SOLVEIG KLOPPEN:
Rørt av sønnens varme gest: – Jeg har tenkt at han nesten tok for mye ansvar for hele min sorg
Solveig Kloppen forteller åpenhjertig om oppveksten og det triste som rammet familien i løpet av seks uker i 2017.
– Jeg har erfart at tiden ikke leger alle sår, men at den hjelper. Og det er jo helt fantastisk. Selv om det er med meg hele tiden fortsatt. Savnet og sorgen er jo også der, men det kommer med ulik form, farge og styrke, sier Solveig.
Hun forteller om den vonde perioden for noen år siden, da hun som 46-åring mistet både moren og storesøsteren.
Seks uker etter at moren døde av kreft, tok søsteren Kathrine sitt eget liv. Tre år etter dette døde faren, og Solveig sto igjen alene.
– Savnet og sorgen er jo også der, men det kommer med ulik form, farge og styrke, sier hun i Kamilles podkast «Summa Summarum».
Du kan høre hele podcasten her.
Personlig historie
- Født i Trondheim, oppvokst på Jessheim.
- Bor nå på Tåsen i Oslo.
- Gift med journalist og forfatter Kjartan Brügger Bjånesøy.
- Sammen har de barna Albert (15) og Klara (12).
- Har blant annet vært programleder for «Trigger», «Idol» og «Norske Talenter».
- I 2017 startet arbeidet med dokumentarserien «Det jeg ikke fikk sagt», om hennes egne møter med døden.
- De siste årene har Solveig invitert kjendiser til selskap i «En kveld hos Kloppen», og har vunnet Gullruten for beste kvinnelige programleder for programmet.
- Aktuell med dokumentarserien «En del av meg» som har premiere i oktober. Her treffer hun nære familiemedlemmer som har brutt kontakten, og som nå forsøker å finne tilbake til hverandre igjen.
50-åringen har vært åpen om sorgen og tapet i dokumentarserien «Det jeg ikke fikk sagt». Egentlig skulle serien handle om møter med folk som lever tett på døden - og deres pårørende.
Men da Solveig i løpet av seks uker i 2017 opplevde å miste både moren og søsteren sin, ble dette i stedet en personlig historie om hennes egne møter med døden. Det ble plutselig mer personlig enn det Solveig hadde sett for seg.
– Det var jo litt spesielt, fordi vi allerede var i gang med dokumentarserien. Det var jo ikke meningen at jeg skulle bruke meg selv på den måten, men så skjedde det som skjedde. Og da føltes det feigt og unaturlig ut å ikke bruke min egen historie, når jeg ellers ber folk om å fortelle sine historier i alt jeg gjør. Så da ble det sånn, forteller hun til programleder Kjersti Kvam og psykolog Ragnhild Bang Nes i podkasten.
– Det var også viktig for meg å gjøre det mens jeg var i det, i stedet for å se tilbake på den vanskelige tiden. Men heller formidle hvordan det var der og da. Jeg er veldig glad vi gjorde det.
Rørt av sønnens varme gest
Hun forteller en episode som skjedde like etter dødsfallene.
– Da var Albert 11 år. Han skulle egentlig på landskamp på fredagen, men da spurte han meg i stedet om vi skulle sykle gjennom Nordmarka i helgen.
Det var ikke fordi han var spesielt glad for å sykle gjennom Nordmarka. Han ville mye heller vært på Ullevål Stadion.
– Den gaven eller gesten der var helt utrolig viktig, sier hun.
– Jeg husker følelsen da vi skulle legge oss i en koie langt inne i Nordmarka. Vi sovnet på kvelden mens vi holdt hverandre i hendene. Da hadde Aserbajdsjan nettopp scoret selvmål. Da husker jeg at jeg kjente varmen fra Albert sin hånd og da tenkte jeg at: Dette skal gå bra dette også liksom, sier en gråtkvalt Solveig Kloppen.
– Det er veldig sterkt og spesielt å bli sett av et barn på den måten?
– Ja, og i etterkant har jeg nesten tenkt at han tok for mye ansvar for hele min sorg. Det å oppleve at en forelder er så lei seg, er veldig tøft. Han prøvde vel det han kunne tenker jeg.
Les også: Tom Stiansen om kona og dramatikken i 71 grader Nord
Tørre å være der for andre
Programlederen har gjort seg mange nyttige erfaringer i denne vanskelige perioden. Lærdommen er å tørre å være der for andre, selv om man ikke vet hva man skal si eller hva man skal gjøre.
– Men bare si akkurat det, at du ikke vet hva skal si. Og gjerne sette en kasserolle med varm suppe på trappa. Konkret hjelp er veldig fint.
– Ofte sier man «si ifra om jeg kan gjøre noe». Men det gjør man jo ikke. Og man vet jo ikke helt hva man kan be om heller eller hva man trenger. Heldigvis oppdager man at det er mange som vil en vel, men så er det jo ikke så lett, sier hun.
Les også: Kathrine Sørland: – Jeg satt med følelser jeg ikke burde hatt i et nytt forhold
Mye temperament
Solveig Kloppen ble født i Trondheim og vokste opp i Sogn sammen med foreldrene og storesøsteren Kathrine. Da hun var ti år, flyttet familien til Jessheim. Hun beskriver seg selv som en skoleflink og veslevoksen jente som likte oppmerksomhet, særlig fra de voksne.
– Jeg hadde også mye temperament, og tok mye plass hjemme. I krangler sto gjerne jeg og skrek til foreldrene mine, mens storesøsteren min løp på rommet sitt og lukket døra, forteller hun.
Også Solveigs foreldre kranglet mye gjennom oppvekst hennes.
– De skilte seg da jeg var 20 år, men burde nok gjort det tidligere. Men de tenkte nok at det var det beste for oss at de holdt sammen.
Etter bruddet ble huset deres solgt på tvangsauksjon.
– Jeg husker at det var så skamfullt. Men også at jeg ganske kjapt tenkte at «det er ikke min skam. Dette er ikke jeg skyld i». Og det førte til at jeg kunne be andre om hjelp, forteller hun.
Les også: Den lille jenta skulle hete Bianca og bli Norges tronarving. Slik ble det ikke
Tøft i 20-årene
Da Solveig var 20 år, flyttet hun til Bergen for å studere. Etter par år etter ventet Romerike Folkehøyskole og deretter studenttilværelse på Blindern.
– Tjueårene var på mange måter den vanskeligste perioden i livet. Jeg bodde i kollektiv med venninner og det var mye fest og moro. Men jeg husker også tanken om at alle valg jeg tar nå er avgjørende for resten av mitt liv.
Dette førte til at hun «surret mye» med ulike studier og var innom både sosiologi, litteraturvitenskap, psykologi og fysioterapeututdannelse.
Etter hvert endte Solveig på standup-scenen og fikk en rolle i tv-serien «Bot og bedring». Hun drømte om å bli skuespiller og søkte Teaterhøgskolen tre ganger, men turte ikke gå «all inn».
– Sikkert fordi det var så skummelt med det avslaget hvis man hadde satset alt på det. Men nå er jeg glad for at jeg ikke kom inn, for jeg er ganske sikker på at jeg ikke blitt en veldig god skuespiller heller. Jeg kunne fort blitt en bitter gammel, rødvinsdrikkende «røy» som satt på Håndverkeren og banna, ler hun.
Du kan høre podcasten Summa Summarum her
NB: Klikk.no og Kamille er begge eid av Story House Egmont
