Åpenhjertig Liv Ullmann
– Kanskje jeg bør takke janteloven for ikke å ha mistet bakkekontakten?
Den nye dokumentarserien om Liv Ullmann bringer oss tett på henne. Her og Nå fikk komme enda nærmere, hjem til verdens-stjernen hvor hun forteller om karrieren, kjærligheten til hjemlandet – og janteloven.
Vet vi egentlig hvem Liv Ullmann er?
– I Norge ble jeg kjent som «hun som alltid gråter», sier verdensstjernen skøyeraktig.
Til og med seriøst filminteresserte hadde en tendens til å redusere henne til en muse for et mannlig geni: Filmregissøren Ingmar Bergman, faren til datteren hennes, Linn Ullmann (56).
I fjor ble Liv tildelt en høythengende Æres-Oscar – som den eneste fra Norden siden Greta Garbo.
Skuespilleren John Lithgow overrakte prisen og sa: «Folk sier du kan takke den svenske regissøren for karrieren. Uten deg ville han aldri ha blitt en av våre største filmskapere».
En av mange scener i Ullmanns liv som du kan se i dokumentarserien «A Road Less Travelled».
I sin takketale sa Liv: «I Norge må vi leve etter en viss regel: Ikke skryt».
«A Road Less Travelled»
Vi kommer inn på det under vår prat i Oslo. De vakre, lyseblå øynene får et humoristisk glimt.
– Kanskje jeg bør takke janteloven for ikke å ha mistet bakkekontakten? spør hun – og ser ut til å mene det. Hun virker likevel ikke som et menneske som uansett ville ha blitt «høy på pæra».
Debuterte på Rogaland Teater i 1957 som Anne Frank i stykket «Anne Franks dagbok». To år senere fikk hun sin første hovedrolle i filmen «Ung flukt».
Spilte i ti av Ingmar Bergmanns filmer mellom 1966 og 2003.
Det store regigjennombruddet ble den danske dramafilmen Sofie i 1992.
Tre ganger har hun vunnet priser for beste kvinnelige hovedrolle, blant dem Golden Globe for «Utvandrerne» i 1973. I 2000 vant hun Gullpalmen i Cannes for beste film med «Troløs».
Oscar-nominert to ganger.
Er tildelt en rekke hederspriser, blant annet Peer Gynt-prisen og Norsk kulturråds ærespris.
Ble tidlig på 1980-tallet ambassadør for Unicef og var i 1989 med på å danne Women’s Refugee Commission.
Ble i 2022 tildelt Æres-Oscar under utdelingen av Academy Awards i Hollywood for livslang og fremragende innsats i filmens tjeneste. Den første norske, nummer to i Norden etter Greta Garbo.
Liv vet at det her på berget har blitt harselert en del med henne. Heldigvis er hun utrustet med både selvironi og utholdenhet, men innrømmer at det til tilder har vært sårende.
Som den gangen ingen møtte opp på boksigneringen i barndomsbyen Trondheim.
I dag vifter hun det vekk med et skuldertrekk, men sier med vennlig røst:
– Janteloven bør håndheves med forsiktighet.
Sett utenfra virker livet hennes grandiost og glamorøst. Hun pendler mellom Oslo og huset hun deler med samboeren, den anerkjente forretningsmannen Donald Saunders, i Gloucester i Massachusetts i USA.
Hun hverken fremhever materielle goder eller sin enestående suksess.
I dokumentaren roser berømte skuespillere som Cate Blanchett og Jessica Chastain henne opp i skyene.
Vi lærer at Liv har dannet skole innen faget sitt både som skuespiller og regissør, og er et forbilde for nye generasjoner. En verdensstjerne av dimensjoner.
Henry Kissinger
En annen kjent skikkelse som forteller om vennskapet til Liv, er USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger. Godlynt kaller han trønderen for «ubeskrivelig naiv». Selv ler hun klingende av det og føyer til: – Ja, jeg er kjempenaiv!
En egenskap som kan ha gitt henne styrke, både som aktivist og humanist. For uredd har hun gjentatte ganger påtatt seg store oppgaver. I 1979 ble hun, for eksempel, verdens første kvinnelige Unicef-ambassadør.
