Leserne forteller
«Hysj, mormor, det blir ikke koselig hvis vi vekker mamma», sa barnebarnet mitt. Det var da jeg forsto at noe var galt
Min mann døde da vår datter var 16 år, men det var først da hun ble alenemor i begynnelsen av 20-årene, at jeg skjønte at noe ikke stemte.
Da min datter ble alenemor som 20-åring, fikk hun min fulle støtte på alle måter. Et par år senere søkte hun seg inn på en sykepleierskole nordpå.
Jeg var litt bekymret og forsto ikke at det kunne være nødvendig å flytte så langt vekk, men datteren min beroliget meg og sa at hun bare hadde godt av å stå på egne ben og ta seg av ungen sin selv.
De bodde nordpå i nesten tre år uten å komme hjem på besøk. Jeg hadde tilbudt meg å betale reisen, men datteren min ville heller ha penger til å betale regninger med.
Flere ganger de to siste årene hadde jeg overført ganske store beløp til kontoen hennes.
To ganger hadde jeg vært der på korte besøk, og da hadde vi det hyggelig sammen. Jeg ringte ofte, men hun hadde som regel dårlig tid, og samtalene var blitt kortere og kortere.
I fjor sommer lovet hun endelig å komme. Jeg sendte billetter og ordnet meg fri fra jobben og gledet meg veldig til å se dem igjen.
Datteren min virket imidlertid ikke frisk da jeg møtte dem på flyplassen. Og datteren hennes gjemte seg bak moren, men tødde fort opp.
Hjemme var datteren min rastløs og urolig, og hun var stadig ute på balkongen for å ta seg en røyk.
– Jeg hoppet av studiene i fjor, sa hun plutselig.
Jeg ble helt sjokkert. Dette hadde jeg ikke hørt et ord om!
– Jeg ville ikke uroe deg, derfor sa jeg ikke noe. Sykepleie var ikke noe for meg. Jeg har hatt noen vaskejobber mens jeg venter på en jobb som er bra betalt, sa hun.
Noe skurret
Et par dager senere ba hun om en frikveld. Hun ville på kino. Jeg stilte gjerne opp som barnevakt. Det var så lenge siden jeg hadde hatt barnebarnet mitt for meg selv.
Vi koste oss med å lage kakao og vafler, og jeg leste eventyr for henne. Jeg satt på sengekanten til hun sovnet og ble sittende i godstolen ved sengen etterpå.
Hun sovnet så trygt, men etter en stund ble hun urolig og begynte å slå rundt seg. Hun ynket seg og snakket i søvne.
– Mamma, nei, nei, ikke gå, ikke lås …
Forskrekket ble jeg sittende og se på henne. Hadde jent-ungen mareritt? Jeg strøk henne over kinnet. Da roet hun seg.
Datteren min kom ikke hjem før langt på natt. Jeg hørte at hun snublet i krakken inne på badet og at hun bannet høyt. Hadde hun drukket?
Hun kom ikke ned før langt på dag. Da hadde datteren hennes gått på tå hev hele formiddagen.
– Hysj, mormor, mamma må sove. Hun blir så lei seg hvis vi vekker henne. Og da blir det ikke noe koselig her, skjønner du, sa hun veslevoksent.
– Vi må vel få lov til å røre litt på oss, vi også, selv om mamma sover, sa jeg og smilte. – Kanskje du skal gå inn til mamma med kaffe?
– Å nei, mormor, det er best at hun våkner av seg selv, sa hun fort.
Jeg følte en snev av uro. Det var noe som ikke stemte.
Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen
Vond avgjørelse
Barnebarnet mitt og jeg satt ute på balkongen. Hun lekte med dukkene og dekket bordet for dem med duk og servise.
– Nei, nei, sitt stille ved bordet, skrek hun morskt.
– Jeg har hodepine, og hvis dere ikke holder dere i ro, skal dere få juling alle sammen!
Forskrekket la jeg fra meg avisen.
– Hvorfor er du så sint på dukkene?
– Fordi de ikke hører på meg, sa hun og knep øynene sammen.
– Er det dagmammaen din som sier sånt og som er så sint? spurte jeg forsiktig.
