Rusavhengighet
Vilja var bare tolv år da livet begynte å gå i bratt utforbakke: – Jeg sluttet fullstendig å høre på foreldrene mine
På tross av sin unge alder har Vilja lagt bak seg en altoppslukende rustilværelse. Nå vil hun bruke erfaringene til å hjelpe andre.
Mot slutten av barneskolen ble Vilja Elise Øhman (19) utsatt for mobbing.
Hun hadde venner, men opplevde manipulering og utestenging. Alle hendelsene gjorde henne utrygg og ga henne angst og uro.
Hun begynte med selvskading og søkte mot eldre gutter.
Vennene hennes var alle sårbare av ulike grunner. Mange slet med skolen eller følte seg utenfor av andre grunner.
Vilja vet ikke helt hvorfor, men selv om ingen av dem drev med narkotika, ble det en slags enighet om at de skulle teste ut ting.
De var nysgjerrige på hasj, og utforskingen knyttet dem på en måte enda tettere sammen. Det ble starten på et langt og vanskelig kapittel i livet hennes.
– Det eskalerte etter hvert. Vi stakk av hjemmefra sammen, drakk alkohol og testet ut grenser. Når jeg ser tilbake på det, var det nok et rop om hjelp fordi jeg ikke hadde det bra. Men det så ut som et ungdomsopprør. Jeg var litt av en pøbel, forteller hun.
Til tross for at grensetestingen og rusbruken stadig ble verre, forble forholdet til faren godt hele veien.
Da hun var 14 år, brukte hun MDMA og amfetamin. Siden ble det Xanax, Valium, Subutex, heroin og kokain.
– Jeg sluttet fullstendig å høre på hva foreldrene mine sa til meg og gjorde bare som jeg ville. Noen ganger var jeg borte hjemmefra ett par dager uten at de visste hvor jeg var. Da oppholdt jeg meg i ulike leiligheter og ruste meg sammen med andre. Jeg tror foreldrene mine følte seg veldig hjelpeløse i den situasjonen. Jeg ville ikke høre uansett hva de sa og gjorde, sier hun.
Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.
For barn og unge:
Alarmtelefonen for barn og unge: 116 111 (og chat)
Kors på halsen (drevet av Røde Kors): 800 333 21 (chat 14-22)
Rustelefonen:
Dersom du vil ha informasjon om rus kan du finne det inne på rusinfo.no.
RUStelefonen er en landsdekkende opplysningstjeneste om rus og hjelpetiltak.
Erfarne veiledere svarer på spørsmål relatert til alkohol og narkotika.
Både rusbrukere selv, pårørende og profesjonelle er velkomne til å ta kontakt, og de garanterer full anonymitet.
Telefon: 08588
Den onde sirkelen
Hun beskriver det som en ond sirkel som er veldig vanskelig å komme ut av.
Da rusen tok større og større plass, trakk rusfrie venner seg unna, noe hun skjønner veldig godt.
Til slutt var det som om hun var låst til avhengigheten sin. Den styrte hverdagen og tok fra henne relasjoner, empati og glede.
Det var et dødsfall som eskalerte rusbruken. Ungdomskjæresten hennes døde brått da hun var 15 år.
– Jeg var hjemme hos pappa og satt på rommet mitt da jeg fikk en telefon. Det eneste jeg husker, er at jeg skrek og skrek. Mamma og pappa var i stuen og skjønte ingenting, forteller hun.
Beskjeden ga henne en følelse av at verden raste sammen.
Etter at kjæresten døde, ville Vilja bli rusfri til hans minne og klarte å holde seg unna rus i tre uker. Men sorgen var så tung å bære, og da hun slapp rusen inn igjen, ble grensene flyttet.
I tre år prøvde faren hennes å få henne inn på en behandlingsinstitusjon. Men det eneste barnevernet hadde å tilby, var det Vilja kaller oppbevaringsplasser på en institusjon hjemme i Stavanger.
Det takket foreldrene nei til. De visste at det ikke ville være noen god løsning for henne. Hun trengte hjelp til avrusning og behandling.
I løpet av disse årene var hun del av et hardt og nådeløst rusmiljø, der folk ranet andre for penger og dop.
Det var ren flaks at det gikk bra da hun tok overdose ved to anledninger. Hun beskriver det som å spille russisk rulett med livet.
Sint på verden
– Når du er 15 år og forelsket, blir kjæresten hele din verden. Det er så altoppslukende, og jeg følte at dødsfallet var det verste som kunne ha skjedd. Alt annet hadde gått helt fint, men det at han døde, var knusende. Jeg var så sint, sier hun.
Både familie og venner støttet henne så godt de kunne, men alle vennene hennes var i større og mindre grad i rusmiljøet.