– Da jeg traff presidenten for den amerikanske flyktningorganisasjonen International Rescue Commission, spurte jeg «Er det noe jeg kan hjelpe til med?» De sa ja. Jeg lurte på hvor lenge. Svaret jeg fikk var «For the rest of your life».
Liv var også med på å danne Women's Refugee Commission, som arbeider direkte for kvinner, barn og ungdom som er flyktninger.
Visjonen er å fremme menneskelige rettigheter, se hva de trenger av støtte og hjelpe dem videre.
– Å få gi til andre synes jeg er en berikelse, sier Liv takknemlig.
I dokumentaren får vi bli med henne ut i felt i møtet med mennesker i nød. Som Kissinger nevner, evner hun å se hvert enkelt menneske og viser oppriktig interesse for hver og én.
Det samme skjer i møtet med henne på tomannshånd, verdensstjernen Liv Ullmann uteblir. I stedet er hun fullt og helt til stede som Liv: Sjarmerende interessert i den hun prater med, åpen, humoristisk, litt ungpikeaktig sjenert og slående beskjeden når det gjelder seg selv. Dessuten gir hun de mest hjertevarme klemmer.
Les også: Arnhild har jobbet som skuespiller i 40 år uten å bli gjenkjent på gaten. Men nå er den tiden forbi
Datteren Linn Ullmann
Den romslige leiligheten på Skarpsno oppleves som et ekte hjem, en lun havn fylt med minner.
– Jeg lengter alltid hit når jeg er i USA, betror hun.
– Det er i Norge jeg hører hjemme. I Oslo bor mine nærmeste, Linn og hennes mann Niels Dahl (60), hans to barn fra før av, og Linns to barn, barnebarna mine Hanna Dahl (19) og Halfdan Ullmann Tøndel (33). Oldemor har jeg også blitt til lille Josh (2,5). De er alle så fine.
– Hannah, som er russ i år, skriver helt fantastisk. Og Halfdan er en dyktig filmregissør. Snart kan du se hans første spillefilm, forteller hun stolt om barnebarna.
– Tenk, datteren min har blitt farmor! Sånn som tiden flyr.
Smilet er mykt. Det talende ansiktet lyser av kjærlighet.
Selv om Liv bare bodde 10 år i Trondheim, er det der hun «kommer fra».
Moren Janna Ullmann og den to år eldre søsteren, Janna «Bitten» Ullmann Øie, ble værende.
– Nå er begge borte, slår hun trist fast.
– Vi mistet Bitten i januar. Heldigvis rakk jeg frem før hun trakk siste pust.
I dokumentaren roser nevøen Kjell Erik Ullmann Øie (63) tanten for aldri å dømme andre. Som ung var det til henne han «kom ut av skapet». Den positive responsen og støtten ga ham mot til å kjempe for homofiles rettigheter.
Selv om Liv for det meste har bodd utenlands, har de norske bestevennene fulgt henne siden ungdommen.
En av dem er skuespilleren Kari Simonsen (85).
– Første gang vi møttes, var jeg 17 år. Kari var allerede en stjerne i revymiljøet, en jeg beundret. Du verden så mye moro vi har funnet på, sier hun og ler.
– Vi har et bunnsolid vennskap og kan prate om absolutt alt! Kari er et nydelig, dønn ærlig menneske som betyr uendelig mye for meg.
Les også: (+) Karoline Krüger: – Å være syk var skremmende og tungt
Flyttet til Trondheim
I likhet med oss andre er Liv preget av sin oppvekst.
Da andre verdenskrig brøt ut, flyttet familien Ullmann fra Japan til Canada. Faren Viggo var sivilingeniør og ble en del av luftstyrken i «Little Norway».
Der møtte søstrene den norske kongefamilien, kronprinsesse Märtha og prinsessene Astrid (91) og Ragnhild og kong Harald (86), som da var liten gutt.
Da freden nærmet seg, ble faren alvorlig skadet på basen. Som en følge av det døde han like før det ble fred. Da hele verden feiret, kjente en norsk mor og to døtre på sorg.
– Jeg hadde ennå ikke begynt på skolen. Derfor har jeg ikke mange minner om pappa. Det jeg husker best, er hvor trygt det var å holde ham i hånden, forteller Liv med myk stemme.
– Å miste pappa har utvilsomt preget meg, ja.
