Julie Eges kamp mot kreften
Julie Eges døtre åpner opp: – Det var en skam på den tiden, men mamma stod oppreist
Da Julie Ege ble rammet av brystkreft på midten av 1980-tallet, var det en sykdom man ikke snakket om. Men Julie valgte åpenhet og sto frem som et modig forbilde. – Vi er stolte av mamma, sier døtrene Ella og Joanna.
Rosa sløyfe-aksjonene har blitt arrangert i Norge siden 1999, og formålet er blant annet å spre informasjon og øke kunnskapen om brystkreft.
To kjente norske kvinner har vært med på å gjøre nettopp det. Mens det ennå var ganske så tabubelagt i samfunnet, snakket de høyt der andre helst ville tie, og de sto frem med sykdommen sin i offentligheten.
Wenche Foss og Julie Ege har med sine personlige historier bidradd med både kunnskap og åpenhet om brystkreft, en åpenhet som gagner oss alle i dag.
– Da mamma fikk brystkreft på midten av 1980-tallet, ble hun veldig beskyttende overfor oss. Det er jo ikke enkelt å få en slik diagnose når du er alenemor til barn på 8 og 17 år, sier Ella Ege Bye.
Hun beundrer det motet moren, Julie Ege, viste i kampen mot kreft på midten av 1980-tallet.
Stolt av mamma
– Åpenhet, uansett psykiske eller fysiske sykdommer, gir oppmerksomhet til et problemområde. Åpenheten kan føre til at politikerne begynner å tenke at helsepolitikken på dette området kanskje må endres. Men noen må jo gå foran og være åpne.
– Jeg er veldig stolt av den ærlige åpenheten mamma viste da hun fikk brystkreft, og at hun våget å vise frem bildet av seg selv med stort arr og bare ett bryst på forsiden av Dagbladets magasin. Slikt krever et stort mot, sier Ella, som er Julie Eges yngste datter.
Da Ella ble født, hadde Julie Ege allerede datteren Joanna på ni år. Hun hadde nettopp flyttet hjem fra livet som skuespiller og modell i swinging London til det lille tettstedet Hokksund utenfor Drammen.
Der bodde nemlig Ellas far, forfatter og dramatiker Anders Bye, som Julie i sin selvbiografi omtaler som sin virkelig store kjærlighet.
– Mamma var uredd og la aldri skjul på at hun i mange år hadde livnært seg av å være lettkledd. Hun var i det hele tatt ikke redd for hva folk mente og tenkte om henne. På mange måter var hun forut for sin tid, en slags datidens influenser, kan du kanskje si, sier Ella.
Julie Ege ble nummer to i Frøken Norge-konkurransen i 1962, og dro deretter til Miami for å representere Norge i Miss Universe-konkurransen samme år. Hun vant ikke, men ble lagt merke til og beundret. Både modellbyråer og filmselskaper kontaktet henne i etterkant av konkurransen.
Vakre, blonde Julie Ege fra Sandnes var knapt fylt 18 år, men tok en hel verden med storm. Hun var med i både norske og utenlandske filmer, hadde utallige modelloppdrag og ble en av de legendariske Bond-pikene i 1969.
Les også: Playboy-modell Lillian Müller: – Tom er min store kjærlighet
Stod oppreist
Julie Ege kom fra en liten by der moralens voktere hadde øyne overalt. Da hun før hun fylte 25 år hadde lagt to ekteskap bak seg, var det mange som tenkte sitt.
– Slikt var jo en skam på den tiden, men mamma sto oppreist. Jeg husker jeg spurte henne en gang om hvorfor hun måtte gifte seg to ganger. Da svarte hun ganske enkelt at det var fordi det var uvanlig å være samboer den gangen. Og det er jo riktig, sier Ella, som med god grunn ser på sin mor som en foregangskvinne.
For det var ikke bare da hun ble syk i 1985 at Julie gjorde ting på sin egen måte.
– Mamma hadde jo ingen utdannelse utover folkeskolen, men det tok hun igjen i voksen alder. Da jeg var barn, fullførte hun videregående, ble hjelpepleier og utdannet seg til sykepleier.
– Og hun var alltid veldig opptatt av at vi, døtrene hennes, skulle bli økonomisk uavhengige. Vi måtte lære å klare oss selv slik hun hadde gjort. Den tankegangen er jeg vokst opp med, og det er jeg takknemlig for i dag, sier Ella.
Hun jobber i Olje- og energidepartementet, mens storesøster Joanna Syson Ege, som bor på Bali, er filmregissør, klipper og dokumentarskaper med flere kreative prosjekter bak seg.
Les også: Da Ellen fikk lov til å gi datteren Sofie en klem for første gang på 15 år, kom tårene
Åpen om kreften
Julie Ege fikk jobb på Buskerud sentralsykehus og jobbet der som hjelpepleier mens hun ble alenemor og bygget seg eget hus i Hokksund etter bruddet med Anders.
