Hege Schøyen
– At jeg møtte min livsvenn, er hele lykketreffet for meg
Hege Schøyen har boltret seg på scenen gjennom flere tiår. Selv om hun er kjent for å være litt engstelig, er hun tøffere enn folk tror. I hvert fall på scenen.
Å dykke inn i Hege Schøyens (66) over 40 år lange karriere er ikke gjort med et tastetrykk.
Rollene har vært utallige og mangfoldige, og der mange fortsatt trekker på smilebåndet bare ved tanken på Stælken Gundersen som trådte inn på Chat Noir-scenen med et brak i 1986, har andre en film, en TV-serie eller et latterfrembringende show friskt i minne.
Og med det sagt; skal vi tolke prisene – både fra inn- og utland – som står på peishyllen hjemme i tømmervillaen på Holmen i Oslo, er hun verdsatt og får fortsatt lattermusklene i gang hos publikum.
I disse dager med stappfulle hus på Chat Noir med en forestilling som «går så det suser», for å bruke Heges egne ord.
Vi snakker om forestillingen Evig ung, som har fått terningkast av høy valør gjennom hele høsten, og som igjen kommer på repertoaret på samme scene neste høst.
– Vet du, det er skikkelig gøy. Det er en varm og absurd forestilling, og interessant på så mange måter. Fordi det handler om oss selv som 90-åringer. Vi er på Chat Noir aldershjem, og vi mimrer og spiller musikk som hører til vår ungdomstid, smiler 66-åringen.
Som perler på en snor fremføres pop- og rockelåter fra de siste 50 årene, og med titler som Stayin Alive, Forever Young og I Will Survive, er det duket for både latter, ettertanke og rockefot i salen.
Når Hege ser utover publikum, registrer 66-åringen at det er mange eldre mennesker i salen.
– Hva er eldre?
– Ja, hva er eldre. Nemlig. Men det gjør så godt å kjenne at folk føler det relevant for den de opplever at de er. Og ikke den de blir definert som i form av alder.
Selv føler hun seg fortsatt som en ung jente.
– I alle år var jeg yngst i ensemblet på scenen, så det å være eldst er kjempeforvirrende. Jeg tror jeg er ung og kul, og det er jeg jo ikke i det hele tatt.
NRKs jentekor
Det var i NRKs jentekor 11 år gamle Hege fant flokken sin. Og veien derfra og frem til rampelysets mange scener er fylt med tilfeldigheter, ikke en drøm om berømmelse og kjendisstatus, forsikrer hun.
Hun ville rett og slett bare være der det var musikk, men så skulle hun møte mennesker på sin vei som så talentet hun selv ikke ante lå der.
– Noen så noe i meg, som jeg ikke så selv, sier hun i dag.
Hun var egentlig litt skeptisk til underholdningsbransjen.
– Det var liksom ikke fint nok for meg, sier hun og ler.
– Da jeg vokste opp, var det viktig at man ikke skulle le uten grunn. Alt skulle være viktig i mitt oppvekstmiljø. Vi kunne ikke bare se på ting på scenen som var til å le av. Men nå ser jeg jo hvilken medisin det er i den latteren vi frembringer. Den gleden vi setter i gang der oppe fra scenen, er både sunt og godt. Rett og slett helsebringende.
Det er noen magiske øyeblikk i teateret.
– Når alt er i flyt og scenen og publikum er ett, på en måte. Når vi kjenner hverandres rytmer og det koker, det er deilig livskraft. Veldig deilig. Og det føles veldig viktig.
Det tok noen år før hun sluttet å si at hun egentlig skulle gjøre noe annet enn komedie.
– I og med at jeg ikke hadde ambisjoner, så skjønte jeg ikke hvor heldig jeg var. Jeg ramla inn i et fag som viste seg å bli mitt og som er fryktelig krevende, men så gledesfylt og som gleder både meg og andre. Det er jo et lykketreff. Og det var en gave som ingen så lå der, i hvert fall ikke jeg.
Les også: (+) Plutselig innså Hadia hva moren mente da hun vokste opp. Nå sier hun det samme til sin datter
Ektemannen Arild Andersen
I overetasjen høres ektefellen på bass. I over 40 år har hun vært sammen med jazzmusiker Arild Andersen. Flaks, kaller hun det å møte sin kjæreste og sjelevenn i en og samme person.
