– Det var først da jeg traff Tobias at jeg fikk lyst på barn

Kom inn i hagen!

Jennifer Bråthen (43) roper fra hagetrappen sin i Lille Tøyen hageby i Oslo. Like etter kommer hun ut med kaffe, kombucha og kanelboller fra den lille lokale kolonialen og plasserer alt på hagebordet. Kaffen har hun helt på en robust turtermos.

– Jeg elsker frisk luft, men hadde ikke i min villeste fantasi trodd at jeg skulle utfordre Trine Reins turtøy-garderobe. Det kan jeg nå, tror jeg. Jeg er også ganske sikker på at Tobias (Santelmann, red.anm.) puster Lars Monsen i nakken, for vi har brukt mye penger på friluftsutstyr det siste året, sier Jennifer – og legger til at hun ser fram til at pandemien blir et tilbakelagt kapittel og hun igjen kan kjenne på storbylivet.

– Jeg har mye ugjort nå, og det innebærer ikke lenger skog og mark. Nå lengter jeg etter nye bekjentskaper, asfalt, høy musikk og minst like høye hæler, restaurant- og barbesøk og læsk fra stett, sier hun og åpner en boks med kombucha.

Skylaget sprekker opp, og varmen fra sola kjennes i ansiktet. Jennifer myser og finner fram et par svarte solbriller. Hun elsker den lille hagen. I forfjor plantet hun haugevis med blomster her sammen med datteren Alba. Blomstene kom tilbake i fjor, og Jennifer spretter opp for å sjekke om de kommer i år igjen.

– Det er bra for selvtilliten og jakten på grønne fingre, i så fall. Se, her er de! sier hun og peker på noe grønt som så vidt synes over jordoverflaten.

Les også: Jeg ble blåst av banen av Tore

Meningen med livet

PR-rådgiveren er født i Oslo og bodde i hovedstaden fram til hun var seks. Da skilte foreldrene seg, og hun flyttet med moren til Eidsvoll. Her vokste Jennifer opp med både hund og hest, som hun selv sier. Det var en rolig og trygg oppvekst. I dag liker hun både storbylivet og roen på landet. Personligheten hennes trenger begge deler, forteller hun, og livet i Lille Tøyen hageby gir henne det.

– Her kan jeg gå barbeint og rett ut i gresset om morgenen, og Alba kan sitte og dingle på hageporten eller klatre opp i plommetreet – samtidig som sentrum og storbylivet er lett tilgjengelig. Det tar meg fem minutter å sykle ned til Løkka, sier hun.

For seks år siden ble Jennifer mamma til lille Alba. Å ha to hjerter i kroppen er den villeste følelsen hun noen gang har hatt.

– Selve svangerskapet ble for drøyt for psyken min til å gjenta flere ganger, men det å føde er det heftigste og kanskje det mest kvinnelige kroppen min har mestret. Jeg har aldri levd mer ekte og hardt enn akkurat da jeg fødte Alba. Uten å bikke helt, så må jeg si at det kan ha vært meningen med livet mitt jeg kjente på, sier hun lattermildt.

Det at datterens hjerte nå banker på utsiden av kroppen hennes, synes Jennifer er skummelt.

– Å skulle nære det hjertet, gi det liv på alle mulige måter, det er så viktig å gjøre den jobben … Ikke perfekt, men så riktig som mulig. For henne. Jeg er ikke lykkeligere enn hun er inni seg.

Les også: (+) Datteren min var så forskjellig fra meg. Kunne noen ha ha gjort et bytte på fødeavdelingen?

Glemmer seg selv

Jennifer opplever morsrollen som både fengslende og frigjørende.

– I mammaregnskapet mitt skal det sies at jeg har gitt alt og mistet mye av den gamle utgaven av meg selv på veien. Det viktigste for meg er, og vil alltid være, Alba. Fritiden min har mest av alt vært i hennes hender, og det er godt å ikke ha tid til å analysere og plukke seg selv i fillebiter. Ingenting er finere enn å få lov til å se et menneske utvikle seg fra en overkokt asparges til en smart, frisk, sterk og straks skoleklar seksåring. Jeg dåner, så heldig jeg er!

Jennifer har en tendens til å glemme seg selv når alt står på. Samtidig har hun innsett at det er viktig å ikke legge bort sine egne interesser – til tross for at hverdagen er hektisk og morsrollen trumfer alt.

– Det er noe med det å ta på sin egen oksygenmaske først før du hjelper de rundt deg. Og nå som Alba er eldre, blir det mindre dødtid i sandkasser – og dypere samtaler både med henne og vennene mine, sier Jennifer.

Hun er glad for at tiden ikke står stille. Jennifer liker å bli eldre. Så når folk som er yngre enn henne sier at «alder bare er et tall», blir hun litt fornærmet.

