«Monsen og nasjonalparkene»
Lars Monsens nær døden-opplevelse: – Jeg stoppet og la meg ned
Han har blitt skutt på av indianere med pil og bue og holdt på å fryse i hjel flere ganger, men å presse seg så langt at han nesten ser døden i hvitøyet på sine villmarksturer, er Lars Monsen ferdig med.
På slutten av 1980-tallet presenterte bladet Villmarksliv en serie der Lars Monsen gikk Norge på langs. Det ble starten på et eventyrlig liv i naturen som Lars fortsatt deler med oss – i år gjennom serien «Monsen og Nasjonalparkene» på NRK.
Til nå har han hatt rundt 6000 netter i sovepose. Nå er vi ute igjen, denne gangen i Østmarka nasjonalpark. Under ei furu, mens kveldssola glitrer gjennom krystallene i et tynt snølag, må vi bare spørre Lars om noe.
– Da jeg intervjuet deg for 30 år siden, hadde du gått Norge og Alaska på langs. Jeg spurte om du iblant likte å presse deg så langt at det var like før du så døden i øynene. Etter lang tid svarte du bekreftende. Ville du svart det samme i dag?
– Nei!
Svaret kommer raskt og kontant. Lars er ikke riktig så vill som han en gang var.
Nær kuldedøden
Minnene om noen nær-døden opplevelser dukker opp.
– Et par ganger da jeg gikk Canada på tvers, var jeg veldig nær å fryse i hjel. Det var 45 graders kulde og vind, noe som betyr effektiv kuldepåvirkning tilsvarende 60–70 minusgrader.
– Jeg minnes svakt en gang da jeg satt bøyd på hundesleden for å beskytte mellomgulvet mot nedkjøling. Det var bare graut i hodet, og det dukket opp noen bilder. Jeg så for meg en kar som Helge Ingstad har skildret. Mannen satt død med fyrstikker i hånden; fyrstikker han ikke maktet å få fyr på i kulden.
Men det gikk altså takk og pris bra med Lars i kulden.
Han har også filmet en elvekryssing da det nesten gikk galt. Han vadet for å hente de fire siste hundene på den andre siden av elven for å redde dem unna en ulveflokk, og maktet bare så vidt å komme tilbake i det iskalde vannet.
– Du ristet og skalv av kulde mens det frådet fra munnen …
– Hadde jeg ikke klart å få fyr på et bål da, så ville jeg nok ikke vært her, medgir Lars.
Ja, det har vært nære på noen ganger, for naturens mann.
Les også: Lars Monsen klar med ny serie
Tror på det overnaturlige
– Så var jeg nær ved å bli drept da noen indianerkvinner skjøt mot leiren min; mot hundene mine som ulte. De trodde hundene var ulver. Jeg måtte kaste meg ned og åle meg unna mens jeg hørte lyden av riflekuler som suste rundt meg. Jeg var også ille ute noen ganger ved kryssing av store vann, da det blåste opp langt fra land og kanoen var lastet med utstyr og hunder.
Vi stirrer lenge inn i bålet, og Lars forteller at han har mye å takke «hjelperne» sine for. Han tror nemlig på at det finnes mye mer mellom himmel og jord enn det man ser. Han tror rett og slett på det mange vil kalle det overnaturlige.
– Jeg var også nær ved å krepere i Iditarod, det store sledehundløpet i Alaska. Det var på niende døgnet, og jeg var med og kjempet om en topplassering. Jeg frøs noe helt vanvittig og skjønte bare delvis hvor alvorlig situasjonen var. Synet av hundene foran meg endret seg, og etter hvert ble de som kropper uten føtter og hode.
– Så flommet hver av dem opp som et vanvittig vakkert nordlys. Jeg stoppet og la meg ned og husker at snøen føk inn i åpningen ved ansiktet. Det var en annen deltager, Mats Petterson, som fant meg, reddet livet mitt og fikk meg på beina igjen.
– Men du har ikke gitt opp tanken om at du kan vinne verdens mest kjente og krevende hundeløp?
– Nei, egentlig ikke, smiler Lars lurt.
Les også: Trine Rein om Lars Monsen: – Han har ikke en romantisk celle i hele kroppen
Monsen og nasjonalparkene
– Hva driver du med nå, Lars?
– Nå er det hundekjøring og podkasten «Monsen pakker sekken», men først og fremst NRK TV-serien om nasjonalparker som tar all tiden min. I 2024 ble det 150 døgn i sovepose under opptakene, og dette fortsetter i 2025.
– Fortell om nasjonalpark-serien!
