– Når jeg sier ha det før skolen og barnehagen, slår det meg noen ganger: Tenk om dette er den siste klemmen

Det er en solfylt dag i Oslo. Gatene er folketomme, og lydnivået et helt annet enn det pleier å være en fredags formiddag i hovedstaden.

Maria Haukaas Mittet (41) småløper fra trikken og ankommer Hotel Bristol «fashionably late», ti-femten minutter over klokken elleve.

Det er ikke så mange mennesker i Vinterhaven på det ærverdige hotellet fra 1920 heller, men nok til at det føles langt livligere her inne enn utenfor.

Det var Marias forslag å treffes her, hun elsker atmosfæren. Hun smiler, forteller at hun har gledet seg og bestiller en Cæsar-salat – den samme hun spiser hver gang hun er her.

– Mitt forhold til denne salaten er litt som Ellings forhold til flesk og duppe, sier Maria lattermildt.

Les også: Linn Skåber om samlivsbruddet

«Ho jåla»

Hun er kledd i en oversized dressjakke, leopardmønstret topp og jeans med høyt liv. For ikke å glemme smykkene. Kjeder i ulike lengder, armbånd, ringer på de fleste fingrene og totalt ni hull i ørene. Hun både skinner og glitrer, og de fornemme lokalene kler henne.

– Jeg er jo et juletre, vet du, sier Maria og setter opp er stort smil.

I oppveksten på bitte lille Lakselvnes i Senja kommune ble hun kalt «ho jåla» – og hennes store inspirasjon var ei jålete tante.

– Jeg følte en sterk tilknytning til tanta mi, som også elsker å pynte seg.

Å lete etter klær i morens skap var derimot skuffende.

– Jeg fant noen skjerf jeg knyttet rundt livet og brukte som skjørt. Mamma hadde ikke mer enn ett par høye hæler, men de lånte jeg selv­følgelig. Ellers hadde hun én leppestift, men den var nesten uten farge, forteller Maria.

Klang av ensomhet

For fire år siden laget hun en konsertforestilling om oppveksten, artistkarrieren og den jålete siden sin. Den fikk navnet Jåla fra Lakselvnes.

Nå er hun igjen aktuell med musikk fra sitt eget liv, med EP-ene Øyliv og Byliv.

– Hele prosjektet handler om å finne seg til rette, om det å høre til. Og du hører ikke nødvendig­vis til der du blir født eller der du vokser opp. Det handler om å føle seg hjemme i seg selv, sier hun og fortsetter:

– Vi mennesker er flokkdyr, men når alt kommer til alt, så er vi alene med oss selv. De store avgjørelsene må vi ta på egen hånd – og det kan lede til en klang av ensomhet, sier Maria og blir stille et øyeblikk.

Hun legger til at du kan være ensom sammen med mange. Og at du kan være alene uten å føle at du er ensom.

– Jeg flyttet på meg ganske tidlig i livet, og det gjorde noe med meg. I nord var jeg hun som sang – og hun som pyntet seg. Det var mye sport der jeg vokste opp, så jeg kjente på at jeg skilte meg ut, forteller hun.

Som 11-12-åring bodde Maria ett års tid i Oslo, i forbindelse med at hun hadde hoved­rollen i musikalen Annie ved Bryggeteatret.

Litt etter at hun hadde flyttet nordover igjen, kom det et brev med spørsmål om hun kunne tenke seg å spille en sesong til. Hun måtte bare sende et bilde før hun fikk et formelt tilbud.

– Jeg hadde jo strukket meg mye, fått mensen og pupper, og fikk beskjed om at «sorry, du er blitt for stor», forteller Maria med et smilende sukk.

Les også: Kommenterer finalen: Du gjetter neppe Marte Stokstads MGP-favoritt

Å finne sin plass

Da hun gikk siste året på ungdomsskolen og fikk rollen som Dorothy i Trollmannen fra Oz ved Det Norske Teatret, hadde storebroren flyttet ut og resten av familien bestemte seg for å flytte til Oslo.

