Flyktninger
- Å stille seg selv spørsmål som «hvor lenge har vi egentlig igjen å leve?» hver eneste dag, tror jeg man aldri venner seg til
Skam-skuespiller Marlon Langeland (19) har sammen med Flyktninghjelpen laget serien #Marlonsjourney, der han reiser til krig-og konfliktrammede land for å møte unge på flukt. Vi møter Marlon etter hans reise til Libanon og Colombia.
- Hva var din oppfatning og kunnskap om flyktninger før du reiste?
– Jeg tenkte at de bodde under kjipe forhold og jeg trodde at alle de praktiske forskjellene mellom oss og dem var veldig store. Og at de levde et liv som var helt bortkastet.
- Stemte dine oppfatninger med det du møtte på reisen?
– Da jeg kom til Libanon, fikk jeg noe av det bekreftet, mens andre ting ble jeg mer overrasket over. Man distanserer seg ofte fra slike kriser fordi man aldri har opplevd det selv og ikke klarer å se for seg omfanget av det, men mange av de jeg møtte var like gamle som meg og har hobbyer og interesser, de spilte kort og vi hørte på musikk sammen. Da oppdaget jeg at det egentlig ikke var så stor forskjell på oss likevel.
- Hvorfor har vi disse oppfatningene om flyktninger uten at vi faktisk vet noe?
– Jeg tror ikke det er én ting man kan skylde spesielt på – enten det er mediene, eller rykter man hører fra venner og bekjente. Jeg tror det går mer ut på din egen måte å se ting på. I Norge opplever vi ofte kun én måte å se ting på fordi vi ikke har like store forskjeller i landet vårt, og vi møter derfor heller ikke folk som virker ulike oss selv. Derfor får vi heller ikke muligheten til å få det motsatte bevist, og det blir vanskelig å forstå hvordan andre mennesker er og har det.
- Hva tror du vi kan gjøre for å endre disse mønstrene ved oss selv?
– Jeg tror egentlig ikke det skal mer til enn å gjøre ting litt annerledes. Gå ut og utforsk området og menneskene rundt deg, bli kjent med en ny person, se på en annen kanal enn den du alltid ser på, les om hva som faktisk skjer i verden uten å dømme, men vær heller kritisk og still spørsmål. Du vil da få et mer åpent og reflektert syn når du hører historier som flykningekrisen, og forhåpentligvis skjønner du også at det ikke er så svart/hvitt som det ser ut til.
- Hva slags forventninger hadde du før du reiste?
– Jeg var ganske stresset, men samtidig gledet jeg meg helt sykt. Jeg forventet å møte mennesker som hadde mistet gløden. Mennesker som ikke hadde et steg videre å gå i livet. Men det som møtte meg var det helt motsatte.
- Hva var det som møtte deg i Libanon?
– Menneskene jeg møtte hadde et enormt pågangsmot. De hadde så lyst til å dra et sted for å endre sin egen situasjon. Et sted der de kunne bli noe og hjelpe sine egne.
- Kunne du sammenligne noe med Norge da du var i Libanon?
– Jeg tror den største forskjellen på nordmenn og de jeg møtte i Libanon, er verdiene våre og hva vi setter pris på. Her i Norge er materialistiske gjenstander ofte ekstremt verdifulle for oss, og vi tenker «hvordan kunne jeg levd uten mobilen min?» eller «hva skjer hvis jeg krasjer bilen min?». Jeg sier ikke at dette er feil, og jeg digger klærne mine og Playstationen min selv. Men når de tingene forsvinner og du må flytte vekk fra det – da er det så mye annet som gir mening. Og det tror jeg faktisk vi kan lære av!
Se Marlon møte Osama i Libanon i episoden under. Resten av episodene fra «Marlon's Journey» kan du sjekke ut på IGTV eller via Flyktninghjelpens nettsider her:
Fant trygghet i en hårfrisyre
- Hvordan var førsteinntrykket av menneskene du møtte?