– Dette er en storsatsing der jeg er mye alene og filmer selv, men når jeg får gjester, blir disse møtene filmet av andre. Her prater jeg med eksperter og forskere på forskjellige felt, eksempelvis om villrein. Du kommer til å få se utrolig flotte scener fra natur og dyreliv, blant annet takket være naturfotograf Torgeir Beck Lande, som er med i teamet, og prosjektleder og fotograf Håvard Jenssen. Sistnevnte har vært min viktigste makker på alle TV-seriene siden «Ingen Grenser» i 2009.
– Nå er det altså full fres igjen! Du er uten sammenligning den villmarkingen som er blitt vist mest på TV med egen eller andres kameralinse mot deg. Går du aldri lei?
– Dette handler om disiplin. På turer over flere uker er alltid kamera med, men jeg har også noen kortere, kall det «private», turer.
– Du eier Femund Lodge, et sted der det bør være gode forhold for hundekjøring og sledeturer. Vil det si at Femundsmarka er yndlingen din blant nasjonal- parkene?
– Den er blant de fremste, ja, sammen med Børgefjell, Saltfjellet og Pasvik. Jeg har nok hatt noen av de fineste opplevelsene i Børgefjell på 80- tallet. Da var det betydelig mer av alt, som jervespor, fjellrevhi, snøugle med lemen i nebbet og ørret i vannene. I dag er det dessverre annerledes, særlig når det gjelder fugle- og dyreliv. Stort sett ser vi en naturkrise over hele linjen. Og så er jeg veldig glad i Anárjohka, både fordi det er så fine forhold for kanopadling der, og ikke minst på grunn av det fine fisket i elvene.
– Hvilken nasjonalpark er lettest tilgjengelig for familier med barn som ikke kan gå så langt?
– Da vil jeg trekke frem Gutulia, og ikke mist Østmarka, der vi er nå.
– Og hvilken er mest strevsom å besøke?
– Kanskje Anárjohka og Jotunheimen, men i deler av sistnevnte vil du også møte mest folk.
Les også: Alexander var lei av det evige maset i hverdagen og tok et eventyrlig valg – slik går det med dem nå
Ikke glem Svalbard
Lars holder hele tiden bålet vårt i gang, og kaster på noen halvtykke tørrkvister. Så kommer praten inn på de syv nasjonalparkene på Svalbard. Da blir han ivrig! Han har besøkt to av dem, og sammenligner med forhold han har opplevd i de mest øde og urørte delene av Canada.
– Du må vite hvilke regler som gjelder på Svalbard, men trenger absolutt ikke være en erfaren ekspedisjonsdeltager for å dra dit, understreker han.
– Hvilken nasjonalpark er mest naturskjønn?
– De nedre delene av Rago med utrolig flotte, gamle furuer, Pasvik med sin særegne natur og Femundsmarka.
– Du kommer altså til å vandre rundt i nasjonalparker også i år. Hvor utslitt er egentlig kroppen din, Lars, etter de ufattelig mange milene du har beveget deg ute?
– Kroppen er ganske sliten, og jeg har smerter i rygg og knær hver dag. Selv om jeg ofte må ta smertestillende for å sovne, tar jeg det med et smil. Det er mange som har det mye verre!
Angrer ikke
Lars hugger mer ved til bålet vårt, og viser meg en smart eggbeskytter på øksa han har med. Vi begynner å prate om utstyr i stedet, og jeg lurer på hva folk han har møtt på tur, oftest mangler.
– Jeg vil heller si at veldig mange har med for mye utstyr, både når det gjelder gadgets, klær og mat. Min oppfordring er å ha med det du trenger, men ikke mer. Med lettere sekk blir turen hyggeligere!
– Når på året bør vi besøke nasjonalparkene?
– Jeg vil slå et slag for november, før det kommer snø.
– Er det noen villmarksturer du angrer på?
Svaret kommer øyeblikkelig:
– Ingen!
– Og hvor går neste drømmetur?
– Kanskje til en elv i Alaska eller Canada, der det er nærmest uendelig med urørt natur i alle retninger. Der er det mye fisk, et variert, rikt fugle- og dyreliv med intakte stammer av rovdyr, og mye død ved.
Vi super i oss den siste, lunkne resten fra kjelen, og vi må bare spørre:
– Hva driver du med når du er 80 år, Lars?
– Jeg har jo bikket 60, og trives med det. Det er helt greit å godta at alt går saktere enn før. 80 år gammel er jeg nok ikke ferdig med utelivet, men ser også for meg at jeg sitter på en pub i Oslo, ikke minst spiller sjakk og drikker en halvliter, gliser han.