– Jeg kjente på det å måtte rigge meg til på et nytt sted. Jeg hadde behov for å finne min plass. Det er vel egentlig det vi holder på med, alle sammen. Vi har ulike roller vi går inn og ut av og prøver å finne plassen vår, sier hun.

Maria brukte mye energi på å observere da hun flyttet til hovedstaden og begynte på videregående skole.

– Jeg var opptatt av snakke deres språk, for jeg ville ikke stå utenfor. Jeg følte allerede at jeg skilte meg ut med dialekten min, fortsetter Maria, som alltid har pleid å gå til havet når det er mye «kok i hodet», som hun kaller det.

Hun liker at havet lever sitt eget liv. Noen ganger er det bølger og strømninger – og andre ganger bare krusninger.

– Når det er kavete inni meg, er det godt å rette fokuset mot sjøen som kaver rundt meg. Havet er et sted for refleksjon, forklarer hun.

I oppveksten lekte Maria og nabogutten mye i fjæra, og den gode følelsen henger fortsatt i.

I dag bor hun, ektemannen Hans Marius Mittet og de to sønnene deres på Nedre Bekkelaget i Oslo. Fra huset har familien flott utsikt over Bunne­fjorden, den østlige delen av Indre Oslofjord.

– Jeg er helt avhengig av havet, fastslår Maria.

Les også: Å få barn, og deretter bli alenemor, har endret drømmene til Cecilie Skog

Begge vil få det til

Maria forteller at Hans Marius, som er skuespiller og musiker, har formet henne veldig. De har vært sammen i 20 år og gift i elleve av dem.

– På hvilken måte har han formet deg?

– Forhåpentligvis til det bedre, svarer hun og flirer.

Maria og Hans Marius ble voksne sammen.

– Jeg har erfart at det må gå begge veier for å fungere. Og jeg har erfart at jeg har mer å lære. Noen ganger snakker en av oss gresk og den andre norsk, men vi har lik grunnflate. Like verdier, forteller hun og fortsetter:

– Men av og til utøver vi verdiene ulikt og da kan det oppstå misforståelser. Ingen ekteskap flyter lett av gårde, det er hard jobbing. Men vi vil begge få det til. Hans Marius er nok flinkere til å jobbe med forholdet enn det jeg er. Han vekker meg når jeg går i dvale, sier Maria.

Når de sitter i diskusjoner med andre par, holder ofte hun med mannen – og han med kvinnen.

– Hans Marius er veldig i kontakt med følelsene sine, mens jeg er litt mer klønete, sier hun.

Hans Marius sier til Kamille at Maria på mange måter er hans absolutte motpol.

– Hun bærer aldri nag. Det gjør jeg. Jeg er morgenblid, det er ikke hun. Jeg setter inn i oppvaskmaskinen, hun setter fra seg på benken. Jeg er alltid ute i god tid, hun er alltid en halvtime for sein, sier ektemannen.

Hans Marius legger til at Maria har en egen evne til å overse feilene og manglene hans. Hun godtar dem. Der har han litt å lære, mener han.

– Maria har gitt meg det beste i mitt liv. En familie. Å se henne sammen med barna våre er den ultimate kjærlighetserklæring, sier Hans Marius.

Får katastrofetanker

Barna opplever henne som strengere enn Hans Marius, ifølge Maria.

– Jeg er en ganske streng mamma. Jeg vil ha kontroll. Hans Marius er streng, han også, men likevel mildere. Han lar seg tøye litt mer enn jeg gjør – og kommer til å bli en ekstremt god og trygg bestefar. Med godteri på innerlomma, sier hun.

Maria vil gjerne være en sånn mamma som barna kommer til når de trenger å snakke når de blir litt eldre.

– Det vil jeg jobbe for. Jeg håper at barna vil betro seg til meg om det som er viktig. Jeg vil gjerne snakke med dem om følelser, men synes ofte det er lettere å snakke om deres følelser enn om mine egne. Jeg legger lokk på visse ting uten at jeg vet helt hvorfor, forklarer hun.

Hun tar en kunstpause før hun betror at hun også er en katastrofetenker.

– Når jeg sier ha det før skolen og barne­hagen, slår det meg noen ganger: «tenk om dette er den siste klemmen», forteller hun.

