Dizzie Tunes-legenden Tor Erik Gunstrøm
– Det var grusomt. Jeg satt i en uke og så i tapetet
Revystjernens liv har for det meste vært fylt med høydepunkter og applaus, men fikk det tøft da kona Tove gikk bort i 1993. – Man kommer over det, men det blir aldri borte. Det har betydd mye for meg å møte Marit, forteller han.
– Med matpakken over skulderen satte jeg kursen mot den lille skogen på den andre siden av veien. Jeg gikk ikke lenger enn at jeg kunne følge med på huset vårt, forteller Dizzie Tunes-legenden Tor Erik Gunstrøm (80) om den dagen han rømte hjemmefra.
Det var ikke «bare bare» å være en seks år gammel «rømling», og det tok ikke mange minutter før han begynte å lengte hjem.
– Jeg kunne kjenne lukten av mammas kjøttkaker i krattskogen hvor jeg satt. Jeg tenkte på foreldrene mine som sikkert var triste over å ha mistet sønnen sin. Jeg fantaserte om gjensynsgleden når mamma og pappa så meg komme inn døren igjen, fortsetter han.
Seksåringen var trist og sulten. Han bestemte seg for å vende hjem.
– Da jeg kom inn hjemme, var det ingen som kom løpende for å ta imot meg. Jeg så ikke noen fortvilte foreldre, ei heller noe gjensynsglede. Faren min sa bare, «kom og sett deg, gutten min, det er middag». Jeg satte meg, samtidig som katten vår kom luskende inn på kjøkkenet. «Jeg ser dere fremdeles har den gamle katten», sa jeg.
Han rømte aldri igjen.
– Jeg hadde en kjempefin oppvekst. Foreldrene mine var gode. Begge hadde mye humor, det var alltid masse latter i hjemmet vårt, forteller han.
Har fylt 80 år
Tor Erik Gunstrøm ble født 14. oktober 1943 i Skien. Her og Nå besøker revystjernen i forbindelse med hans åttiende runde rundt solen. Åtti runder har på ingen måte slitt denne karen ut. Fortsatt står Tor Erik på scenen. Han maler, lager skulpturer, skriver manus og musikk.
– Noen ganger våkner jeg og føler at nå må jeg sette i gang et prosjekt, mens andre ganger snur jeg meg rundt og kjenner at det er deilig å være pensjonist. Å fylle 80 år høres greit ut, men når jeg ser det visuelt er det et grusomt tall.
Leiligheten er varm og fargerik. Her er det ingen rosa elefant i rommet, men et stort lilla flygel tar unektelig mye av oppmerksomheten. Det er kledelig for en som har viet livet sitt til musikk og sceneliv.
– «Du er veldig heldig som blir 80 år» sto det i en melding jeg fikk i går. Det er jo det jeg er, sier han med et smil og spretter opp av stolen.
– Så dere hvor raskt jeg kom meg opp, fortsetter han og ler.
Kunsten på veggene er malt av ham. En stor gullbelagt skulptur formet som en hund står på gulvet, den er laget av isopor og spiker Tor Erik fant hjemme.
Overalt står og henger det priser og utmerkelser. Inngravert kunst, skulpturer, kongens fortjenstmedalje, diplomer, Leif Justers ærespris, Solprisen, Bronserosen fra Montreux-festivalen, Jens Book-Jenssen-prisen og Leonardstatuetten. Gullplater og sølvplater. Ja, listen er lang.
– Vil dere ha en kopp kaffe, byr jubilanten.
Det er kjæresten Marit Kulbeck (69) som kommer med kaffen. De har vært et par i tre år nå.
– Vi har det veldig fint sammen, sier bursdagsbarnet og smiler varmt til kjæresten.
Les også: Tor Erik Gunstrøm: – Et lykketreff å møte Marit
Komiker og trommeslager
Da Tor Erik var seks år gammel og rømte hjemmefra, var det lite som tilsa at han skulle vie 43 år av livet sitt som komiker og trommeslager i Norges mest populære showband, Dizzie Tunes.
Veien til suksess startet ved en tilfeldighet. Tor Eriks far var dirigent i det lokale skolekorpset og manglet en trommeslager. «Jeg kjøper en tromme til deg, så skal jeg lære deg hvordan du slår på den», sa han til sønnen.
– Jeg var 12 år gammel. I korpset ble jeg kjent med en som het Yngvar Numme. Vi ble bestevenner. Moren min og moren hans var i syklubb sammen. De ble også nære venninner.
I 1959 dannet Yngvar Numme og Tor Erik, samt Svein Helge Høgberg, Einar Idland og Øyvind Klingberg «Rex band», men etter kort tid skiftet de navn til «Dizzie Tunes».
