Skuespiller Tomas von Brömssen
Forteller om den eventyrlige suksessen: – Det veltet inn sekker med brev
Tomas von Brömssen vokste opp i en toroms med to brødre og følte seg ikke helt hjemme sammen klassekameratene fra finere familier.
Det er lett å la seg sjarmere av Tomas von Brömssen. Øynene utstråler varme og nysgjerrighet og smilerynkene er overraskende få – til tross for at han fylte 80 år i mai og hele livet har jobbet i humorens tjeneste. Og i tillegg fått hele Sverige – og Norge – til å le.
Vi møter ham på Lisebergteateret i Göteborg. Det er klassisk grunn for Tomas – og til høsten har han nypremiere på den kritikerroste forestillingen «Kontrabasen».
Det har skjedd at han har truet med at det er hans siste show, men det må man nok bare ta med en klype salt.
– Jeg kan ikke på noen som helst måte kjenne at jeg er mett på å være skuespiller. Jeg synes fortsatt det er så utrolig morsomt. Så lenge kroppen orker blir jeg på scenen, forteller han.
– Men det kan jo være at andre synes jeg burde legge opp, legger han til med et finurlig smil.
Slo igjennom i 1976
Det kan han koste på seg å tulle om. For en bedre likt skuespiller enn Tomas finnes neppe, og i løpet av den 60 år lange karrieren har han prikket inn så mange suksesser at bare halvparten hadde vært nok for å få betegnelsen «folkekjær».
Født: 8. mai 1943
Bor: Västra Frölunda, Göteborg, sommerhus på Orust.
Familie: Kona Dorte, datteren Johanna
Yrke: Skuespiller
Bakgrunn: En av Sveriges mest etablerte og populære skuespillere og revyartist.
Aktuell: Nypremiere på det musikalske feelgood-showet «Kontrabasen» 5. oktober på Lisebergteateret.
Uten besvær har han vekslet mellom høyt og lavt, morsomt og alvorlig, men det er latteren fra publikum han holder mest kjært.
Det var i 1976 han slo igjennom med «Albert och Herbert», der replikken «Hebbe lille» nok må betraktes som en klassiker.
Når vi legger til serier som «Saltön», «Bröllop, begravning och dop», flere egne revyer, samt filmer som «Mannen från Mallorca, «Mitt liv som hund» og «Lust och fägring stor» – er det bare en brøkdel av det han har vært med på i løpet av karrieren.
Alt startet i barndommens Göteborg. Tomas var et elsket lite barn, nummer tre av fire brødre, og han satt gjerne stille i sandkassen i flere timer og funderte over livet.
Tross det fornemme etternavnet «von Brömssen» var det ingen overdådig oppvekst i Räntmästaregatan i bydelen Lunden.
– Æsj, det navnet hadde ingen betydning. Vi hadde ingen gamle gods eller penger i slekten, forklarer han.
Les også: Skuespiller Rolf Lassgård: – Jeg har fått noen frierbrev
Kent Andersson. Foto: Kamerareportage/TT
Oppvokst i Lunden
I stedet bodde den store familien i en toromsleilighet, og selv om alt var helt og rent, måtte de snu på hver eneste krone. Klassekompisene bodde i flotte leiligheter, og Tomas turte aldri å be med noen hjem.
– Jeg husker fremdeles da det lå lapper på kateteret og læreren sa: «Dere får komme frem og hente papiret, dere som har søkt om redusert avgift». Det føles som en «Golgatavandring». Vi som hadde mindre penger ble pekt ut.
Og selv om han ikke liker å psykologisere for mye, så var det kanskje allerede da han begynte å bygge sin fremtidige karriere.
– Jeg hadde så mange fine og rike venner at latteren ble min måte å ta plass. Jeg var en slags hoffnarr, og humoren ble en måte å overleve på.
Han glemmer heller aldri da det ringte på døren i forbindelse med studenten, som best kan sammenlignes med russefeiringen i Norge. Der sto alle hans gamle klassekamerater (Tomas måtte gå ett år om igjen) og hyllet ham.
– Det var jo ingen som brydde seg om at vi bare bodde i en toromsleilighet – det var bare i mitt eget hode.