Det er da hun oppdager en hard kul i det ene brystet. Den er ondartet, og kreften har spredt seg til en lymfeknute.
Julie skriver testamente, opererer vekk det ene brystet, men setter så visst ikke livet sitt på vent. I selvbiografien skriver hun om netter uten søvn, redsel og angst, men også om veien videre og hvor vidunderlig det var å gå på jobben, pleie pasientene og glemme seg selv for en stund.
Hun velger å være helt åpen om sykdommen fra første stund, og lar seg fotografere med et skamfert bryst. Deretter følger år med kontroller, røntgenbilder og blodprøver, og ikke minst iskald angst – men det det går bra.
Og som om ikke alt dette var nok, tar hun grunnfag i historie på Universitetet i Oslo og søker seg inn på Sykepleierhøyskolen som hun avslutter i 1998, 56 år gammel.
To år senere blir Julie mormor til Joannas lille gutt. Livet er på skinner, enn så lenge.
I februar 2002 føler Julie seg dårlig og blir lagt inn på sykehuset med utslett og høy feber. Legen mistenker at det kan være rosen, men røntgenbildene viser noe helt annet.
De finner en svulst på den ene lungen. Julie vet at det er farlig. Nok en gang blir det operasjon. Nye prøver tas, og nye dager med spenning og angst venter. Er det spredning? Nei, sier legene, livet kan gå videre.
Hun får seks år til. I april 2008 kommer den triste beskjeden. Kreften hadde spredt seg, Julie Ege er død. Hun ble bare 64 år gammel. Det var en trist beskjed, ikke bare for familien, men også for så mange andre. Julie hadde nære venner og et stort publikum som var oppriktig glad i henne.
Les også: (+) Jeg trodde det var datteren min som var syk. Men det var egentlig meg
Alltid hyggelig
Julie Ege ble beundret for måten hun håndterte så vel medgang som motgang på. Janteloven var sterk på 1960-tallet, og en ung pike som lot seg fotografere lettkledd og ble berømt som sexsymbol sto ikke høyt i kurs der hjemme på Sør-Vest-landet.
Men Julie visste godt selv at hun var mer enn et pent ansikt. Om ikke skuespillertalentet brakte henne helt til topps på stjernehimmelen i USA, gjorde hun en solid innsats i flere norske filmer som blant annet Bortreist på ubestemt tid og Kanarifugler, der filmguruen Pål Bang-Hansen sto for regien og skrøt Julie opp i skyene.
I England spilte Julie mot størrelser som Marty Feldman i filmen Everyone should have one, som i Norge fikk den underlige tittelen Hissig på grøten. Hun sto på scenen på Rogaland Teater og hun var med i fjernsynsserien Helmer og Sigurdson i 1976.
Til sammen spilte hun i 19 filmer, flere teaterstykker og var gjest i utallige talkshow i England og USA. Det var en karriere som få andre norske jenter kunne vise til.
I tillegg var hun likandes, ujålete og alltid hyggelig mot folk hun møtte. Julie Ege eide ikke evnen til å bli såkalt høy på pæra. Og da karrieren gikk mot slutten, tok hun grep om eget liv på en slik måte at folk flest måtte ta av seg hatten. Makan til dame, fra filmstudio til sykehuskorridorene.
Les også: Liv Ullmann: – Kanskje jeg bør takke janteloven for ikke å ha mistet bakkekontakten?
Egen gate i Sandnes
I 2009 begynte utvalget for kultur og oppvekst i Sandnes å arbeide med å omdøpe deler av en gate i Sandnes sentrum fra å hete Ole Bulls gate til å bli Julie Eges gate. Det ble godt mottatt av byen som på 1960-tallet var skeptisk til lettkledde unge damer.
I 2010 ble gaten innviet. Den ligger strategisk plassert ved Sandnes kulturhus. Ella var til stede ved åpningen og fortalte til NRK at hun synes det var en stor ære.
– Jeg vet at mamma ville vært stolt og glad, sa Ella, og fortalte at Julie var oppriktig glad i hjembyen sin. Hun og storesøsteren Joanna var der ofte i oppvekstårene.
– Julie Ege var med på å sette et ansikt på kreftsaken. Hun var modig som delte sin historie i en tid hvor det var mindre vanlig. Å stå frem på den måten bidrar til å sprenge grenser og fjerne tabuer. Det står det respekt av, sier Ingrid Stenstadvold Ross, som er generalsekretær i Kreftforeningen.
– Når kjente mennesker står frem med sin historie, når det ut til ekstra mange. Åpenhet betyr mye, fordi det er med på å normalisere kreft. Det gir tilhørighet og styrke til andre i samme situasjon. I løpet av de 25 årene vi har hatt Rosa sløyfe-aksjonen, har utallige kjente og ukjente kvinner stått frem og fortalt om sin brystkreft. Det er vi evig takknemlige for, sier Ingrid.
