Brevet jeg aldri sendte
Kjære mamma. Du ville ikke være mormor, du hadde ikke tid, sa du
Jeg var fortvilet fordi du aldri tok deg tid til barna mine. Men så skjedde det noe.
Kjære mamma
Noen ganger gråter man ikke på grunn av det som er, men på grunn av hva som var.
Jeg ønsker å få forklart dette for deg, mamma, for i går gråt jeg da jeg så deg og mine barn sammen.
Tårene var sorg over hvordan ting har vært i mange år, men også glede over det jeg så, og som jeg opplevde for første gang.
Da jeg fikk mitt første barn for ti år siden, gjorde du det klart for meg at du ennå ikke var klar for å bli mormor.
«Jeg har akkurat fått dere ut av redet og skal ha noen år da jeg tenker på meg selv», slo du fast.
Jeg forsto hva du mente å si; at jeg ikke måtte ha forventninger til deg som bestemor. «Ok», sa jeg, selv om jeg følte meg skuffet.
Jeg sa til kjæresten min at vi ikke kunne regne med deg som barnevakt. Da svarte han: «Å, bare vent og se, hun smelter når hun ser prinsessen vår!».
Du smeltet ikke, for å si det sånn. Da jeg ble mor til en liten jente, som ikke sov om natten, og som gråt og gråt på grunn av kolikk, følte jeg meg sliten og trist.
Jeg hadde en samboer, som tok sin del og en svigermor, som stilte opp, men noe manglet. Det «noe» var støtte fra deg.
«Sånn er det å få barn. Jeg hadde heller ingen mor til å hjelpe meg», sa du.
Faktum var at din mor ikke levde da du fikk meg. Jeg må si at det blir litt annerledes.
Da jeg ble mamma, hadde jeg en mormor til barnet mitt, som heller brukte tid på seg selv, og som ikke var interessert i å være barnevakt eller hjelpe til.
På et tidspunkt bestemte jeg meg for å slutte å fokusere på at du fortsatte å leve ditt egoistiske liv. Tur med venninner ble prioritert foran bursdagen til mitt barn. Det såret meg, men jeg sa til meg selv at jeg ikke kunne forvente noe mer av en som deg.
Vi fikk vårt andre barn og heller ikke da viste du interesse, utover å kjøpe et og annet fint plagg i en storby du ferierte i. Jo da, det skal du ha, å gi gaver har du vært flink til.
Men jeg skulle heller hatt en bollebakende bestemor enn en som bare stikker innom i fem minutter for å levere en død ting.
«Hvorfor er mormor alltid borte?», husker jeg at min eldste etter hvert spurte.
Hun forsto at farmor var mye oftere hos oss. Hun fikk også overnatte hos henne, men ikke hos deg. Du, mamma, fikk nye kjærester til stadighet, og det passet ikke å dra barn inn i slike ting, sa du.
Jeg sa ingen ting, men inni meg sørget jeg hver gang du valgte å reise til Spania i julen i stedet for
å feire med oss.
Når jeg la meg på julaften, tenkte jeg på alt det fine du gikk glipp av. Jeg kunne ikke forstå din prioritering. De fine ungene mine var som luft for deg.
Det paradoksale er: Du elsket å vise frem bilder på telefonen. Utad var du den gode mormoren.
Så skjedde altså det at mine barn for første gang fikk overnatte hos deg. Det skyldtes at vi skulle bort og at farmor ble brått syk.
Du fikk i grunnen ikke et valg. Hele helgen var jeg nervøs for at du skulle irritere deg over dem, bli lei av dem, eller tenke at du ikke egentlig ønsket å ha dem hos deg.
Men da jeg kom hjem, så jeg mine henrykte barn, og jeg så at noe hadde skjedd med deg. «Vi har hatt det så fint», sa du, og hele ansiktet ditt lyste. Døtrene mine nikket og ga deg en knuseklem, og den så jeg at var ekte.
Det var i dette øyeblikket at min demning brast. Alt jeg har drømt om i ti år har endelig skjedd. Takk, mamma. Nå ser jeg fremover.
Jeg håper det varer.
Hilsen datteren din
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Brevet jeg aldri sendte» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
