Trine Rein
Trine Rein åpner opp om tiden i USA
Trine Rein ble født i San Fransisco og har hatt flere lengre opphold i landet. Hun glemmer aldri det eventyrlige skoleballet på High School, 17 år gammel. Men ikke alle minnene er like lystige – og det frister ikke å reise tilbake dit med det første.
Den var koboltblå. Fasongsydd. En drøm av en kjole – spesielt hvis du er 17 år gammel og skal på avslutningsball på high school i USA. Slik Trine Rein (nå 53) skulle.
– Det var det fineste jeg noen gang hadde hatt på meg, sier hun, og legger til at antrekket har kommet til å representere en viktig periode i livet hennes.
– Det var bare ett år, men det føltes som fem. Og jeg var blitt veldig moden da jeg kom hjem igjen til Norge.
Da hun og ektemannen Lars Monsen nylig flyttet fra Skiptvet i Østfold til Nordstrand i Oslo – fra veldig god plass til ikke riktig så god plass – innså Trine Rein at det måtte tas noen grep.
– Jeg er fæl til å hamstre, og beholder ting i den tro at de på et eller annet tidspunkt skal komme til nytte igjen. Som denne kjolen som jeg hadde hatt hengende i skapet i årevis. Kanskje kunne jeg bruke den i et bryllup, tenkte jeg. Men så måtte jeg bare innse at jeg hadde vokst fra den. Og ut av den. He-he.
Stylist Cårejånni Enderud
Trine Rein tok en sjefsavgjørelse, pakket fem–seks sekker med klær og antrekk fra konserter og sceneshow, og fraktet dem til Cårejånni Enderud, stylisten og designeren som norske artister unisont ser ut til å elske.
– Jeg vet ikke hva norsk underholdningsbransje skulle ha gjort uten ham, sier Rein.
– Han er en bauta. Og en reddende engel. Det kan jeg skrive under på.
Tekstiler som ender opp hos Cårejånni, og som han mener ikke har noen «underholdningsverdi», videresender han som regel til Fretex. Mye syr han om, noe fikser han bare litt på, og et og annet plagg er bare så lekkert at han beholder det akkurat som det er.
Brudekjolen til Trine Reins mormor fulgte med i en av sekkene, og den har han ikke rørt. Intakt skal også det lekre koboltblå antrekket være – som Trine Rein hadde på seg på «the prom» etter et år på Antioch High School i California, våren 1987.
Kjolen er også grunnen til at Hjemmet har avtalt å møte Trine Rein i Cårejånnis atelier – eller systue – for å ta en titt på den, kjenne på stoffet, og snakke litt om minnene den frembringer. Men … hvor er den?
Cårejånni forteller at han har lett høyt og lavt, at han har vært innom Christiania Teater og Edderkoppen Scene, og der fant han den heller ikke. Men han fikk vite at den blå kjolen var blant mange andre plagg som måtte skrotes etter at teateret ble utsatt for en vannlekkasje.
– Kjolen finnes dessverre ikke lenger, konstaterer Cårejånni, og får et trist drag over ansiktet. Men så lyser det plutselig opp igjen idet han henter frem et par blå sko med høye hæler og en rad av «diamanter» festet diagonalt over skoenes fremre del.
– Disse er heldigvis bevart, sier han
Trine Rein slipper ut et sukk, etterfulgt av et lite gledesrop – et slikt som vanligvis er forbeholdt gamle venner som møtes etter å ha vært adskilt i lang tid.
– Der er de! De var jo en viktig del av antrekket.
Les også: Trine Rein om Lars Monsen: – Han har ikke en romantisk celle i hele kroppen
Valgfaget sangteknikk
Det er noe eventyrlig over skoene. Eventyrlig som i Askepott. Og eventyrlig som i at en 17 år gammel Trine Rein har danset i dem en forsommerkveld i 1987. Og det er lett å forestille seg at hun løper fra ballet idet klokken slår midnatt.
Hva venter henne nå? Kommer drømmene til å innfris? Vil hun finne sin prins?
– Var det omtrent slik?
Trine Rein smiler.
– På amerikanske skoleball er jo alle prinser og prinsesser for en kveld. Og det brukes ufattelig mye penger. De aller fleste leier jo limousiner, men jeg ville ha fart og spenning, så jeg leide en Corvette.
Fart og spenning hadde det også vært gjennom hele skoleåret, og det var virkelig ikke noe hvileår for Trine Rein. Som «senior student» var det en rekke obligatoriske fag hun måtte ta for å få eksamen, som hun besto med glans. Men skolen tilbød også flere valgfag, deriblant sangteknikk.
– Jeg har alltid sunget, og visste at det var sanger jeg ville bli, så det å ha sangtimer på skolen var bare helt fantastisk for meg, sier Trine.
