Leserne forteller
Jeg var sjefens elskerinne i 18 år. Da han ikke dukket opp i 40-årsdagen min, forsto jeg hvor naiv jeg hadde vært
Det har vært bare én grenseløst stor kjærlighet i mitt liv. Nå betaler jeg prisen fordi jeg brukte mine beste år på å dyrke den.
Fra første øyeblikk mitt blikk møtte hans, visste jeg at vårt møte kom til å endre livet mitt. Jeg var 22 år gammel, hadde kommet hjem til Norge etter to år i USA og hadde søkt en jobb jeg syntes så ok ut.
Mannen som intervjuet meg, var Dag, og han viste seg å være sønnen til mannen som eide bedriften.
Det lå i kortene at jeg ble ansatt, og fra da av hadde jeg ekstremt mange tanker og oppmerksomhet rettet mot én person; ham.
Raskt forsto jeg at Dag var gift og hadde to små barn. Han var 12 år eldre enn meg og veldig etablert. Det var en nedtur å oppdage det, for jeg følte at luften dirret mellom ham og meg hver eneste gang vi var i samme rom.
Fordi han ble min nærmeste sjef, jobbet vi mye sammen, og han kom stadig inn på mitt kontor for å gi beskjeder om brev jeg måtte skrive eller henvendelser jeg måtte gjøre for ham.
Det var mitt mål å bli den beste sekretæren han noen gang han hadde hatt – og den søteste.
Av og til kom hans kone på besøk, og jeg så at de to satt bak en glassvegg og snakket sammen. Sammen med henne var han ikke lattermild og morsom, slik han var mot meg, men mye mer alvorlig.
Jeg hørte ikke at de hevet stemmene, men jeg så heller ikke at de ga hverandre en klem. Kanskje hadde de det ikke bra, slo det meg.
Flørten mellom meg og Dag ble mer og mer intens, og oftere og oftere ble jeg sittende igjen etter arbeidstid for å bli ferdig med oppgavene han hadde gitt meg. Innimellom var han igjen på sitt kontor også.
«Trives du hos oss?» spurte han, og sa ertende i neste øyeblikk at jeg bare måtte prøve å si noe annet.
Vi lo mye sammen, og jeg innså etter bare noen uker at jeg var hodestups forelsket i en gift mann som var mange år eldre enn meg og far til to små barn.
Jeg sa til meg selv at jeg måtte se meg om etter en mann som ikke var gift, men tankene mine lot seg ikke styre, jeg var som besatt av ham, og da avdelingen hadde sin første fest etter at jeg ble ansatt, hvisket han til meg: «Jeg føler at du er farlig for meg.»
Jeg svarte med å gi ham et saftig kyss på pannen, og etterpå ble jeg sittende med et hjerte som slo så hardt at jeg følte det ville hoppe ut av brystet mitt.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Intens forelskelse
En kveld han og jeg var alene på jobb, skumpet han borti meg da vi var på møterommet. Først ble vi begge stående som forsteinet, for så å se hverandre i øynene.
Jeg kan ikke forklare hva som skjedde, men plutselig var vi i en het omfavnelse, og han geleidet meg inn i et rom med en sofa og låste døren.
Det formelig dampet i rommet, og da jeg gikk ut derfra en halv time senere, var jeg så lykkelig som bare en intenst forelsket person kan være. Aldri hadde jeg opplevd å ha det sånn med noen annen mann.
Når du har forsert en grense, er det lett å gjøre det igjen, og det ble det for oss. Vi innledet et forhold. I begynnelsen snakket ingen av oss om at han var gift.
Jeg vet hvorfor jeg ikke nevnte det; jeg var redd for å skremme ham bort. Først da han ba meg om å bli med på en forretningsreise til Frankrike, sa jeg: «Men vil ikke din kone reagere på at jeg blir med deg dit?»
Han sa at hun hadde vært syk etter den siste fødselen, og hun hadde mer enn nok med seg selv. I tillegg sa han at hun ikke var mistenksom av natur. Jeg leste det han sa som at de hadde et dårlig ekteskap, uten fysisk nærhet.
Så jeg dro, og vi hadde den fineste helgen jeg noen gang hadde hatt. I Frankrike gikk vi tett omslynget og var kjærester.
Han sa at han begjærte meg så mye som han aldri hadde gjort med en annen kvinne, og det var kjærlighetserklæring god nok for meg.