– Vi liker å henge sammen. Jeg hadde hørt på musikken hans i mange år før jeg møtte han. Så slo humoren hans inn også, og da falt jeg pladask. Vi har likt syn på ganske mye.
– Vi stiller kanskje ikke så store krav til vellykkethet, bortsett fra at vi er veldig nøye med jobben vår, selvfølgelig. Vi jobber hardt, begge to, men resten av tiden tillater vi oss å roe ned. Vi kan sitte og prate i timevis.
Hege får en anelse farge i kinnene og smiler. Men noen oppskrift har hun ikke.
– Eller jo, det som har vært viktig for oss – er det at vi har kunnet lengte. Vi har vært en del fra hverandre på grunn av jobben. Vi er ikke sammen hele tiden, vi kan lengte etter hverandre og ha ting å fortelle hverandre som ikke begge har opplevd. Det synes jeg er fint.
At hun møtte ham har betydd alt, mener hun.
– Absolutt alt. At jeg møtte min livsvenn og fikk den muligheten, er jo hele lykketreffet for meg. Et sted der jeg kunne falle til ro med en mann med så mye forståelse og med alt det jeg trengte og ønsket meg. Det å ha et stabilt privatliv med den ustabile jobben betyr alt, egentlig.
– Hele grunnmuren er forholdet mellom Arild og meg. Det er kjempegøy å være sammen med en du har så lang historie sammen med. Jeg er skilsmissebarn selv og forsvarer virkelig skilsmisse. Har man det dårlig, så er det ingen grunn til å leve sammen. Men jeg føler at jeg har hatt flaks den andre veien.
Barna Jakob og Line
Nå er begge ungene for lengst ute av redet. Sønnen Jakob har på sett og vis gått i morens fotspor, mens datteren Line lever sitt liv som hun vil.
Hennes lære- og konsentrasjonsvansker har de håndtert gjennom alle år, og i dag lever hun et liv som er godt tilrettelagt, både med jobb og bolig. At samvittigheten ikke lenger dras i alle retninger og gjør at Hege føler at hun ikke strekker til, er oppsiden av å være i livsfasen hun er i.
– Jeg synes det er helt fantastisk, det også. Det er mye å ha dårlig samvittighet for, men nå har jeg i hvert fall ikke dårlig samvittighet for barna. Alt som minner om stress skyr jeg som pesten, for det tåler jeg ikke. Det er mange som ikke tåler stress, men de skjønner det ikke selv.
Oppdragelsen hun påførte egne barn, hadde hun med seg hjemmefra. Det handler om frihet, selvstendighet, egne tanker og egne valg.
– Det kan godt hende at ungene mine ble bitte litt lei av at jeg sa ‘hva synes du selv’. Noen ganger ville de kanskje ha en fasit. Moren min har vært ekstremt god til å få oss til å føle at alle valg er våre egne, og hun støtter våre valg.
– Jeg hadde alltid mange venner hjemme da vi vokste opp, og de merket at det var lett å være hos meg, og at moren min var veldig åpen overfor oss. Hun var veldig raus. Så jobbet hun ekstremt mye, og jeg var jo veldig mye alene, og det var også fint.
Les også: (+) Gro Hammerseng-Edin: – Jeg elsket å være mamma, men jeg kjente også litt på misunnelsen
Kjent for å være engstelig
At sønnen er i samme bransje, syntes hun ikke er så rart.
– Jeg tenker at det det snakkes om rundt middagsbordet, er det som blir en hverdagslig sak, i alle hjem. Hvis det er en familie med mange håndverkere, så prater man om det, og det vil prege valg av yrke. Og hvis man er i en musikerfamilie, så er det det man prater om så det blir en hverdagslig sak.
– Jeg skvatt jo litt da han slo ut i full blomst utenfor hjemmet. Men jeg ble selvsagt glad for å se at han fant en vei han trives med.
Hege er stolt av barna sine.
– Det eneste som betyr noe for meg er at ungene mine har livslyst og livsglede. Jeg synes ikke vi skal pålegge barna at de må bli noe eller få til noe eller innfri andres forventninger.
Selv om hun er kjent for å være litt engstelig, er hun tøffere enn folk tror. I hvert fall på scenen.
– Jeg går på scenen, noe de fleste andre er redd for. Jeg kan ha litt startnerver før en produksjon har satt seg og sånn. Men på scenen er jeg faktisk i balanse. Der er jeg ikke redd. Det er et gigantisk paradoks. Jeg er en modig pyse.
