snakker om sorgen
Etter den dype sorgen, tok livet en ny vending for Terje
Etter krevende år med sorg og sykdom, hadde livet heldigvis noe nytt på lur for den folkekjære NRK-profilen. Slik går det med Terje Sølsnes (77) i dag.
Året var 1980. Da fikk vi se Terje Sølsnes på skjermen for første gang. Han husker ikke hvilke programmer han presenterte, men han husker at han var nervøs.
– Jeg pustet ikke mer enn ti centimeter ned i halsen. Jeg måtte lage korte setninger. Hele morgendagens program skulle leses opp, før vi sa …
Han legger stemmen i behagelig og velkjent toneleie:
– … «På vegne av alle her i fjernsynet – takk for i dag» og «vi ønsker våre seere en riktig god natt».
Smilet er på plass, øynene milde og stemmen minst like beroligende som vi husker den. Den velkledde skikkelsen ler godt når han minnes den første tiden på skjermen.
– Da jeg hadde kommet gjennom alt, hadde jeg ikke pust igjen. Jeg måtte lære å puste med magen.
Brevet om «Helten min»
Terje Sølsnes
Tidligere TV-vert og
programleder, arbeidet i Fjernsynssjefens stab i NRK fra 1979 til 2003.
Har vært programleder i radio, i barne-TV-serier og i NRKs God morgen, Norge!.
I årene 2004–2010 studerte han kunsthistorie, italiensk og latin ved Universitetet i Oslo og ved Det norske Institutt i Roma.
Gjennom fjernsynsskjermen ble han noe trygt og godt for mange. «Å hei, der er jo fjernsynet», er det fortsatt noen som sier når de møter ham.
– Det var så få av oss, minner han om.
– I mange år var det bare NRK. Vi ble en del av familiesirkelen, og det var jo fint.
Han fikk sekkevis med post. Den gangen skrev man brev, minner han om.
– Alle typer brev, positive, morsomme og ofte med bilder av mer eller mindre passende karakter, ler han.
Mange brev var fra barn, og han likte å gjøre litt ekstra for de minste. Han kunne stille i studio med hunden sin som assistent.
Et brev fra en ung jente har han tatt spesielt vare på. Hun hadde skrevet en stil om ham som hun så på fjernsynet, og som var den som ga henne trygghet i livet. Stilen het "Helten min". Den gjorde inntrykk den gangen, og gjør det fortsatt. Stemmen brister litt:
– Hun hadde skrevet om meg ... Når du forstår at du har en sånn innvirkning på mennesker ... Det føles veldig sterkt.
Oppvokst på Uranienborg
Terje er en ekte Osloutt. Han ble født på Josefinegatens Kvinneklinikk våren 1945 og har siden bodd på Uranienborg stort sett hele livet.
– Jeg hadde en varm, god og kjærlighetsfylt oppvekst. Jeg har aldri opplevd noen søsken, men mor og far hadde en sønn som døde før jeg ble født. Så jeg skulle hatt en bror, forteller han.
Han minnes foreldrene som positive og livsglade. De var glade i å synge og danse, og gjorde det gjerne med sønnen som publikum.
At Terje begynte i NRK, var kanskje ikke en tilfeldighet. Han gikk den trygge veien via Oslo Handelsgymnasium og inn i et privat finansieringsselskap. Her fant han fort ut at det morsomste med jobben ikke var tall og grafer, men formidling, opplæring og informasjon – ordene og språket.
I 1979 trengte NRK nye annonsører – som det het den gangen. Terje tente på muligheten. Av flere hundre søkere ble 60 innkalt til kamera- og leseprøve. Terje ble, som én av fire, plukket ut og ble NRKs ansikt utad.
Resten er NRK-historie. Snart skulle han bli kastet inn i det ene prosjektet etter de
andre. Han har vært programleder i barne-TV-serier og har laget utallige radioprogrammer for blant andre Rolf Kirkvaag og Totto Osvold.
Opplevelsene er mange og rare. Én gang måtte han være sportskommentator.
– Er du gæren, sa Terje da lyden til Arne Scheie i Tyskland forsvant og han måtte gå i studio og kommentere det årlige nyttårshopprennet i Garmisch-Partenkirchen.
Historien sier at seertallene gikk til værs, og episoden omtales fortsatt som en av de morsomste og merkeligste historiene fra TV-vertstudioet.
Les også: (+) Christoffer hadde mer penger enn noen nordmann kunne forestille seg. Slik mistet han alt
Toppen var toppen
På 1980-tallet ble han headhuntet av Toppen Bech til God morgen, Norge!, altså NRKs frokost-TV den gangen. De to ble et radarpar i fjernsynet i flere år.
Han smiler godt av gode minner.
– Toppen viste seg som en gudbenådet journalist, et menneske fullt av ideer. Vi fikk en tredjedel av Norges befolkning til å sette på vekkerklokken og slå på TV-en for å stå opp og se på oss. Det er jeg stolt av.
– Hva lærte du av Toppen?
– At jeg skulle være mer nysgjerrig og mer pågående enn jeg var. Vi jobbet tett – barna hennes kalte meg onkel. Jeg er veldig glad for at jeg møtte Toppen. Vi jobbet kjempegodt sammen, vi begynte og avsluttet hverandres setninger.
Sammen laget de to programmer om kongelige, ett om kong Olavs hustru, kronprinsesse Märtha, som ble sendt den dagen kong Olav ble begravet. Deretter et intervju med dronning Margrethe II av Danmark, der de fikk en åpenhjertig monark i tale mens hun var på vinterferie i Norge. Programmet ble også sendt i Danmark, og da Terje møtte den danske turistsjefen noen måneder senere, ble han takket for intervjuet.