Les også: Aksel Hennie: – Jeg får leve ut drømmen
Studerte på teaterskole
At Tomas måtte gå om igjen for å ta eksamen, hadde delvis med matematikk å gjøre, men også fordi Tomas og hans bestekompis Sten, hadde oppdaget noe som var mye morsommere enn lekser – en opptaksspiller!
Med den spilte de inn improviserte og absurde monologer i litt «crazy» stil. Innspillingene ble en stor suksess blant venner og på fester – og dermed gjorde Tomas også en av sitt livs viktigste oppdagelser – han fikk folk til å le!
– Det var en milepæl i mitt liv, det må jeg si. Og som sagt tidligere – en måte for meg å bli sett.
Klassekameratene flyttet til Lund for å studere til å bli prester og lærere, men hva skulle Tomas bli?
– Jeg tror det var Sten som sa: «Du får gå på teaterskole. Det er nok det beste for deg».
At arbeidergutten hadde en såpass godt selvtillit i bunnen at han turte å søke teaterhøgskolen, takker han mammaen for. De to eldre brødrene kom tett, og da Tomas ble født et par år senere, hadde moren mer tid til å nyte mammarollen, tror Tomas.
– Hun ga meg masse oppmerksomhet og trygghet, ja selvtillit. Selv om jeg også ble peppet av vennene mine, så var hun veldig viktig.
– Hva sa foreldrene dine da du kom inn på skolen?
– Ha, de var nok mest lettet over at det ble noe av meg. Men også stolte, selvfølgelig.
Deretter blir han mer alvorlig. På den tiden viste man jo ikke så mye følelser, men han husker fremdeles et råd som pappaen hans ga: «Tomas, husk å trekke pusten dypt før du går inn på scenen.
– Det var jo ganske rørende og egentlig et veldig godt råd.
Ønsket å underholde
På teaterskolen var det også latteren som ble hans inngangsbillett. Da han skulle improvisere rundt «Arvingen til djävulsgrottan» forsto han først ikke hva som skjedde. Det kom en veldig rar lyd fra salen. Så skjønte han at de gapskrattet.
– Det var mitt første mål med utdannelsen; å få publikum til å le. Det tok veldig lang tid før jeg identifiserte meg som en «skuespiller». Jeg ville underholde, forklarer han.
– Eller rettere sagt – berøre.
Det er lett å finne en rød tråd i mange av hans roller. Foruten den komiske timingen, har han ofte spilt litt ynkelige og håpløse menn som fremstår litt underlegne. Som for eksempel rollefiguren Yngve Gylling – den pratesyke servitøren med hestetenner.
– Tja, sier han. Det er nok først og fremst regissørene som har sett meg ut som den «snille underdogen». Men etter å ha tenkt en stund, medgir han at det også er litt selvvalgt – og at han liker å ha det perspektivet i rollene han har spilt.
– Det er jo grunnlaget i all stor komikk, dette med å sparke nedenfra. Se bare på Charlie Chaplins uteligger og på de store klovnene. Vi kan identifisere oss med dem og le med dem. På mange måter er dusten komikkens grunnleggende karakter.
Han husker fremdeles en TV-sending hos talkshow-verten Lennart Hyland på 70-tallet sammen med Sten-Åke Cederhök.
De hadde gjort stor suksess med «Albert og Herbert», men Hyland avfeide raskt Tomas med «og du vil vel spille Hamlet neste gang?»
– Jeg ble så forbannet. Det var som om han gikk ut ifra at det ikke var fint nok å «bare» drive med humor, erindrer 80-åringen.
Les også: (+) – Til og med da hun flyttet inn i omsorgsbolig ble moren min utsatt for hets
«Albert og Herbert»
Vi må snakke litt mer om den store TV-suksessen «Albert og Herbert». I dag er det vanskelig å begripe hvor stor oppmerksomhet en komiserie om en skraphandlerfamilie fikk. Det ble fem sesonger på TV, i tillegg kom både julekalender og revy.
– Det var utrolig populært, og det veltet inn sekker med brev fra fans hver eneste dag, husker Tomas.
– Selv i dag kan jeg ikke forklare suksessen med noe annet enn at vi hadde et unikt, ekte samspill. Og det er ikke noe som går an å konstruere frem. For Sten-Åke ble Tomas sønnen han aldri fikk, og innimellom måtte han påminne serie-pappaen at han «hadde en ordentlig pappa også».
