Solveig Kloppens spalte
Etter en kavete jul for noen år siden, skrev Solveig Kloppen en huskeliste til seg selv
Det er mange som opplever jula som en salig suppe av kompromisser, skuffelser og stress. Etter en kavete jul for noen år siden skrev Solveig Kloppen en huskeliste til seg selv.
I barndommen var julaften den lengste og beste dagen i året. Mens mamma strøk skjorter og lagde waldorfsalat og pappa var sendt ut for å kjøpe kremfløte eller fakler, satt storesøster Kathrine og jeg tett sammen under dyna i sofaen og så på Tre nøtter til Askepott og Reisen til julestjernen.
Fra tante Magnhild på Harpefoss hadde det som regel kommet hjemmelaget konfekt i posten, og den delte vi søsterlig mellom oss og hunden vår, Narka.
At sjokolade var farlig for hunder var ikke noe som hadde nådd familien vår, vi var mest redde for gjennomtrekk, atomkrig og bading rett etter måltid.
Les også: Fikk klar beskjed fra Solveig Kloppens svigermor: – Det er det verste jeg har hørt!
Kirken på julaften
Sonjas gjenforening med julestjernen sammenfalt som regel med tidspunktet for når vi måtte gjøre oss i stand for å gå i kirken.
Den eneste fordelen med bollesveis var at den tok kort tid å gre. Antagelig var det også derfor vi hadde bollesveis, det finnes ingen andre gode grunner.
Timen i kirken var lang som et år. Den harde trebenken, lukten av Cherox som smeltet av varmen fra ovnen under, lyden av presten som messet i vei om julefryd og jesusbarn, strømpebukser som klødde og fedre som duppet av.
Men så, endelig, holdt vi hverandre i hendene, sang Deilig er jorden, prektig er Guds himmel – og så var det jul.
Goood juuuul, sa mamma med høytidelig stemme, før hun kom på at hun hadde glemt å piske fløten til riskremen og at vi måtte skynde oss hjem så ikke kalkunen ble tørr. Ja, for i vår familie var pappa oppvokst med lutefisk og mamma med ribbe, så da møttes de på midten ved kalkun.
«For meg er kompromiss er et av de vakreste ordene vi har», sa Thorvald Stoltenberg. For meg er det smaken av kalkun. Det er mange som opplever jula som en salig suppe av nettopp kompromisser, skuffelser og stress. Etter en kavete jul for noen år siden skrev jeg en huskeliste til meg selv.
Les også: (+) Slik kan skilte foreldre dele opp julefeiringen
Kloppens huskeliste:
1. Når du setter i gang juleverksted, ikke bli skuffet i det du oppdager at du sitter alene igjen blant kongler, filt og dorullkjerner og barna ligger i fosterstilling på sofaen og ser på totalt meningsløse YouTube-snutter.
2. Ikke bli skuffet over at barna blir skuffet over ullsokker i julekalenderen heller.
3. Når du skal handle julegaver på kjøpesenteret, legg fra deg ullgenseren i bilen. Og lag liste før du begynner! Svigermor: Bok, Vibeke: Skjerf, Kjartan: Tøfler.
4. Dropp å invitere til nabolagsmiddag bitte lille julaften. Det kan virke som en god idé i november, men tro meg, du er verken ferdig med julevask, gaver eller sølvpuss to dager før jul.
5. Det er ingen som bryr seg om sølvtøyet er pusset.
6. Det er absolutt ingen som husker hva du hadde på deg på julebordet på jobben i fjor. Knapt nok du. Ingen grunn til å bruke tusenvis av kroner på ny kjole.
7. Ingen liker delfiakake. Ikke du heller, selv om den minner deg om barndommen. Det var for så vidt ingen som likte den da heller.
8. Husk at du har åtte flasker med balsamico og tre med trøffelolje stående i boden til folk som overraskende dukker opp med gave lille julaften
9. Kjartan mener det faktisk når han sier at han ønsker seg tøfler til jul. (Men et gavekort til en restaurant e.l. du selv kan nyte godt av funker også.)
10. Fanny og Alexander begynner riktignok som en koselig julefilm med familieselskap og Reven rasker over isen, men ikke glem at det etter hvert blir akk og ve, så mørkt og dystert. Hvis du vil se noe gøy, gå for Hjelp, vi er på juleferie!.
11. Rosinenes tid i julestrømpa er forbi.
12. For barna handler julens magi om noe annet enn å se på Tre nøtter til Askepott.
13. Frisk luft hjelper mot både irriterende familiemedlemmer og trange stuer.
14. Du er heldig.
15. Pust med magen.
Les også: Slik pynter Halvor Bakke huset til jul
«Deilig er jorden»
Etter at Kathrine ble voksen ble hun ikke med i kirken på julaften. Hun måtte være hjemme og passe på maten så den ikke ble tørr, sa hun. Kanskje ble benken for hard og prekenen for lang. Antagelig spiste hun bare jule-konfekt og nøt stillheten.
Dette blir den sjette julen uten henne og mamma.
Etter mamma arvet jeg ikke bare penger, billedvev, håndbroderte duker, tinnbestikk og stahet, jeg arvet også benprotesen hennes. Og hver eneste lille julaften pynter vi julefoten med kuler og glitter. En litt bisarr tradisjon kanskje, men foten minner meg på at det gjelder å nyte øyeblikkene her og nå. I morgen kan alt se annerledes ut.
Når vi nå synger Deilig er jorden på julaften, at slekt skal følge slekters gang, så holder jeg datteren min så hardt i hånda at hun nesten blir hvit på knokene.
Og så lar jeg tårene trille for alt som har vært, og alt som ikke ble. Før jeg går hjem med julepynta mann og barn til julepynta fot for å lage nye minner.
Og til slutt, det aller viktigste punktet på huskelista: Hvis du har noen der hjemme, som passer på at maten ikke blir tørr: Gå inn på kjøkkenet og fortell dem hvor glad du er i dem.
