råd til en kopp kaffe. Å bli kjeftet på av de rike og berømte, fulgte jobben. Det føltes plutselig veldig fjernt å ha solgt én million album på verdensbasis.
Les også: (+) Erling Kagge trodde han var forberedt på det vonde som ventet. Den voldsomme reaksjonen overrasket ham
Takknemlighet
Da hun minst ventet det, skjedde noe som endret alt.
– Jeg hadde tatt noen dårlige valg og grublet på hvordan jeg skulle komme ut av det.
Søkende fant hun veien innom en kirke. «Tenk på alt dere har å være takknemlige for», oppfordret presten der i sin tale.
– «Hva har vel jeg å være takknemlig for?» tenkte jeg selvmedlidende. Det neste jeg kjente, føltes som en omfavnelse av sterk kjærlighet. En guddommelig kraft. Jeg har ingen annen forklaring enn at det var Guds måte å si at jeg var elsket, beskriver hun beveget.
– Det er min sterkeste opplevelse noensinne!
Den har fulgt henne videre i livet, som en veiviser.
– Der og da slo det meg at jeg hadde mye å være takknemlig for, som familie, bil, klær, veske. Listen i hodet mitt ble stadig lengre.
Siden har takknemligheten fulgt henne som en styrke og glede.
– Innimellom trenger jeg, som andre, å bli minnet på hvor heldig jeg er, understreker hun.
– Men jeg føler virkelig at Gud har gitt meg en nådegave. Når det føles som livet går meg imot, og det kan være fordi jeg i motsetning til Lars lar småting plage meg, er min beste kur å la blikket skue utover et vann, aller helst havet, eller inn i et bål. Da kommer enten tårene frem, eller det lyse humøret tilbake.
Hun deler et råd hun har fått av moren sin.
– «Hvis du føler at problemene tårner seg opp, sett deg på månen og se om du får øye på dem derfra».
Les også: Alder-studie avdekker uventet faktor som kan gi et lengre liv
«Lars Monsen feirer friluftslivets år»
2025 er «friluftslivets år». I februar slo det populære ekteparet sine talenter sammen og inviterte publikum til «Lars Monsen feirer friluftslivets år». Han fortalte fra sitt omfattende friluftsliv, hun sto for de musikalske innslagene. Billettene ble umiddelbart revet bort.
Vi snakker med Trine i forkant.
– Det er første gang på over ti år at vi skal stå på scenen sammen, forteller hun.
– Vi gleder oss veldig!
Når dette skrives, vet vi at det ble en stor suksess. Monsen pratet både om vill- og tamrein, og Trine spredde glede med blant annet sangen «Joy». De kom rett fra «Femundsløpet», hvor han deltok, og han slang telt og turutstyr til tørk på scenen. Noe Trine ikke er uvant med at skjer når han kommer hjem fra turer. Selv om det kan være utfordrende, klager hun ikke.
– Det tar ham bare noen dager å bli husren, ler hun.
Når det gjelder å være mye på farten, er også hun det som sanger. Trine synes det er fint at de har egne, givende liv ved siden av et rikt felles.
– Det er langt viktigere at vi gleder oss over hver stund vi deler, synes hun.
– Når vi er sammen, trenger vi ikke å finne på all verden. Det holder å gå turer, oppleve en konsert eller bare slappe av i sofaen med en serie på TV. Når Lars er borte, kan jeg jo også slå på NRK TV og se «Monsen og nasjonalparkene», nevner hun skøyeraktig.
Selv om hun berømmer ektemannen for å ha lært henne mye om å overnatte i friluft, var den sjarmerende norskamerikaneren et friluftsmenneske lenge før hun møtte ham.
– Foruten å dykke verden over, var ferievalget mitt å gå fra hytte til hytte i den norske fjellheimen.
Lykkelig uromantiske
Da Trine i 2019 gjestet «Hver gang vi møtes», mimret hun om sitt første møte med Lars. Hun røpet at han tok henne på puppene på første date, og beskrev det lattermildt som «to bjørnelabber som klemte til utenpå klærne». Flørtingen startet for åpen scene under utdelingen av «Årets Villmarking» i 2008.
– Siden gikk det veldig fort, husker hun tilbake.
Hun visste faktisk ikke hvem den barske karen var før de møttes. Han derimot, spilte ofte hennes musikk.
– Ingen av oss er romantiske, slår hun for ordens skyld fast.
At de ikke ble kjent i skinnet av blafrende stearinlys, var derfor aldri et savn.
– Lars er et bunnsolid menneske, stødig og trygg. Og ofte brutalt ærlig. Uten å kalle seg kristen, er han – som meg – åpen for det åndelige. Noe jeg tror faller seg naturlig for dem som lever i pakt med naturen. Lars snakker gjerne med «hjelperne» sine; våre usynlige veiledere.
At Lars var den rette for henne, skjønte hun nokså umiddelbart.
– Men der og da var det totalt uventet for meg å bli forelsket. Bare 38 år gammel var jeg allerede i overgangsalderen. Det var et helvete! Jeg kjente på både depresjon og kraftige humørsvingninger, og ikke minst – hetetokter! For ikke å snakke om vektøkning! Ja, full pakke av ubehag. Det ble til slutt så svart inni meg at jeg tenkte: «Jeg må ut av denne kroppen, for den fungerer ikke lenger!»
Hun tror mørketallene er store når det gjelder selvmord og overgangsalder.
– På det verste takket jeg ja til å «71 grader nord». Uten energi til å gjennomføre!
Hun skulle ønske det var større åpenhet rundt overgangs- alderen.
– Vi kvinner trenger å prate om disse plagene. Jeg vil også understreke at det finnes hjelp å få. Før jeg fikk medisiner som hjalp, møtte jeg Lars. Jeg sa tidlig fra til ham: «Det vil være vanskelig for meg å få barn».
– «Det gjør ingenting», beroliget han forståelsesfull.
– Heldigvis har barn aldri vært et ønske før det ble et oss. Men, innrømmer Trine, ærlig som hun er, – det er et standpunkt hvor jeg kunne ha endret mening. Med Lars var ikke tanken på barn like fjern.
Hun har mange rosende ord å si om sin store kjærlighet.
– Lars har gitt meg mange oppmuntrende spark bak. Han støtter, inspirerer og kjefter på meg. Han gjør det lett å leve opp til Lisas ord, «live a little!».