Maria trekker pusten dypt. Det ligger en frykt der. Hun kan få de samme katastrofetankene når hun kjører bil.

– Jeg er en pyse når det kommer til fart. Jeg må skjerpe meg der. Ellers blir jeg hun med sommersertifikat. Egentlig er jeg vel henne ­allerede, sier hun og ler høyt.

Les også: – På Voss er det ikke så nøye, skjønner du. Her en morgen gikk jeg ut med søppelposen i BH og stringtruse

Indre drivkraft

Tobarnsmoren vil gjerne gi sønnene både trygghet og muligheter.

– Jeg hadde selv en trygg og fin barndom. Og så fikk jeg noen sjanser, som foreldrene mine ga meg muligheten til å gripe. Familien min flyttet jo med meg til Oslo! I dag har jeg en egotripp av en jobb. Jeg er redd jeg ikke kan gi barna samme mulighet som jeg selv fikk, sier hun.

Maria blir sittende og se ettertenksomt ut i luften. Kanskje gir hun barna en mulighet? Gjennom det hun gjør – og den hun er?

Maria tror at drivkraften må komme innenfra. Uansett hva og hvor du vil.

– Flere mødre har spurt meg om råd. Det er mange barn som vil stå på scenen, og noen får det til. Å stå på scenen krever en vilje av stål og en indre "drive" for å lykkes. Man trenger ikke være så steikendes god, men man må ha den driven. Og kraften må komme fra barnet selv. Som forelder må du være en klok guide og møte skuffelser på en sunn måte, mener artisten.

Dessuten må barnet ønske å formidle noe.

– Det må alltid ligge der, understreker Maria og setter fra seg kaffekoppen. Den avgir et lite dunk i bordet.

Om sønnene har det i seg? Hun trekker på skuldrene. Det er nok litt tidlig å si.

Hun har observert at eldstemann er mer glad i å opptre enn flere av de andre i klassen, men om det er fordi han har sett foreldrene på scenen, eller fordi han selv vil gå den veien en gang, vet hun ikke.

Les også(+): Pappa skrev nasjonalsangen. Sønnen Erling tok et helt annet veivalg i livet.

Alltid noe å strekke seg etter

Å være barnestjerne har sin pris. Som barn opplevde Maria at mange voksne var ekstra hyggelige mot henne.

– Det var som om det var litt stas å snakke med meg fordi jeg hadde et kjent ansikt. Og det blir jo egentlig helt feil, sier hun.

Maria ser ned på hendene sine, retter på noen av ringene som sitter skjevt på fingrene.

– Men det er vel sånn vi er skrudd sammen. Vi voksne ter oss jo ikke normalt når det kommer til kongebarna – uten sammenligning for øvrig. Men det er jo litt samme greia. Og når barn får en posisjon som andre barn ikke har, får de ikke muligheten til å erfare dette med posisjonering og det uskrevne hierarkiet, heller, fortsetter hun.

Maria er glad for at det kun ble ett år på scenen i Oslo i barndommen, før familien flyttet permanent da hun skulle begynne på videregående skole.

– Vi dro hjem på riktig tidspunkt. Jeg trengte å være sammen med venner og å være den jeg var. Både foreldrene mine og læreren min var bevisste på det, noe som bidro til at vennene mine tillot meg å være den samme gamle, sier Maria.

Hun forteller at karrieren har formet henne på godt og vondt. Mest godt, skynder hun seg å tilføye.

– Jeg er lykkelig med karrieren min og tror aldri jeg vil føle meg ferdig. Det ligger alltid noe fint der framme, noe jeg kan strekke meg etter, sier hun.

– Det jeg driver med er så uendelig. Når jeg sitter på gamlehjem uten stemme og fingre som kan spille, vil jeg nok se meg tilbake og tenke at jeg egentlig ikke er helt ferdig, da heller. Men jeg vil fortsatt kunne ha glede av musikk. Om hørselen er der, da. Og hvis ikke, har jeg musikken inni hodet, fortsetter artisten.