– Det er ikke bare et tall. Det er en jobb som bør feires hvert år. Et langt, godt liv krever jo en helvetes innsats, så jeg synes ikke at alderen bare er «et tall». Men skal vi snakke om utseende, og ikke innsatsen jeg gjør i livet mitt, er det vel egentlig først nå, de siste årene, jeg ser forandringer jeg gjerne skulle vært foruten. Men alt i alt synes jeg at ei mjuk og overraskende flat rumpe, smilerynker og kruttrøyk rundt ørene kler personligheten min godt. Jeg har fremdeles lange bein og god beinstruktur. Det kan ikke tiden ta fra meg, fleiper hun.

Handler om innsiden

Sola står midt på himmelen, og Jennifer tar av seg kåpen. Hun blir sittende i en svart ullgenser bak de mørke solbrillene. Hun forteller at hun har sluttet å farge håret og sjelden bruker sminke.

– Jeg er ikke så opptatt av utseendet, egentlig, men jeg er fryktelig glad i det, særlig i huden min. Den vil jeg gjerne at tiden ikke tukler med.

I over halve livet har det holdt med «såpe og vann», men nå har hun innsett at det faktisk må litt mer til. Søvn, frisk luft, riktig mengde med vann og gode hudpleierutiner er viktig for henne.

– Og så liker jeg å trene. Når jeg løfter rundt på tunge ting uten mål og mening, og legger bak meg et par mil i uken, liker jeg meg selv bedre – både på inn- og utsiden. Under pandemien har jeg begynt å løpe langt uten å stoppe. Når det flyter, kan jeg glimtvis føle meg som en del av eliten, men lunting i motvind gjør også underverker for meg.

Jennifer understreker at det ikke er noe mål for henne være lik seg selv som 20-åring, verken utseendemessig eller mentalt.

– Jeg kan ikke tenke meg noe tristere enn 40-åringer som forsøker å se ut som 23-åringer. Jeg kan selvsagt bare snakke for meg selv, men jeg liker at alderen setter noen grenser – samtidig som den åpner for nye muligheter. Men nå høres jeg jo ut som om jeg er 79, sier hun og bryter ut i latter.

Jennifer hevder hun er dårlig på finish når det kommer til både hår og sminke. For henne handler det å føle seg fin mest av alt om hvordan hun har det på innsiden. Har hun det godt på innsiden, sier hun kanskje noe fint til en annen, som sier noe fint tilbake. Da er mye gjort.

– Jeg kan surre rundt i hagebyen i en joggedress – og havne i en samtale der jeg sier noe som fascinerer og gleder noen. Da kan jeg sveve på det ut uken. Jeg føler meg med andre ord fort fin, men sjelden finest. Man skal ikke sveve for mye, men jeg beundrer de som gjør det. Det deiligste i verden er jo å miste bakkekontakten, sier Jennifer.

Les også: (+) Samboeren min var egoistisk og slem, men jeg var så redd for å bli alene

Tunge forelskelser

Det beste tiåret hennes så langt? 20 til 30 synes hun ble i overkant turbulent.

– La meg jukse litt og si at mine beste ti år så langt, var fra jeg var 28 til 38. I dette spennet satset jeg alt på rødt og lot det meste herje og ta plass i livet mitt: Tunge forelskelser, lårkorte kjoler og drømmejobb i VG. Ti år med haugevis av nedturer oppsummeres likevel med positivt fortegn når jeg ser meg tilbake. Jeg hadde kanskje ikke satt like stor pris på familielivet i hagebyen, med utekjøkken og rød port, uten å ha danset på en høyttaler med suggererende bass i et lokale med både skum-, vind- og røykmaskin først? Det var også i dette tidsrommet jeg endret meg mest. Jeg fant ro og tryggheten i meg selv, jeg traff Tobias – og jeg ble mamma til Alba, sier Jennifer.

Hun føler seg heldig, selv om veien hit gikk opp og ned og innom både det ene og det andre ... I løpet av disse ti årene ble Jennifer den hun er, sånn helt på ekte.

– Jeg gjorde noen investeringer i livet mitt som er større enn meg selv, fastslår hun.

Akkurat nå har Jennifer tatt et nytt spadetak i livet, og har gått fra tidligere jobber som journalist og presseansvarlig til å bli kommunikasjonsrådgiver i PR-byrået Teige Goodchild. Her jobber hun sammen med «to gode hoder» som sier de drømte om akkurat henne.

– Nå er jeg en del av verdens fineste arbeidsplass, og føler for første gang på lenge at jeg har gjort noe for meg selv og min egen utvikling og trivsel. Her verdsettes kompetansen min, og utfordringene kommer som perler på en snor. Jeg er en stolt høne med nesa i sky, sier Jennifer.

Som menneske tror hun at hun oppleves som ærlig, skravlete og skrullete.

– Jeg liker tanken på å være stoisk, men jeg er nok for følsom til å kunne bære det. «Hel ved» er også noe jeg skulle ønske folk omtalte meg som, men jeg er for sta og sær. Trygg og trofast er jeg ganske sikker på at jeg er, og kanskje litt gøyal. Jeg er nok også litt jålete. Særlig når det kommer til klær og kvaliteter, sier hun og løsner på kasjmirskjerfet.