– En dag ringte faren til barnestjernen Wenche Myhre, og spurte om vi kunne akkompagnere henne når hun skulle holde konsert i Porsgrunn. Det var da ballen begynte å rulle, forteller revystjernen.
De fant bokstavelig talt tonen med Wenche! Etter dette ble det flere konserter og turné. Wenches pappa var med som manager og sjåfør for det unge sangidolet. Wenches mor og hund var også med.
– Vi reiste land og strand. Wenche ble hyllet som en stjerne, uansett hvor vi var.
Men da Dizzie Tunes ble invitert til å spille på Chat Noir i Oslo, var også deres stjernestatus et faktum.
– Vi skulle spille med hele «A-laget»: Leif Juster, Arve Opsahl, Elsa Lystad og Carsten Byhring. Vi var engstelig. Det var nesten for stort.
– Det føltes enormt å sitte på Chat Noir å ta en kaffe og en røyk med disse stjernene, men de var fantastiske mot oss. De skjønte hvordan vi hadde det, forteller han.
Det var på Chat Noir Tor Erik endelig overkom sceneskrekken.
– Før dette var jeg morsom i bilen, på bakrommet og i garderoben. Da jeg kom på scenen, var jeg livredd og gjemte meg bak trommesettet. Men på Chat Noir var det noe som løsnet. Carsten Byhring kom inn i garderoben min og sa: «Sett et lite komma der, ta et lite pusterom, og så går du på igjen». Det funket som bare det! minnes Tor Erik.
Barna Gitte og Tor
Tor Erik var ofte på turné, mens kona Tove var hjemme i Skien og tok vare på deres to barn, Gitte og Tor.
– Jeg hadde til tider veldig dårlig samvittighet for at jeg var mye borte. Tove var flink med barna, og det var det som gjorde det mulig for meg å jobbe som artist. Jeg tjente bra, og kompenserte på den måten. Jeg gjorde så godt jeg kunne.
De unte seg noen ferier, og da tok Dizzie-guttene med seg koner og barn og reiste på ferie sammen.
Ble dere aldri lei av hverandre?
– Nei!
Men ikke en gang en stjernes liv er uten smerte. 13. oktober 1992 ble Tove syk. Dommen kom.
– Det var uhelbredelig kreft. Den 14. oktober feiret vi bursdagen min på sykehuset i Porsgrunn. Tove hadde bursdag den 15. oktober – samme dag som vi sjekket inn på Radiumhospitalet. Der rigget de en madrass på gulvet til meg. Dizzie-gutta sa «Nå skal du ta deg av Tove, vi skal klare oss uten deg», forteller han.
Tove døde 1. mars 1993 – 48 år gammel.
– Det var grusomt. Det er uten tvil det tøffeste jeg har vært gjennom. Etter at hun døde satt jeg én uke og bare så i tapeten.
Fikk dere sagt det dere skulle si til hverandre?
– Ja, det gjorde vi.
Kommer man over et slikt tap?
– Ja, men det blir aldri borte. Sorgen blir dempet for hver dag og hvert år som går. Marit og jeg er på graven til Tove hver julaften og setter opp lys. Det går noen tanker gjennom hodet når du står der. Jeg tenker mye på alt Tove gikk glipp av - at hun ikke fikk oppleve barnebarn og oldebarn, sier han tydelig berørt.
Les også: (+) Anne Lindmo: – For å bevare kjærligheten må man fortsette å tulle, fortsette å kysse og fortsette å heie på hverandre
Feirer i stillhet
Når man fyller et rundt tall, reflekterer man kanskje litt ekstra over hvor man er i livet. Tor Erik er takknemlig – for alt han har fått oppleve, for menneskene han har og har hatt i livet sitt.
– Jeg forsøker å legge vonde ting bak meg, og jeg forsøker å leve mest mulig i nuet, forklarer han.
– Han er veldig positiv, legger Marit til.
Tor Erik setter stor pris på tilfeldighetene som gjorde at han fant Marit. De møttes hos en felles venn og oppdaget at de nesten var naboer. Nå lever de i harmoni – separat, men sammen! Nesten vegg i vegg.
– Det har betydd veldig mye for meg å møte Marit.
Vi møter ham dagen før bursdagen. Feiringen skal foregå i stillhet. Tor Erik, Marit og et vennepar skal til Oslo for å se musikalen «Moulin Rouge» og spise middag på Theatercafeen.
– Så tar vi toget hjem til Skien på kvelden. Det blir fint, sier han og smiler.
Uken etter feiringen setter han kursen for Eidsvoll for å stå på scenen igjen.
– Stykket heter «To gærne jinter med Gunstrøm på slep», og det er utsolgt, sier revykongen fornøyd.
Du har ikke tenkt å pensjonere deg nå som du fyller 80?
– Nei, absolutt ikke.