Etter over 40 år i offentligheten føler mange at de kjenner Hege Schøyen. Selv tror hun mange innbiller seg at hun er proppfull av energi og alltid i sprudlende humør.
– Men det er jeg virkelig ikke. All energi går med mellom åtte og ti på scenen hver kveld. Jeg er makelig anlagt, og det er det nok ikke mange som tror.
Les også: Tom Matoma Lagergren: – Jeg følte meg liten og mindre verdt
Blir aldri sint
At hun er smørblid hele tiden, er det også mange som tror.
– Men det er jeg jo ikke. Jeg er ganske alvorlig anlagt.
– Sur?
– Det hender, men aldri sint. Jeg blir aldri aggressiv, aldri. Jeg tror ikke barna har sett meg ordentlig sint. Og det er ikke fordi jeg holder det inni meg, men fordi det er ukjent for meg. Men surmuling er jeg god på. Grubling og surmuling, men heldigvis mest glede.
At en god krangel renser luften, tror hun i hvert fall ikke på.
– Aggresjon skaper bare flere tunge skyer for meg, det renser ingenting. Ikke en dritt. Jeg er ekstremt opptatt av at folk skal forstå hverandre, og da hjelper det ikke at noen brøler. For da bruker jeg resten av tiden min på å megle.
Hun vil heller slå et slag for vennlighet.
– Etter å ha bodd og jobbet i Stockholm i to sesonger med Tootsie, så tenker jeg på det vi kaller svenske tilstander. Men min opplevelse er at den svenske vennligheten også er svenske tilstander. Der har vi noe å lære.
– Uansett hvem du møter, om det er på bussen eller på offentlige kontorer, så blir du møtt med vennlighet hele tiden. ‘Hei, hur mår du’. Det er en vennlighetskultur som jeg tror det er på overtid at vi må lære oss her. Det er ikke en servil høflighet, men en måte å møte mennesker på. Noen enkle ord som gjør det tryggere å prate med fremmede.
Les også: Herdis Palsdottir: – Mye falt på plass da jeg fikk vite hva Björg hadde båret på
Nysgjerrig på mennesker
Hege er generelt interessert i det som rører seg inni mennesker, og kan nærmest lukte seg frem til det folk sliter med. Hun er glad i å trøste.
– Det er på en måte faget mitt. Jeg går rundt og observerer. Jeg ekstremt interessert i hva folk sliter med, ikke så interessert i vellykkethet. Jeg vet jo at alle personer og alle familier har sine skygger. Og da er jeg ganske interessert i hvordan folk er satt sammen og hva de strever med. Jeg er nysgjerrig på alle fasettene i hvert enkelt menneske, og ikke bare hvordan de fremstår.
– Derfor blir hele den influenser-hverdagen ganske gjennomsiktig for meg. Det er så tynt, sier hun og viser millimeteravstand mellom pekefingeren og tommelen.
Selv er hun bevist hvem hun omgås og har noen få, men skikkelig gode venner.
– Ordet nettverksbygging er ikke noe for meg. Å bli kjent med noen fordi det er lurt har jeg hverken energi til eller interesse av. Mennesker som tapper meg for energi passer jeg meg også for. Tappekraner kaller vi det her i huset, de som bare skal tappe.
Nå står vi foran et nytt år og nye muligheter. Over nyttår drar Hege og Arild til Frankrike. Der skal hun la humla suse, lese og spise god mat. Aller best er det når hun kan sitte og kikke ut over havet, nyte utsikten og bare være.
Gjennom høytiden hjemme på Holmen har de tatt livet med ro. Slåbroktid, kaller hun det, der de tutler rundt i det koselige og julepyntede tømmerhuset med få avtaler, god mat, god drikke, film, musikk og gode samtaler. Og ungene, selvsagt.
Nyttårsforsetter beskjeftiger hun seg ikke med. Refleksjon driver hun med hele tiden, året rundt.
– Det er så mange forsetter og klisjeer, om at nå skal jeg jammen bli flinkere til ditt og datt, men jeg vet ikke helt. De refleksjonene går parallelt i hverdagen hos meg. Det tar jeg meg tid til. Hva skal jeg ta med videre, og hva skal jeg legge fra meg. Hvordan skal jeg bli bedre til det, og hvorfor bruker jeg så mye energi på det som ikke er bra for meg. Sånne prosesser går jeg i hele tiden.
Hege smiler.
– Men kanskje vi alle kunne hatt et felles nyttårsforsett; mer vennlighet.