Ryggsekk full av kjærlighet

Ifølge programleder Live Nelvik, Jennifers nabo og gode venninne, er Jennifer et menneske å gjemme seg bak i livets vanskelige situasjoner.

– Ikke bare fordi beina hennes rekker meg til haken, men også fordi ingen kan stille seg opp mer bredbeint og med armene i kors enn henne. Da føles verden trygg. Jennifer har det raskeste ordforrådet og de beste metaforene. Hun kan virke hard på utsiden, men er myk som smør på innsiden, sier Live på telefonen noen dager senere.

Jennifer står alltid bredbeint når det gjelder Alba, også. Hun håper at datteren kjenner at hun og Tobias har gitt henne all den kjærligheten et barn fortjener. At hun ser at de har gjort alt de kan for at hun skal få en trygg og riktig start på livet.

– Jeg håper hun har en lett ryggsekk full av kjærlighet, kunnskap, frihet, drømmer og trygghet. Tyngden i bagasjen hun kanskje får med tiden, håper jeg ikke hun får av foreldrene sine, sier Jennifer.

Hun tilføyer at hun håper datteren fortsetter å be om hjelp til «å veie henne med målebåndet» og sette strek på veggen for se høy hun har blitt.

– Det synes jeg er fryktelig koselig at hun spør om, og jeg har så langt ingen planer om å rette opp den barnlige feilen.

Jennifer føler at hun til nå har levd to liv, ett uten og ett med barn. Hun var 36 da hun ble gravid. Det tidspunktet var perfekt for henne.

– Jeg har alltid tenkt at jeg ville ha barn, men jeg har også visst at jeg ikke kom til å bli noen ung mor. Min egen mor fikk meg da hun var 21, men for meg var det ikke tiden for det i 20-årene. Det var først da jeg traff Tobias, at jeg fikk lyst på barn, sier hun.

Les også: Siv Jensen: – Dette har såret meg mest

Stolt av Tobias

Jennifer er ikke interessert i å snakke så mye om Tobias’ rollefigur i den kritikerroste NRK-serien Exit.

– Det er en fiktiv rolle, og jeg har ikke lest manus. Dermed er det ikke så mye jeg kan bidra med. Tobias kan si at han gruer seg til å strippe i en scene – og så ler vi av det. Jeg får ikke gjort så mye mer. Det er han selv som må stå der og kaste klærne, sier hun og setter opp et stort smil.

Det er ingenting galt med Exit-rollen, men Jennifer klarer ikke helt å forholde seg til den.

– Jeg synes det er en artig serie, men selv om man skratter og ler så popkornet spruter, ser man også mørke, triste og vonde skildringer av virkeligheten, sier hun og vipper solbrillene opp på hodet.

Da Tobias hadde rollen som Tjostolv Moland i kinofilmen Mordene i Kongo, var det mer naturlig for Jennifer å mene noe.

– Den gangen hadde jeg noen tanker basert på hvordan jeg oppfattet French og Moland i mediene, sier Jennifer, og legger til at dét er den beste rollen hun har sett Tobias gjøre.

Fordi filmen er basert på en sann historie, få vet akkurat hva som skjedde og rollefiguren Tobias gestaltet ikke lever lenger, var det en krevende rolle å bære, tenker Jennifer. Hun synes at Tobias tilnærmet seg karakteren på
en human og elegant måte.

– Jeg har jo ikke møtt Tjostolv, men Tobias portretterte ham på et vis som gjorde at jeg fikk en fascinasjon for ham. Jeg er stolt av hvordan Tobias, som er et av de mest stabile menneskene jeg kjenner, klarer å hente fram ukjente følelser – som da Tjostolv mistet seg selv under rettssaken i Kongo, sier Jennifer.

Hun lar blikket hvile på det gamle plommetreet i hagen. Lenge trodde hun at det var et epletre. Hun forteller at hun har brukt mye tid på dette treet, som er minst 50 år gammelt.

– Jeg har noen flotte hagebydamer rundt meg her, som kan alt om frukttrær. De var også sikre på at det var et epletre. Men så, etter tre år, fant jeg den første frukten – og det var en råtten plomme, sier hun.

Taustigen i treet hang der da familien kjøpte huset, og julebelysningen, som er solcellebasert, har Tobias hengt opp.

– Vi tok ikke høyde for at det ikke er sol på vinteren, så den fungerer jo ikke til jul. Men den har blitt hengende året rundt, og det er jo veldig koselig med julebelysning i hagen om sommeren, da! fniser Jennifer.

Styling: Linda Myrseth/Stylemanagement Hår: Nikola Grozdic/Pudder Agency. Makeup: Charlotte Wold/Pudder Agency

– Når jeg sier ha det før skolen og barnehagen, slår det meg noen ganger: Tenk om dette er den siste klemmen

Kjetil (37): – Jeg er sexavhengig