Når jeg så kona hans, hvilket jeg jo gjorde iblant, sammenlignet jeg meg selv med henne, og det gikk i min favør. Jeg var både slankere, penere og blidere. Faktisk var det en opptur hver gang.
Jeg ble elskerinnen hans, og med det også den kvinnen som sørget for at en gift mann kunne være systematisk utro og få i pose og sekk.
Men det var ikke slik jeg så det, for mitt syn på det var at han og jeg elsket hverandre, og en vakker dag skulle vi få leve ut vår kjærlighet i all offentlighet. At han kom til å skille seg for meg, ja, det var jeg sikker på.
Det gikk flere år før jeg klarte å si til ham at det var en belastning å være hans hemmelighet. Da jeg endelig sa det, sa han at han ikke kunne gå fra kona fordi hun var syk og barna trengte ham.
«De må bli større», sa han. Større var for meg noen få år frem i tid, så jeg måtte leve med det og holde ut.
Det er utrolig hvor fort årene går og hvor lett det er å ende som «evig» elskerinne til en gift mann, og det er skremmende hvor lett du kan ende som den tålmodige og utholdende andre kvinnen, uten å stille noen krav.
Les også (+) Vi visste ikke hvor mye mamma hadde ofret for vår skyld
Kastet bort de siste årene
Jeg bråvåknet da jeg skulle feire min 40-årsdag. Det hadde gått 18 år, og jeg hadde ikke kommet meg ett steg nærmere drømmen om å få mann og barn.
Mannen jeg elsket, kunne ikke engang komme på festen min fordi det ville være for påfallende.
Venninnene mine, som i mange år hadde advart meg og sagt at han aldri kom til å forlate kona, var ikke nådige.
De sa at jeg hadde kastet bort de beste årene av livet på en mann jeg aldri ville kunne stole på uansett. Familien min, som syntes at jeg oppførte meg skammelig, hadde sluttet å si noe; de hadde gitt opp.
Jeg bestemte meg for å legge press på Dag.
«Enten skiller du deg, eller det er slutt mellom oss», sa jeg.
Han forsøkte å overtale meg til å fortsette, sa at han og jeg var avhengig av hverandre og forsøkte å overbevise meg om at vi hadde det fint som vi hadde det.
«Kanskje har vi det så fint fordi vi ikke lever sammen», sa han til og med.
Men da jeg endelig satte meg ned og gransket livet mitt og forholdet vårt, så jeg at jeg hadde tapt i alle store sammenhenger.
Vi hadde aldri feiret julen sammen og aldri vært på lange ferier sammen. Når det kom til de store begivenhetene, valgte han alltid familien sin. Jeg var nummer to og ville ikke bli noe mer.
Det tok meg to–tre år å løsrive meg, og for å gjøre det måtte jeg finne en annen jobb. Nå er jeg i midten av 40-årene og er kommet i tidlig overgangsalder.
Det barnet jeg ønsket meg så veldig, kommer jeg aldri til å få. Men jeg kan ikke synes synd på meg selv, for alt sammen er min egen skyld. Ingen tvang meg til å være elskerinne.
Det verste er egentlig at jeg fortsatt elsker Dag. Jeg vet at han ikke er verdt å bruke kreftene på, fordi han har tatt sitt valg, men likevel klarer jeg ikke å la være å tenke på ham.
Men jeg tenker også på hans kone, som har hatt en utro mann i så mange år. Hun må da ha forstått at det var noe mellom ham og meg, siden vi så ofte var på reiser sammen?
Det siste halve året har jeg tilbrakt mye tid med en enkemann, som har to voksne døtre, og jeg liker ham veldig godt. Kanskje kan det bli noe mellom ham og meg, det vil tiden vise.
Jeg har ikke fortalt ham at kjæresten jeg hadde i så mange år, var gift – og det er fordi jeg skammer meg over å ha hatt rollen som nummer to. Bare dumme og naive kvinner står i noe sånt over tid.
Jeg ser i dag at han aldri hadde tanker om å forlate kona. Han ønsket seg bare adspredelse, spenning og sex.
Å være etterpåklok er ikke til hjelp for meg, men jeg vet hva jeg burde ha tenkt fra første dag: «Han er gift og enhver romanse er utelukket.»
For det er kvinner som meg som sørger for at menn kan få i pose og sekk, og på den måten får ødelegge livet til to gode kvinner.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
