DE BLÅ SIDENE
Jeg var utslitt etter år med oppfølging av barna, matlaging og husarbeid. Så kom vendepunktet
Jeg klagde på at jeg aldri fikk tid til meg selv og så ikke at jeg hadde malt meg inn i et hjørne.
Barna våre var blitt 17, 18 og 19 og ville ikke lenger vil være med til sommerstedet. Jeg var i tvil om Jan og jeg skulle reise fra dem. Men han mente de var blitt store og måtte få prøve seg alene.
Følelsen av tomhet fulgte meg fra vi dro til vi kom frem. Da vi åpnet døren inn til det lille huset, som i så mange somrer før hadde huset glade barn, ble jeg fylt av tristhet.
Det var så stille rundt oss. Kaoset jeg hver sommer hadde irritert meg over, fordi bager og klær ble kastet inn i samme øyeblikk som vi kom frem, ble plutselig noe jeg savnet.
Men allerede dagen etter følte jeg meg litt ovenpå. Det var sol og sommer, og over telefonen fikk vi høre at barna hadde det bra. De hadde sommerjobber og var sammen med venner. De lovet at de ikke skulle holde fest. Jan overtalte meg til å stole på dem.
Tomhet, savn og glede gikk hånd i hånd i tre uker, men som en oppsummering vil jeg si at dagene gikk utrolig fort.
Jeg slappet av og hadde det fint. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg i mange år hadde følt meg sliten. Sliten av å følge opp og oppdra barn, av å ta ansvaret for husarbeidet og matlagingen, alt som kreves i et hjem.
Jeg har både klaget, mast og drømt om å ha fri annenhver uke, slik som mine fraskilte venninner. Selv hadde jeg aldri fri fra ungemas.
Tenåringstiden krevde også mye. Jeg fikk aldri hentet meg inn. Mannen min kunne dra av gårde på turer og ulike arrangementer, men selv gjorde jeg det sjelden.
Når jeg klagde på det, sa han bare at jeg også kunne dra. Ingen nektet meg det.
I etterpåklokskapens lys ser jeg at han hadde rett. Det var ikke hans skyld at jeg var hjemme og gjorde alle tingene jeg var lei av. Det var jeg som la begrensninger og ansvar på meg selv, ikke han eller barna. Fordi jeg gjorde alt, forventet alle at jeg fortsatte med det.
Mange kvinner har gjort og gjør det samme. Jeg gikk løs på alle oppgaver med et høyt sukk, men slapp ingen til hvis de tilbød seg å hjelpe.
Jeg fant alltid en grunn til å mene at det var bedre å gjøre det selv.
Nå tenker jeg at det ikke hadde gjort noe om jeg hadde satt dem i sving. Jeg skulle ha tålt å høre noen sukk og tillatt meg å leve mer.
Det er ikke deres skyld at jeg ble lei, sur og syntes synd på meg selv nærmest hele tiden.
I mange år hadde jeg sagt at jeg så frem til den dagen jeg kunne puste ut og ta vare på meg selv. Men denne sommeren var det tungt å bryte ut av de gamle mønstrene.
Les også (+) «Mamma, hva er det med deg, siden du ikke klarer å holde på en mann?» Nå vet jeg hvorfor
Ble igjen på hytta
Så skjedde det som ikke skulle skje. Barna laget stor fest hjemme hos oss. Vi fikk vite det gjennom gode venner. Ting hadde kommet ut av kontroll, og voksne hadde måttet gripe inn.
Vi bestemte oss for å reise hjem for å rydde opp og ta en alvorsprat med barna. Problemet var at jeg skulle i en 50-årsdag til en kjær kusine. Jeg hadde lovet å være toastmaster og kunne ikke melde avbud.
Jan sa at han dro hjem, mens jeg skulle bli igjen. Jeg hørte en besluttsomhet i stemmen som jeg ikke hadde hørt tidligere. Jeg insisterte på å bli med og returnere til sommerstedet etterpå.
Men sommerstedet vårt ligger 150 mil fra hjemstedet. Flybillettene er dyre, og det er vanskelig og kronglete å komme seg dit.
Det var i forkant bestemt at jeg skulle være tre dager lenger enn Jan, og flybillettene hjem var allerede bestilt. Det var ikke annet å gjøre enn å resignere. Jeg måtte bare bli igjen.
Da jeg la meg kvelden før Jan skulle reise hjemover, fikk jeg ikke sove. Tanken på barna der hjemme og på at jeg skulle bli igjen alene, gjorde meg urolig og oppkavet. Hva skulle jeg gjøre her uten de andre?
Jan sa jeg bare skulle slappe av og tenke på meg selv, slik jeg hadde lengtet etter i alle disse årene.
Han dro, og jeg vandret hvileløst omkring. Jeg kikket i bokhyllen og fant et par spennende bøker, men klarte ikke å konsentrere meg. Jeg lengtet hjem og bekymret meg over barna.
Vi hadde kontakt på telefon. Først da han var vel innenfor i hjemmet vårt og hadde gitt barna en ordentlig middag, skjedde det noe med meg.
Etter en natt med 12 timers søvn, våknet jeg og følte meg som ny, så uthvilt som jeg ikke hadde følt meg på aldri så lenge. Ute skinte solen.
Jeg tok på meg morgenkåpen, laget meg en kopp kaffe og satte meg ut og så på havet. Jeg pustet dypt inn og sakte ut igjen. Jeg hadde ro i kroppen.
Etter en lang og lat formiddag ryddet jeg litt og satte meg på sykkelen. Jeg dro til butikken og handlet mat og aviser. På veien hjem stoppet jeg og plukket en stor bukett markblomster. De ble satt i en vase på bordet. Jeg ble glad av å se på dem.
Min kusines 50-årsdag gikk bra. I dagene som fulgte, snakket jeg med mann og barn på telefonen, og alle hadde det bra. Alle sa jeg måtte hvile ut og kose meg.
Gradvis vokste det frem en lettelse og en takknemlighet for at det var sånn. Når destruktive tanker kom om hvor mye rot det sikkert ble hjemme når jeg ikke var der, tvang jeg dem bort.
Jeg var 150 mil unna dem jeg var glad i. Nå måtte jeg legge bort kontrollbehovet som har styrt meg inn i utmattelse gjennom mange år.
I sommerhuset fant jeg tilbake til gleden og roen jeg hadde som ung, den som var blitt borte i plikter, stress, ansvar og et evig jag etter å ha et perfekt hjem.
Les også (+) Min mann kontrollerer meg med psykisk terror. Likevel kan jeg aldri skille meg
Helt ny person
Jeg ruslet over sommerenger, så på naturen og kunne ikke huske sist jeg hadde hatt så uendelig god tid til å nyte og stoppe opp. To bøker ble lest på fire dager. Jeg ryddet i gamle album etter mine foreldre og hentet frem gode minner fra egen barndom.
Om nettene sov jeg så godt at jeg ikke våknet før etter ti timer.
Etter fem dager alene tok jeg kontakt med noen jeg kjenner. Vi pakket sekken og la ut på tur. Jeg tok meg i å føle livsglede og lykke. Jeg klarte faktisk å la være å bekymre meg for barna, mannen min og hjemmet vårt.
Da jeg kom hjem etter tre uker, var jeg en annen person enn da jeg dro. De hjemme hadde en helt annen holdning til meg.
Vi hadde alle inderlig godt av litt adskillelse.
Jeg tror dette gjelder mange flere enn oss. Jeg ble igjen alene og klarte endelig å slappe av. Det kan jeg takke Jan for, som var så bestemt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