– Han fortalte at han aldri noen gang hadde sett majesteten så avslappet i en intervjusituasjon. Det jeg veldig stolt av.
Innimellom fikk han også tid til å spille teater. Gjennom 250 forestillinger spilte han president Roosevelt i familiemusikalen Annie, mens Elsa Lystad var barnehjemsbestyrerinne og Maria Haukaas Mittet var én av Annie-jentene.
Det har vært mye moro, både på skjermen, på teaterscenen og i radio. Oppmerksomheten har gått fint.
– Du kan ikke ta en sånn jobb hvis du ikke liker mennesker og oppmerksomhet. I 99 prosent av tilfellene var det ikke noe problem. Men det er klart, hvis du er ulykkelig og i sorg – så er det ikke like moro.
Les også: – Kombinasjonen av brudd, pandemi, jobbskifte og hjemmekontor var heftig
Sluttet i NRK
Da han sluttet i NRK i 2003, var det etter en krevende tid på hjemmebane. Både moren og samboeren hadde vært syke i flere år og måtte følges opp. Så fikk han selv vannkopper og 40 i feber.
– Til sammen ble det for mye. Jeg hadde «gått på overlæret» ganske lenge. Legen sa: «Nå trenger du virkelig å roe deg», og jeg ble langtidssykmeldt. Dagene gikk med til å lage gode dager for de nærmeste.
Så døde de med tre måneders mellomrom.
Ingen var lenger avhengig av ham, ingenting var viktig, og tankene gikk i en faretruende spiral nedover og nedover. Alt stoppet opp. Han følte at han sto
ytterst på stupet.
– Jeg tenkte at jeg kan ta ett skritt frem – og da er jeg ferdig. Eller jeg kan ta ett skritt tilbake og finne en ny vei. Jeg tok et valg om å fortsette livet. Men da måtte jeg virkelig åpne opp armene og si ja til livet. Det nye livet. Det var viktig – og riktig.
Det skulle også bli begynnelsen på en ny, spennende fase i livet.
– Jeg føler på en måte at jeg har hatt tre liv. Ett i finans, ett i NRK og den tredje delen er kunsthistorien og Italia.
I en alder av 60 år begynte han å studere kunsthistorie. Det startet med antikk gresk arkitektur og skulptur. Det ga ny mening, ny retning og nye opplevelser i livet. Studiene brakte ham til Hellas, USA og mest av alt Italia og ikke minst til Roma.
– Da tok livet mitt en ny vending. Jeg fant en mestringsfølelse, noe å fylle tiden med. Og jeg har møtt nye mennesker – gode mennesker, som jo er overalt.
Les også: (+) Tone Birgitte om farfars hemmelighet: – Det var som om hele min verden raste sammen
Den evige stad
I dag bor han store deler av året i Roma. Der har han venner, et miljø og får mye besøk.
– Det er noe med følelsen. Jeg er ikke glad i vinter, og det blir ikke bedre med årene. Så er det er kunsten, kulturen, historien, maten og vinen. Hele atmosfæren der vi lever under evighetens himmel.
I Den evige stad formidler han romersk kultur og historie til mindre grupper og leker med ord i det som forhåpentligvis skal bli en bok om hans kjære Roma.
– Ikke en reisehåndbok, men en bok fra en som elsker og lever i Roma, i hverdag og fest en bok kanskje til glede for andre Roma-elskere.
Han er i overkant opptatt av språk.
– Ord er viktig. Ordene vi bruker er med på å definere oss som mennesker.
Noe ord engasjerer sterkt. Når noen sier «dritgod» eller «dritdeilig» er det ikke fritt for at engasjementet bobler litt ekstra. Da han gikk forbi en kafé der det sto et skilt utenfor: «Dritgod frokost kun 90 kroner», klarte han ikke å dy seg.
– Da gikk jeg inn og utbrøt: «Hva er det dere skriver!» Den forstavelsen brukes som et forsterkende element til nesten alt nå. Det er ubegavet at folk ikke tenker mer over hva som kommer ut av munnen deres. Kan du ikke heller si «vidunderlig», «nydelig» eller «herlig», smiler han.
Gleder seg over livet
Fremdeles blir han gjenkjent.
– Det er kjempehyggelig. Alle liker jo å bli sett. Hvis noen hilser og smiler til deg, er det bare å bukke og takke og være lykkelig for det. Glede skal man ikke kimse av, glede er det fineste ordet jeg vet.
Han har begynt å venne seg til å ha passert 70.
– Man må forsøke å gjøre det beste ut av den lille tiden man har igjen her. Jeg går rundt og gleder meg over livet, vennene mine i Norge og i Roma, hyggelige middager, glade glass og fine kvelder.
Han går ofte rundt i Oslo og Romas gater med et smil om munnen mens han tenker på noe hyggelig.
– Da får du ofte smil tilbake. «Du får det du gir», heter det. Å ta vare på hverdagsøyeblikkene er viktig.
Du skal være lykkelig for de dagene du har, mener han. Han vil gjerne være vis og vilter, med litt sunn galskap i bunnen.
– Leve så godt som mulig. Jeg håper å beholde helsen fysisk og psykisk, bank i bordet. Det store for meg nå er å få beholde helsen, hukommelsen og forstanden.
Han smiler igjen.
– Hvis jeg får det, sier jeg «tusen takk, kjære Gud».