I ettertid har flere sagt at de syntes det var vanskelig å vite hvordan de skulle forholde seg til henne og det som hadde skjedd. De visste ikke hva de skulle si, og Vilja opplevde at hun mistet mange av vennene sine.
Samtidig fikk hun andre venner. Vilja var på den tiden i ferd med å bli overført fra oppfølging ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) til Ruspoliklinikk Stavanger (RUPO) og falt mellom to stoler.
Hun fikk ingen krisehjelp. Sjokket og sorgen ble et ubearbeidet traume hun døyvet med mer rus.
– På overflaten hadde jeg det bra fordi alle følelsene ble ruset bort. På slutten, før jeg fikk hjelp, ruset jeg meg hver dag. Jeg var likegyldig til alt annet. Rusen tar bort det vonde, men også all glede og interesser. Den stenger deg ute fra det livet du egentlig skal leve, sier hun.
Da hun var 17 år, ble hun flyttet ut av hjemmet og inn på en institusjon i Bergen i regi av barnevernet.
Antagelig var det dette som reddet livet hennes. Hun har mistet flere venner og bekjente i overdosedødsfall.
– Før jeg dro til Bergen, var jeg to–tre måneder på en institusjon i Madla. Der var det ikke noe problem å fortsette og ruse seg. Mens jeg var der, var det en nær venn av meg som døde. Da tenkte jeg: «Nå er det nok, jeg må bli ferdig med dette her, ellers er jeg den neste.» Så jeg var ganske motivert for å bli rusfri da jeg kom til Bergen. Men det var vanskelig. Det var en kamp, sier hun.
I Bergen lå hun stort sett på rommet de første månedene. De ansatte sa at hun måtte komme over den tunge dørterskelen.
Bygde tillit
– Jeg hadde noen sprekker den første tiden. Men etter en stund begynte jeg å lytte til hva de ansatte ved institusjonen hadde å si og knyttet trygge bånd med dem, sier Vilja.
Det tar tid å bygge tillit til voksne mennesker man ikke har møtt før, helt alene i en by man ikke kjenner.
På den tiden hadde hun allerede vært i kontakt med mange fremmede voksne gjennom barnevernet, BUP og RUPO.
Vilja åpnet seg sakte, men sikkert opp og ble motivert til å komme over den tunge dørterskelen. Hun gikk i terapi hos psykolog og prøvde ut forskjellige hobbyer. Det var nå hun fant ut at hun elsket å male.
Gjennom malingen fant hun ro, og det å utfolde seg kreativt hjalp henne med å holde seg nykter. Institusjonen fulgte et belønningssystem.
Negative urinprøver ga de innlagte så og så mye penger som de igjen kunne bruke på det de hadde lyst til.
– Jeg klarte det og var rusfri i seks måneder. Det er ikke uvanlig at man kan oppleve en knekk på det tidspunktet. Jeg begynte endelig å finne tilbake til meg selv, men det var da alt det psykiske begynte å komme. Både gamle og nye traumer tok mye plass. Det var veldig viktig å ha trygge og kompetente voksne rundt meg, som skjønte hva som skjedde, forteller hun.
All angsten og traumene hun hadde døyvet med rus, tok henne med full styrke.
Vilja begynte med selvskading igjen. Ved ett tilfelle fikk hun et angstanfall som var så sterkt at hun måtte på legevakten.
– Der fikk jeg valium mot anfallet, til tross for historikken min. Etter det ble jeg lagt inn på psykiatrisk avdeling i tre uker. Jeg opplevde ikke å få så mye hjelp der, men jeg ble likevel bedre. Og nå er jeg her, sier hun.
Les også (+): Jeg nektet å akseptere vår kommende svigerdatter. Så skjedde det noe merkverdig
Ny start med oppfølging
Med «her» mener hun hjemme hos faren sin, på en annen kant av byen. Hun har egen hybel og opplever en ny start.
– Jeg får oppfølging fra institusjonen i Bergen via barnevernet. Der jeg er nå, føles det som en evighet siden jeg sto i alt sammen. På et vis føles det som et annet liv. Jeg lever et vidt forskjellig liv nå. Det er akkurat som om det som skjedde, bare er en historie. Men så kommer det bildeminner på mobilen. Da ser jeg hvor tynn og sliten jeg så ut, sier hun.
Tenåringen kom seg gjennom ungdomsskolen, men fikk ikke fullført videregående skole. Det er ikke fordi hun ikke har prøvd.
– Jeg byttet skole på ungdomsskolen. På den nye skolen ble jeg sett mer, og de tok hensyn til angsten min. Jeg fikk fritak fra de fleste fagene i 10. klasse. Etterpå klarte jeg å komme meg gjennom det første året på videregående, men i det andre året ble det stadig mer rus. Etter hvert droppet jeg ut, sier hun.
Da hun var i rusbehandling, prøvde hun å fullføre videregående. Hun ble imidlertid for psykisk syk til å klare det. Men hun har ikke gitt opp.