Hun husker også en helt spesiell dag, en sånn «hva-skal-du-bli-når-du-blir-stor-dag», hvor representanter for ulike yrkesgrupper hadde rigget seg til med stands i skolens gymsal.
– Det var ganske uinteressant for meg, helt til jeg oppdaget bordet for «Music Business», sier Rein, og forteller at der sto ingen ringere enn Brett Bloomfield, bassisten i rockebandet Jefferson Starship.
– De hadde mange store hits den gangen, og jeg kjente mange av låtene deres, så jeg fikk jo stjerner i øynene.
Les også: (+) Ingebjørg Bratland holder samboeren hemmelig: – Han er litt eldre enn meg, og jeg tror det er en fordel
Ble født i San Francisco
Rein fortalte Bloomfield at hun skulle være med i en talentkonkurranse på skolen. Der skulle hun fremføre Whitney Houstons «Where do broken hearts go», og lurte nå på om det var mulig å få spilt inn sangen i studio.
– Jeg vet ikke hvordan jeg greide å grine meg til det. Kanskje syntes han at jeg var søt, men han inviterte meg uansett til sitt musikkstudio. Det var neppe helt trygt å begi seg ut på noe sånt, studioet lå langt ute i gokk, og det fantes jo ikke mobiltelefoner den gangen. Men det gikk heldigvis bra.
– Jeg lot som om dette var helt dagligdags for meg, selv om jeg virkelig ikke hadde peiling. Jeg hadde jo aldri vært med på en studio-innspilling før.
Grunnen til at Trine Rein valgte å ta det siste skoleåret i California, var at faren hennes bor i San Francisco, hvor hun selv ble født en novemberdag i 1970.
– Mamma jobbet som au pair i San Francisco på slutten av 60-tallet, og det var der de møttes. Han spilte vel gitar og sang for henne, noe som sikkert sjarmerte henne i senk, sier Rein, og legger til at faren alltid har hatt en veldig fin stemme.
Men den søte musikken stilnet, forholdet varte ikke så lenge.
– Jeg var knapt ett år gammel da mamma valgte å forlate ham, og vi reiste hjem til Norge med Amerikabåten. Jeg tror det tok et par uker den gangen, og jeg kan faktisk huske bruddstykker av overfarten.
– Selv om du ennå ikke hadde fylt ett år?
– Ja, jeg vet det høres rart ut, men jeg har minner fra den turen. Det tydeligste er av et band som spilte opp til dans på kveldene, og at han som spilte keyboard tok meg med opp på scenen, sier hun og tar en liten pause.
– Jeg fikk sitte på fanget hans mens han spilte, og vet du hva? Det er jo ganske merkelig, men jeg følte meg så hjemme på den scenen. Med musikken. Med publikum. Det var nok «meant to be», som det heter.
Les også: William Kristoffersen: – Vi følte at musikken vår ikke ble vurdert som god nok
Ble Årets nykommer
I ettertid har Trine Rein ofte også tenkt at hun er glad for at moren valgte å reise hjem til Norge, og at hun har vokst opp i et lite land.
– Det gjør at jeg kan se USA utenfra, det makter dessverre få amerikanere å gjøre. Mange er ganske sneversynte, og har på en måte nok med seg selv. Etter Trump har det bare blitt verre, så det frister meg ikke lenger å reise tilbake.
Etter skoleåret i USA, med adresse hos faren, hans nye kone og en halvbror som den gangen bare var ett år gammel, vendte Rein hjem igjen, fast bestemt på å satse på en karriere som artist.
Hun ble med i dansebandet Saturn, som ga henne «erfaring og rutine», og hun ble en del av bandet W.I.P. (World in Peace), som ga henne «den eksponeringen hun trengte», før hun fikk platekontrakt med EMI og debuterte som soloartist med albumet «Finders, Keepers» i 1993.
– Vi hadde jobbet med albumet i over to år, og jeg hadde gått med på så mange kompromisser, at jeg ikke hadde noen illusjoner om at dette kom til å bli bra. Men så gikk det jo bra. Ja, over all forventning.
Hun blir tankefull.
– Ja, hadde det ikke vært for det albumet, så spørs det nok om vi hadde sittet her og snakket sammen i dag.
«Finders, Keepers» solgte i over 200.000 eksemplarer i Norge, havnet på toppen av VG-lista, og Trine Rein mottok Spellemannprisen som Årets nykommer.
Det var stort, men likevel ingen ting sammenlignet med det som skjedde på den andre siden av jorda. I Japan tok det virkelig helt av. 400.000 eksemplarer av debutalbumet hennes ble revet bort, og Rein brukte et helt år i Japan på kampanjer og konserter.