– Jeg var mest sammen med Osama. Da jeg møtte han ble jeg sykt lettet, for jeg hadde vært så stresset i forkant. Jeg blir jo stresset bare jeg skal møte familien til en venn av meg i Oslo, liksom, og her skulle jeg møte noen totalt fremmede. Men så åpner han døra, og jeg ser at vi er like høye, har samme hårsveis og vi er unge begge to, så jeg kan slappe av. Det er rart hvordan en hårfrisyre kan vi så mye trygghet, men det gjorde det akkurat der og da.
- På hvilke andre måter enn hårfrisyren var dere like?
– Han likte å høre på musikk og skrive dikt og noveller. Jeg digger jo musikk, så vi hørte på hverandres favorittlåter. En ting kanskje ikke så mange vet om meg er at jeg også liker å skrive noveller – det er en utrolig bra måte å uttrykke følelsene sine på. Diktene han skrev var så fargerike og så ekte! Og så spilte vi masse kort. Jeg lærte de «vri åtter» og «idiot». Det var veldig gøy!
- Hvordan så de på fremtiden?
– Jeg tror egentlig alle de jeg har møtt har vært nødt til å leve en dag av gangen, fordi fremtiden har vært så usikker. Jeg merket også på en kollektiv følelse av at selv om vi har det gøy og spiller kort og danser, så minnes man hele tiden på at det er en grunn til at de er ikke akkurat denne leiligheten og det er en grunn til at jeg er på besøk, og den grunnen er helt forferdelig.
- Mens du var på besøk hos Osama og familien, fikk de den triste beskjeden om at de ikke fikk asyl til neste land. Hva kan være konsekvensene av dette?
– Det han fortalte meg var at en konsekvens for eksempel kan være at de blir sendt tilbake til Syria, og der kan de bli sett på som landsforrædere fordi de flyktet landet og ikke beskyttet landet under konflikten. De kan bli straffet, fengslet, eller noe mye verre. De risikerer så mye, kun for å få en liten mulighet til å få det trygt.
Psyken er verst
- Hvordan var boforholdene til flyktningene du møtte?
– Flere av de jeg møtte levde under bedre omstendigheter enn jeg forventet. Men jeg tror vi mennesker er veldig flinke til å omstille oss etter omstendighetene i lever i. Derfor tenker jeg at det ikke har så mye å si på livskvaliteten på lengre sikt. Det er det presset og stresset som påvirker dem – ikke kun boforholdene. Å bo trangt kan man venne seg til, men å stille seg selv spørsmål som «kommer vi til å bli kastet ut i dag?», «hvor lenge har vi egentlig igjen å leve?» og «har vi noen fremtid?» hver eneste dag - det tror jeg man aldri venner seg til. Den største utfordringen vil jeg tørre å påstå er psyken.
- Hva var forskjellen mellom flyktningene i Libanon og Colombia?
– I Libanon flykter de jo til utlandet, mens i Colombia er flykter de i sitt eget land fordi de blir angrepet av bevæpnede og voldelige gerilja-grupper, som også er fra Colombia. Det er altså ulike grupperinger som jager vekk mennesker fordi de vil eie området. Gruppene kriger også litt mot hverandre og alle gruppene vil være den som har mest makt og eier flest områder, og denne interne konkurransen blant gruppene går dessverre ut over sivile mennesker som blir tvunget til å legge ut på flukt. I Libanon har de ikke muligheten til å bevege seg, i fare for å bli stoppet av myndighetene, mens i Colombia kan de ikke bevege seg, i fare for å bli drept av bevæpnede grupper som de ikke vet hvem er en gang.
- Hva var det som har gjort mest inntrykk på deg fra reisene?
– Jeg spurte Osama hva han ville gjort for å komme til et trygt land. Så svarte han: Jeg kunne ikke ha gitt noe for at kun jeg fikk det trygt, men jeg kunne gitt meg selv for at familien min skulle få den tryggheten. At en person er villig til å gi livet sitt fofor dem som betyr mest, gjorde sterke inntrykk. Jeg har aldri hørt noen si noe sånt før.
- Hvordan har disse opplevelsene endret deg?
– Jeg har blitt flinkere til å sette pris på nærmeste de rundt meg. Jeg setter mer pris nå på alle mulighetene jeg har også. Jeg kan reise jorda rundt, men noen de jeg har møtt kan ikke reise til en annen bydel en gang. Tenk på hvordan hverdagen din ser ut og vær takknemlig.