– Nå er jeg på et bedre sted og prøver nok en gang å fullføre andre året på videregående. Jeg kunne ha gitt opp, men det vil jeg ikke. Jeg har lyst på en utdanning, og da må jeg bestå. Drømmen er å jobbe innen feltet ungdommer, rus og helse. Om jeg skal jobbe ved en barnevernsinstitusjon, må jeg utdanne meg til sosionom, barnevernspedagog eller miljøvernarbeider. Man kan ikke lenger være ufaglært, sier hun.
Hvem er jeg egentlig?
Utdannelse og skolearbeid er ganske konkrete størrelser og mål som hun kan få hjelp og støtte til.
Det som virkelig er utfordrende for henne, er det sosiale livet.
– Det har vært det vanskeligste for meg med det nye livet. Hvem skal jeg være sammen med? Jeg må på et vis starte på nytt og finne ut av hvem jeg er. Jeg ruset meg i årene fra jeg var 12 til jeg var 17 år, og det er i disse årene man finner venner og identiteten sin. De årene er borte, så jeg leter etter nye hobbyer og et nytt nettverk, sier hun.
Vilja har allerede funnet mye glede og terapi i å male, men dette med venner har hun ikke funnet helt ut av ennå.
– Jeg er fremdeles veldig glad i de vennene jeg hadde, så det er vanskelig å gi slipp på dem. Men jeg må på en måte velge hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke å ta alle andres kamper. Dem må de ta selv. Jeg prøver å hjelpe dem der jeg kan, men noen ganger blir det for mye, sier hun.
Noen av vennene hennes er ut og inn av rusmiljøet, og de respekterer hennes valg om å være helt nykter. Hun beskriver dem som gode venner.
– Jeg har én venninne som er helt rusfri. Hun er bestevenninnen min og har sine egne erfaringer. Det er litt vanskeligere å skulle bli venn med folk på min egen alder fordi det er så vidt forskjellige liv. En 19-åring skal ikke helt skjønne hva jeg har vært igjennom. Men da blir det også vanskelig for dem å forstå meg og omvendt, sier hun.
«Er hun død nå?»
Vilja prøver å skape nye relasjoner, men ser at hun får bedre kontakt med folk som er litt eldre enn henne.
– Jeg har også familie som jeg er mye sammen med. Foreldrene mine er skilt, og jeg har fire søsken. Den ene storesøsteren min, som tidligere bodde i utlandet, har flyttet tilbake, og vi har fått veldig god kontakt. Hun er fire år eldre enn meg, forteller hun.
Vilja har hatt mye dårlig samvittighet overfor familien sin. Mest foreldrene, men også søsken og besteforeldre.
Hun vet at de har vært veldig redde for henne. De kunne ikke vite om eller når hun skulle komme seg ut av misbruket.
– Hver gang jeg ikke tok telefonen, vet jeg at de tenkte: «Er hun død nå?» Det var mange netter de var ute og lette etter meg. Det har vært mye for dem, sier hun stille.
Hun er utrolig glad for tryggheten hun får gjennom familien sin. De gir henne fremdeles utrolig viktig støtte og omsorg selv om hun ikke bor hjemme.
– Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort om jeg ikke hadde hatt familien min. Jeg er heldig, det er ikke alle som har familie å falle tilbake på. Det er også derfor jeg ønsker å jobbe med ungdommer og rus. Det er så kort vei inn og lang vei ut for sårbare unge. Jeg har venner som begynte å ruse seg på institusjoner fordi det var så tilgjengelig der, sier hun.
Les også: – Det følger store konsekvenser med å ha levd et liv som mitt
Gi folk en sjanse
Søsteren har stått på sidelinjen gjennom det hele og har ikke hatt noen aktiv rolle. Hun kommer på en måte utenfra, men er samtidig en trygg person.
For Vilja er det godt å kunne få avstand til det som har skjedd. Hun vet at hun ikke kan glemme og prøver heller ikke på det. Hun trenger samtidig å fjerne seg litt fra fortiden og er en annen personen i dag.
– Om jeg blir kjent med noen nye, vil jeg at de skal bli kjent med den personen jeg er nå, sier hun og tenker seg litt om.
Hun håper at folk, både unge og gamle, kan gi rusmisbrukere en sjanse og ikke lukke døren når de strever for å komme tilbake til samfunnet. En invitasjon kan bety mye for et menneske.
– Jeg er på en måte veldig glad for at jeg er den personen jeg er. Men jeg skulle gjerne vært foruten alt som har hendt. Samtidig er erfaringer med på å skape den personen man blir. Det er fremdeles mye jeg må jobbe med, men jeg har det veldig bra nå. Jeg er på et godt sted, og jeg skal aldri tilbake, sier hun.