Les også: (+) Mari Boine avslører hemmeligheten: – Kraften går gjennom meg
Bak rattet i limousin
Det ble ytterligere to album på 90-tallet, men så dabbet det av. Rein mener at det delvis hang sammen med utviklingen av internett. Platesalget stupte når folk begynte å laste ned og dele musikk som MP3-filer.
– Rundt år 2000 ble jeg på en måte uinteressant. Det var omtrent da Britney Spears slo gjennom, og jeg tror alle var ute etter en artist som så ut som en pinup-girl på tretten og et halvt, men som sang som en 40-åring. Som kvinnelig artist i 30-åra var jeg passé. Kommersielt sett var karrieren min liksom over, sier Rein.
Hun hever øyenbrynene, og innrømmer at det var en skikkelig nedtur. Så bestemte hun seg for å dra tilbake til USA, denne gang til Los Angeles.
– Jeg mistet meg selv litt oppi det hele, så jeg dro vel for å finne ut av om jeg i det hele tatt skulle fortsette å drive med musikk, sier hun.
For å overleve endte hun opp som limousinsjåfør.
– Det kan se fint og fancy ut med nypolert bil og pene klær, men det var en dårlig betalt drittjobb, sier hun, og legger til at den også kunne være ydmykende.
– Jeg prøvde å se det humoristiske i det hele, jeg hadde jo tross alt solgt en million album, og opplevd at fans i Japan hyperventilerte bare ved synet av meg.
– Og så sitter jeg plutselig bak rattet og får huden full av en eller annen direktør som har behov for å ta ut sin frustrasjon på noen. Det var ikke moro, men likevel både sunt og lærerikt å se verden og virkeligheten fra et helt annet ståsted.
Ektemannen Lars Monsen
Trine Rein innså på et tidspunkt at Los Angeles ikke var et blivende sted – i alle fall ikke som en dårlig betalt sjåfør. Hun konfererte med de høyere makter om det virkelig var dette som var planen for hennes liv. Og så, helt ut av det blå, ringte en teaterprodusent fra Norge og tilbød henne jobb i showet «80-tallet, Beat for bit».
Det ene showet ble avløst av det andre, og i flere år deltok hun med stor suksess i andres produksjoner.
– Det var et fantastisk pustehull, men jeg skjønte etter hvert at jeg også sto i fare for å miste solokarrieren min, sier Rein.
Det er nå hun i større og større grad tar saken i egne hender, noe som sammenfaller med at hun møter en fyr, en som de færreste forbinder med showbiz og glamour, villmarksmannen og eventyreren Lars Monsen.
– Jeg skjønte at jeg måtte komme meg opp på hesten igjen, lage noe eget, og Lars pushet meg i den retningen. ‘Du skal stå på scenen!’ sa han. Inntil da hadde jeg egentlig bare vært en ganske naiv sanger. Nå lærte jeg meg musikkbransjen innenfra.
Startet eget plateselskap
Trine Rein starter sitt eget plateselskap, gir ut album igjen, og bortsett fra at hun får seg en bookingagent, Reidun Berntsen, som hun «ikke ville klart seg uten», gjør hun det meste selv. Markedsføring, logistikk, hotellbooking, catering, ja, hun kjører til og med bussen når hun er ute på turné.
– Jeg har vært så heldig å få låne Sprinteren til mannen min. Den har jeg brukt som bandbuss i mange år – med henger til alt utstyret. Så det er mye armer og bein, og store kontraster. For som oftest går det fra sjauing av utstyr og instrumenter og rett ut på scenen i en eller annen fancy paljettkjole.
– Som du kanskje ikke har valgt selv?
– Nei, akkurat på det punktet er jeg avhengig av at noen forteller meg hva som gjelder nå. Motebildet følger jeg ikke så nøye med på, innrømmer Rein.
Og det er her, altså, Cårejånni titt og ofte kommer inn som en reddende engel. De har jobbet sammen gjennom hele Trine Reins karriere.
– Men hva skjedde egentlig med den blå kjolen?
– Ikke så lenge etter at jeg hadde donert den til Cårejånni, ringte han meg og sa: ‘Du har reddet
«Skal vi danse»’, sier Rein.
– Kjolen var blitt brukt i en av episodene der.
Cårejånni bryter inn:
– Ja, og så gikk den rett inn i Hanne Krogh-showet på Edderkoppen. Ikke som et av hennes kostymer, men den passet perfekt til en av danserne. Og ikke nok med det. Kjolen ble med på turné, så den har faktisk vært rundt i hele Norge.
Trine Rein ser overrasket ut.
– Snakk om kjole som har fått egne ben å gå på, sier hun, og stryker forsiktig over «diamantene» på fottøyet som matchet kjolen så perfekt den gangen på skoleballet.
– Og det helt uavhengig av disse skoene.