– Det oppstår en sjelekontakt

Maria opplever at hun er på et godt sted i livet.

– Jeg liker når ting er i emning, som nå, når jeg skal ut med noe nytt. Jeg liker det som river og sliter inni meg. Tenk om folk synes det er kjedelig? Da vil jeg heller provosere. Jeg håper jeg får en reaksjon. Jeg er en sirkushest som vil ut i manesjen, sier Maria.

Hun høres både entusiastisk og sårbar ut på samme tid.

– Ingenting er så kult som å framføre en låt alle kan – når det er din låt!, sier hun.

Maria vil gi folk opplevelser de husker. Hun vil gjerne risse noe inn i sjelen vår.

– Når jeg opptrer, kommuniserer jeg på et nivå man ikke gjør så ofte ellers. Det er ikke det som skjer på scenen eller i salen, men det som skjer i møtet mellom publikum og meg, sier hun og fortsetter:

– Jeg er trygg på scenen og føler at jeg har noe å gi. Jeg slipper helt opp, tenker ikke over hvordan håret ligger eller hvordan jeg ser ut. Når jeg er helt til stede i det jeg formidler, da oppstår det en sjelekontakt mellom publikum og meg, sier hun og lener seg tilbake i stolen.

Maria beundrer de jentene som er sånn til vanlig. Sånn hun selv er når hun er på sitt beste på scenen. Da holder hun ikke magen inne. Da er hun helt ærlig.

Les også: Exit-Sonja om smertene: – Jeg ble innlagt på akutten

Hun digger alle de fine jentene som driter i om noe henger på kroppen eller om noe annet er uperfekt. Det er de jentene Maria helst vil henge med.

– De er fri, og det vil jeg også være, ikke bare når jeg står på scenen, sier hun.

– Man har mer å tilby hvis man føler seg vel

– Hva gjør du for å se bra ut?

– Mye rart, svarer Maria og ler tørt.

Hun har slitt med melasma, som er en hudforandring som vises som brune flekker i ansiktet.

– I sommer hadde jeg «natural contouring». Det startet med en deilig bart, men spredde seg til kinnene. Jeg så ut som en filmbanditt. Jeg har forsøkt å dempe det med ulike typer produkter, salongmasker og syrebehandlinger, forteller hun.

Maria fikser brynene sine med såkalt brynslaminering, farger vippene og har permanent makeup for å forsterke trekkene sine.

Hun understreker at hun har gått til fornuftige folk, med varsomme hender.

– Jeg har en veldig forfengelig side. Og jeg kjenner på en innvendig kamp mellom dette å være ærlig og naturlig og det å pynte på utseendet. Man har mer å tilby hvis man føler seg vel, men jeg ønsker ikke å være en rollemodell som fyller på med ting i ansiktet. Jeg vil ikke fylle noe inn i kroppen min. Den permanente makeupen er utenpå og forsvinner etter fem år, forklarer hun.

Maria sier at hun forsøker å holde seg på matta.

– Om du tar av, har det stikk motsatt effekt. For du vil jo ikke at noen skal legge merke til at du har fikset på noe. Det gir etter min mening en brist i karakteren, fortsetter hun.

Når det er sagt, tror artisten at de fleste jenter drømmer om å være utenomjordisk vakre.

– Det ligger nok dypt i mange av oss. Ønsket om å være hun ene, hun som alle tenker «åhhh, så vakker hun er» om. Jeg tror vi har lyst til å være en gudegave, hele gjengen. Vi vil bli sett, sier Maria og fortsetter:

– Selv om enkelte er sjenerte og gir uttrykk for at de ikke vil bli lagt merke til, tror jeg likevel at de dypest sett egentlig vil det. Det behovet ligger i oss alle, og vi ser jo at det ofte ikke går så bra med de barna som ikke opplever at de blir sett, sier hun.

Styling: Kjersti Andreassen/Stylemanagement Makeup: Carina Liodden Hår: Irene Rinde

– På Voss er det ikke så nøye, skjønner du. Her en morgen gikk jeg ut med søppelposen i BH og stringtruse

Jeg var så forelsket. En betroelse fra hans søster endret alt