De flyttet til Trondheim, hvor moren kom fra.
– Jeg slet med å finne meg til rette, og jeg savnet pappa. Å spille teater ble en form for trøst, en slags befrielse. Kanskje også fordi jeg var veldig sjenert? Ved å spille kunne jeg tre inn i andre roller og ut av den sjenerte. Den jenta er fremdeles en del av meg.
Les også: (+) Jeg kaster bort livet på tunge tanker og tviler på meg selv. Hva skal jeg gjøre?
Liv Ullmanns gjennombrudd
Det skrives ofte at Liv Ullmann fikk sitt gjennombrudd i «Fjols til fjells» fra 1957.
Hun synes det er merkelig.
– Jeg var jo knapt å se i den filmen!
Selv regner hun hovedrollen i Edith Carlmars «Ung flukt» fra 1959 som en viktig start. Samtidig spilte hun i teaterstykker og fikk på 1960-tallet flere filmroller, som «Tonny» og «Pan» i 1962.
Internasjonalt kom gjennombruddet med hennes rolle i Ingmar Bergmans film «Persona» fra 1966. Hun spilte en teaterstjerne som sluttet å snakke. Hennes evne til å formidle karakterens kompleksitet og emosjonelle dybde gjorde et varig inntrykk på publikum og kritikere.
– En annen film som står hjertet mitt nært er «Utvandrerne» fra 1971, forteller hun.
Liv har vært nominert til Golden Globe flere ganger og vant for beste kvinnelige hovedrolle i «Utvandrerne». Rollen ga henne også en Oscar-nominasjon.
Det samme gjorde Bergmans «Ansikt til ansikt» i 1976. Hennes bidrag til filmverdenen har blitt anerkjent med en rekke prestisjefylte priser og æresutmerkelser.
Hun har også spilt i store stykker på Broadway og blitt nominert til to Tony Awards.
Samarbeidet med Bergman skapte hele 10 kritikerroste filmer og TV-serien «Scener fra et ekteskap» fra 1972.
– Det var Ingmar jeg ringte og spurte: «Tror du jeg kan egne meg som regissør?» Han trengte ikke betenkningstid. «Go for it!», sa han.
Siden regidebuten i 1982 har hennes arbeid som filmskaper vist evnen til å skape nærvær og autentisitet på lerretet, som med storfilmen «Sofia» i 1992.
«Liv & Ingmar»
Nevnte vi at hun også er forfatter av flere bøker?
Trolig har vi undervurdert Liv Ullmann her hjemme.
Liv ler godt, slik hun ofte gjør.
– Ja, livet ble noe annerledes enn hva jeg som ung kunne forestille meg. Du skjønner, ingenting har vært planlagt. Jeg bare møtte mange spennende mennesker og grep sjansene som dukket opp. Ofte uten å tenke meg om. Slik drev livet meg videre.
Sett fra hennes side skjer det stadig noe «overraskende».
– Sånn som denne nye dokumentarfilmen. Da regissør Dheeraj Akolkar kontaktet meg, og sa han ønsket å lage en serie om mitt liv, tenkte jeg først «Hvorfor er det interessant?».
Han fikk likevel grønt lys, fordi hun har tillit til ham. Han har tidligere laget dokumentaren «Liv & Ingmar».
– Vi ble møtt med stående applaus under filmfestivalen i Cannes, forteller hun glad.
– Klart det var moro, men æren tilhører Dheeraj og teamet hans. Alt jeg gjorde, var å si litt om det som har skjedd til nå.
Smilet i det naturlig vakre ansiktet har noe uskyldig ved seg.
– Da vi filmet dokumentaren, slo det meg at «Her byr jeg virkelig på meg selv», humrer hun.
– Ja, du vet, plutselig dukket det opp en uventet Oscar. Da lot jeg janteloven hvile.
Statuetten derimot synes hun det ble for voldsomt å ha stående hjemme.
– Jeg tok den med til Trondheim, og siden har den «reist» litt rundt. Sist jeg var i min barndomsby, sa en venninne: «Du bør jo ta den med deg hjem til Oslo».
Etter mitt besøk melder Liv:
– Nå står han faktisk på peishyllen min, Oscar.
Kanskje er det lov å være bitte litt stolt?