- Hva kan vi i Norge gjøre for å hjelpe herfra?
– Jeg sier det samme som det Osama svarte da jeg silte han det spørsmålet; bry dere, engasjer dere og vis det! Oppdater dere, les dere opp, og ikke se på oss som et tall eller en «flyktninger». Vi er også mennesker.
Les også: Møt de norske Hellas-farerne: - Vi er ikke helter
5 påstander om flyktninger i Norge:
#1: Norge «oversvømmes» av flyktninger
Fakta: I et land med 5,3 millioner innbyggere er pluss/minus 3.000 asylsøker langt fra noen «oversvømmelse». Til sammenligning har Libanon, som er på størrelse med Rogaland fylke, huset nærmere 1,5 millioner flyktninger. Hver fjerde innbygger er nå en flyktning.. Fra 2010 til den såkalte flyktningkrisen i Europa i 2015 kom det mellom 9.000 og 12.000 asylsøkere hvert år til Norge. 2015 var et unntaksår med 31.150 asylsøkere. Etter strengere europeisk grensekontroll og en forståelse mellom EU og Tyrkia om å stanse trafikken av flyktninger fra Tyrkia til Europa har antallet asylsøkere gått kraftig ned.
#2: Det er vår nye, strengere innvandringspolitikk som har redusert antall asylsøkere til Norge
Fakta: De viktigste årsakene til de lave ankomsttallene er strengere og mer omfattende grensekontroller i Europa, enigheten mellom EU og Tyrkia om å hindre asylsøkere å ta seg over til Europa og at flyktninger og migranter hindres i å krysse Middelhavet. En streng asylpolitikk kan også bidra til færre ankomster, men det er ikke en hovedårsak.
#3: De fleste asylsøkere er «lykkejegere» og trenger ikke beskyttelse
Fakta: Når vi vet at over halvparten av de 3.546 som søkte asyl i Norge i 2017 kommer fra krigsherjede land som Syria (1.017) og Irak (148) , blir det både feilaktig og misvisende å si at de fleste asylsøkerne som kommer hit er såkalte lykkejegere. I tillegg kommer et stort antall asylsøkere fra land preget av ustabilitet eller undertrykkende regimer. Det blir tydelig av de andre store gruppene av asylsøkere i 2017: Eritrea (869), Tyrkia (164), statsløse (139), Etiopia (91) og Iran (89).
#4: Det er nesten bare menn som kommer som flyktninger til Norge
Fakta: Det er riktig at det har vært et flertall av menn blant asylsøkerne til Norge, men i 2017 var flertallet av asylsøkerne som kom til Norge for første gang kvinner og barn (58 prosent). Tallene for første halvår 2018 viser det samme. Kvinner og barn utgjør et lite flertall. Om dette viser en ny vedvarende trend er for tidlig å si.
#5: De fleste nordmenn mener at vi bør ta imot færre flyktninger
Fakta: I følge SSB sin årlige undersøkelse om holdninger til innvandring og innvandrere fra 2017 mener kun 28 prosent av nordmenn at det bør bli vanskeligere å få opphold for flyktninger og asylsøkere, mens over halvparten mener at adgangen til opphold bør være som i dag. Hele 16 prosent mener at det bør bli lettere å få beskyttelse i Norge.
Påstandene er hentet fra norske kommentarfelt i norske medier.
Kilde: Flyktninghjelpen.no
UNGE HJELPERE SOM FORTJENER EN EKSTRA APPLAUS:
Big Enough Global er en startup består av 17 ambisiøse ungdommer fra Oslo, som står samlet om en felles visjon: å påvirke verden sosialt – sammen. Big Enough Global vil vise verden at vi mennesker er store nok til å gjøre verden til et bedre sted.
Deres første prosjekt går ut på å skape bærekraftige løsninger for å øke livskvaliteten til flyktninger på Lesvos i Hellas. I år handler prosjektet om å starte opp skreddersydde språkkurs i gresk og engelsk. Men i bunn og grunn handler det om å bygge en identitet og legge grunnlag for en ny, globalisert livsstil.
Denne saken ble første gang publisert 03/02 2019.