– Men Sten-Åke tok meg under sine vinger. Han bekreftet det som jeg lengtet etter. Verdien av å le.
Det var ikke fritt for at Tomas midt i suksessen var litt urolig for å gro fast i rollen som Herbert, men snart overtalte regissøren Lennart Hjulström ham å ta rollen som Peer Gynt på Göteborgs stadsteater og endelig fikk Tomas vise sitt brede repertoar som skuespiller.
– Jeg hadde en monolog midt i andre akt, og da hørte jeg det ble hvisket fra første benkerad: «Ser du, det er Hebbe-lille». Da ble jeg bare glad og tenkte at bare var bra om Herbert kunne hjelpe til med å lokke et bredere publikum til teateret.
Men om du tvinges til å velge – Peer Gynt eller Hebbe?
– Åh nei, det går egentlig ikke, sier Tomas. Men hvis jeg virkelig har kniven på strupen – da blir det Hebbe!
Les også: Tobias Santelmann om diagnosen: – Jeg hadde klart å skjule det så godt, så lenge
Opplevd mørket
Tross sin folkelighet takker Tomas ofte nei til intervjuer. Å fortelle om sitt liv i serier som «Stjernene på slottet» vil han aldri være med på, understreker han.
Iblant har han hevdet at det er fordi han ikke har «noe mørkt» å by på, men fullt så enkelt er det ikke.
– Det er klart at jeg også har opplevd mørket, men det er ikke noe jeg vil fortelle alle om.
På den annen side er han åpen om at han er forholdsvis lett til sinns og heller ser glasset som halvfullt enn halvtomt.
– Mitt forhold til yrket mitt er heller ikke så komplisert som hos andre kolleger. Jeg står ikke og kaster opp rett før jeg skal inn på scenen.
Han tenker seg om stund.
– Forholdet mitt til jobben er heller litt dobbelt. På den ene siden tenker jeg: «Faen, hva spiller det for rolle om hundre år hva jeg gjør på scenen». På den andre siden tenker jeg: «Det er nå det gjelder, livet». For meg handler 90 prosent av jobben min om å tørre å hoppe.
Les også: Iben Akerlie om ekskjæresten: – Jeg var i mange år kjent som «dama til»
Mistet kona Eva
Han har også en stor sorg, eller mørkhet i sitt liv. Hans første kone Eva døde brått etter 36 års ekteskap. Hun var frisk etter sykdom og Tomas vet den dag i dag ikke hva som forårsaket det plutselige dødsfallet.
– Men, jeg kjenner at det er ikke noe jeg vil prate så mye om. Sorgen er dyp og jeg visste ikke at det finnes så mange tårer i kroppen.
Likevel, kjærlighetsmirakler kan oppstå. En av Evas eldste venninner ble enke omtrent samtidig, og hun og Tomas støttet hverandre i sorgen.
Etter flere år som venner, gikk vennskapet over i kjærlighet – og i forbindelse med sin 60-
årsdag giftet Tomas seg med sin Dorte.
– Å møte kjærligheten på sine eldre dager er så mye enklere enn når du er ung. Det er deilig å slippe å skyte opp hele fyrverkeriet og gå ned i spagaten og broen. Det er rolig, avslappet, fyldigere, rikere og helende, beskriver Tomas.
Les også: (+) Tinashe Williamson om forholdet til ektemannen: – Vi har alltid gått i parterapi
Premiere på «Kontrabasen»
Før nypremieren på «Kontrabasen» i høst, holder Tomas seg i form med å svømme to ganger i uken. Han crawler minst 1000 meter hver gang.
– Jeg er takknemlig over at kroppen ikke har forfalt så mye. Jeg har bra gener, pappa ble 96 år. Men rynkene på innsiden av låret kunne jeg gjerne vært uten.
Aller mest kjenner han på en takknemlighet over fremdeles å ære frisk og at han kan jobbe. Selv om kona Dorte innimellom kan nevne «pensjonering», er hun klok nok til å se at Tomas har det som best når han får holde på.
– Jeg er ikke typen som grubler over om jeg lever til neste år. Jeg forstår nok egentlig ikke helt at livet en gang skal ta slutt!
