Skihopperen føler seg heldig
Maren Lundby åpner opp om fremtiden: – Jeg ønsker meg familie og barn
Idretten betyr mye, men ikke alt for Maren Lundby. I høst har hun kost seg med dans – og på sikt ser hun for seg et mer alminnelig liv på bygda, gjerne som mamma.
Hun kommer tuslende til avtalen vår med et forsiktig smil om munnen, dagen etter at hun var nyhetsoppslag overalt fordi hun sier nei til å slanke seg uvettugt bare for å delta i OL.
– Fornuften sier meg at jeg har tatt et riktig valg. Hvis jeg skulle komme i matchvekt på så kort tid, ville det ikke ha vært på en sunn måte, sier Maren Lundby (27) til Her og Nå.
Da hun delte nyheten, kom tårene, men nå er hun tilfreds og på mange måter glad. Det føles som en lettelse endelig å dele det hun egentlig har visst i flere uker.
Hva som slår en journalist med hele hennes vesen er at nærmere «hel ved» kommer du ikke. Hvis noen skal kunne kalles kjernesunn både fysisk og psykisk, står verdensmesteren og den olympiske mesteren i skihopp fremst i køen.
– Det har kokt litt, men det er greit, sier hun, og er akkurat så «nede» som hun pleier, nøktern, uten fakter, troverdig.
Jenta som imponerer alle med å være ærlig om kropp og vekt i toppidretten, vokste opp i Bøverbru, en liten bygd med noen hundre mennesker. Der kjenner de fleste hverandre, og der fikk hun en trygg og god barndom sammen med to foreldre, en eldre bror og en lillesøster.
– Da broren min begynte å hoppe på ski, fem år gammel, var jeg med, og ett år senere var jeg også i gang, forteller hun.
Hun spilte fotball og gikk langrenn også, og den frie leken var viktig. Maren og søsknene kunne gå ut døren og lage et skihopp, og slik trente de uten å merke det.
– Det var tilfeldig at idretten fikk så stor plass, for hverken mamma eller pappa var veldig sportsinteresserte. Nå tenker jeg at vi var veldig heldige, som fikk en sånn barndom, resonnerer hun.
Les også: Aurora har akseptert at hun alltid kommer til å føle seg litt ensom
Savnet
Bare 15 år gammel flyttet Maren hjemmefra for å satse på sin idrett, men for jenta som i flere år allerede hadde gått hjem fra skolen og laget middag til familien fordi de skulle rekke å spise før trening, var det ikke dramatisk.
– Jeg var tidlig selvstendig og ansvarsfull, og da jeg flyttet for meg selv, hadde jeg et godt apparat rundt meg, så veldig ensomt ble det ikke. Heldigvis er jeg også en person som trives i eget selskap, forteller 27-åringen.
Fjas og tull følger ikke en samtale med verdens beste kvinnelige skihopper, og ingen ting dramatiseres. Med rolig og behagelig stemme svarer hun imøtekommende på det hun blir spurt om.
– Livet mitt har vært litt opp og ned, slik det er for de fleste, men jeg har ikke opplevd stor motgang. Det mest triste var å miste bestefar, som betydde veldig mye for meg.
Bestefaren pleide å sitte foran tv og følge med på sport. Han var den milde, snille og morsomme i familien.
– Under VM på ski i Italia i 2003 satt vi sammen og så på tv, og han sa: «En gang er du der, Maren». Da jeg kom dit, levde han ikke lenger, og jeg glemmer aldri hvor trist det føltes at han ikke fikk sett meg og opplevd at jeg klarte det, forteller hun.
Siden hun satset på toppidrett har hun levd et liv, som er litt annerledes enn de fleste, og iblant har det vært utfordrende å kombinere med venne- og kjæresteliv.
– Jeg er singel, men har ikke gitt opp om å finne en å være glad i, sier hun på direkte spørsmål om hun har kjæreste nå.
I høst har hun bodd i Oslo, men inn i fremtiden, tror hun at hun kommer til å ende opp på et mindre sted. Da vi spør om hvilke kvaliteter en potensiell kjæreste bør ha, sier hun også det enkelt:
– Han må være snill, være til å stole på, gjerne litt morsom, og ha samme interesser som meg.
Les også: Da Henriette Steenstrup traff Rune sa det pang – bokstavelig talt
Måtte trekke seg
Under åttende sending av «Skal vi danse» var Maren nødt til å trekke seg på grunn av en overbelastning i føttene. Hun er glad hun takket «ja» til deltakelsen i danseprogrammet, og sitter igjen med mange gode minner og erfaringer.
Da vi spør publikumsyndlingen hva som gjør henne glad, smiler hun.
– Jeg er enkel å glede. Hvis folk rundt meg har det bra og er glade, er jeg det også. Og selv om det kanskje ikke passer seg for en toppidrettsutøver som meg, kan jeg ta meg en fest iblant. Det tror jeg er sunt fordi jeg ellers lever så strengt.
Hun kan være i overkant sterk og målrettet i ting hun brenner for. Den sterke viljen til å få til ting, ligger i henne.
– Jeg er blitt flinkere til å gi mer f og slå meg mer løs, men jobber fortsatt med den biten.
En gang ble hun spurt om å delta i en revy, og hun sa at hun kanskje kunne tenke seg det. Det ble lest som et ja, og hun måtte kaste seg ut i ukjent farvann, utenfor komfortsonen.
– Slikt vokser du på. Det blir litt som i «Skal vi danse». Sier du ja til å prøve ting du egentlig er dårlig på, tror jeg du blir bedre rustet til å takle andre utfordringer, mener hun.
På en skala fra en til ti, hvor ti er det vanskeligste, vil hun si at det å lære å danse er ti.
– Før jeg ble med, ble jeg flau bare jeg prøvde å ta en dansemoove, så dette er ikke noe som ligger naturlig for meg, ler hun.
Nå synes hun imidlertid det er moro. Nedpå-Maren, som aldri har vært jålete, setter også pris på å bli sminket og pyntet.
– Jeg liker å føle meg litt fin, innrømmer hun.
Les også (+): Jeg gjorde noe ingen andre i bygda hadde gjort før, og det skulle koste meg dyrt
Før skaden inntraff hadde Maren et hårete mål om å komme helt til finalen i «Skal vi danse». Slik ble det dessverre ikke. Hun er likevel fornøyd med innsatsen og alt hun har lært gjennom høsten.
På Instagram skriver hun: «Skulle gjerne kjempet litt til, men sånn ble det ikke denne gangen. Nå, tilbake til normal hverdag med hopplandslaget. Blir bra det også». Videre påpeker hun at hun har utviklet en danseglede som er en prestasjon i seg selv.