– Jeg er ikke hos dagmamma lenger. Men hun var ikke sint, bare veldig snill.
Uroen jeg hadde følt de siste dagene, ble sterkere. Var det datteren min som snakket slik til datteren sin?
Plutselig savnet jeg mannen min. Han døde da datteren vår var 16 år. Men heldigvis hadde jeg sønnen vår, som var tre år eldre enn søsteren sin.
Han drev et lite snekkerverksted sammen med sin kone. De hadde ingen barn foreløpig.
Jeg ringte, og han sa med én gang at han hadde stusset over søsterens forandring.
– Jeg tror hun misbruker et eller annet, sa han. – Og datteren hennes virker ikke trygg. Det er godt du har lagt merke til det selv.
Jeg lot som ingenting overfor datteren min. Samme ettermiddag sa hun at hun var invitert på klassetreff. Hun ba meg om ikke å sitte oppe og vente, for det kunne fort bli sent.
Da hun hadde gått, tok jeg barnebarnet mitt med i parken. Noe måtte jeg finne på, for jentungen virket nervøs og lei seg. I parken møtte jeg en tidligere klassekamerat til datteren min.
– Nå, er du på vei til kalas? sa jeg og smilte. Hun så uforstående på meg. Noe klassetreff hadde hun ikke hørt om!
Det ble en søvnløs natt. Datteren min kom hjem utpå morgenkvisten. Jeg sto opp og gikk ned i første etasje.
Hun var så beruset at hun knapt klarte å holde seg på bena. Bak henne ravet en av byens fylliker.
Sjokkert jaget jeg mannen på dør. Det var et slit å få ham ut, og datteren min skjelte meg huden full.
Dagen etter kom sønnen min, og vi satte oss ned alle tre. Men datteren min var ikke til å rikke. Hun hadde ikke gjort noe galt, sa hun.
Men vi avfeide henne og ba henne være ærlig, og vi sa at datteren hennes ikke kunne fortsette å ha det slik som nå.
Ved disse ordene falt datteren min sammen og begynte å gråte.
– Om dere bare visste hvor vanskelig det har vært, hikstet hun.
– Jeg skulle aldri ha flyttet nordover. Jeg har aldri vent meg til kulden og mørket der oppe. Men jeg har slitt og slitt, og alle er imot meg. Er det noe rart om jeg tar en drink eller to?
Vi snakket og snakket. Hun lovet gull og grønne skoger. Sønnen min og jeg forsøkte å overtale henne til å flytte sørover, helst tilbake til hjembyen.
Men ikke tale om! Nordover skulle hun, selv om hun altså ikke likte seg der.
Tre uker etter at min datter og barnebarn hadde reist, dro jeg etter. Jeg fant henne døddrukken og en skremt og vanskjøttet, liten jente. Hva skulle jeg gjøre?
Det var en vond avgjørelse, men jeg måtte ta den. Jeg kontaktet barnevernet, selv om jeg visste at hun kanskje kom til å miste barnet sitt.
Les også (+): Jeg trodde at hun var bestevenninnen min. Så feil jeg tok
Godt fosterhjem
I første omgang fikk datteren min hjelp til avlastning og hjelp til å finne seg en midlertidig jobb.
Jeg begynte å håpe at alt ville ordne seg likevel, og reiste hjem igjen etter å ha fått orden på leiligheten og klærne til barnebarnet mitt.
Det gikk bra i noen uker. Da kom telefonen om at datteren hennes måtte i fosterhjem. Sønnen min og samboeren stilte opp og ble godkjent som fosterforeldre. Datteren min raste og truet, tryglet og ba.
La seg inn til avrusing og avvenning, men etter to måneder sprakk hun igjen. Så inn til ny avrusing og nye runder med avvenning. Vi stilte opp for henne. Men etter hvert tålte hun ikke synet av noen av oss.
– Pappa skulle ha levd. Han hadde forstått meg, sa hun flere ganger.
Det stakk i hjertet mitt, og det stikker fortsatt. For kanskje skjønte jeg ikke hvor mye hun savnet faren sin? Glemte jeg i min egen sorg at hun som sårbar tenåring også slet med sorg, selv om hun så ut til å ta det fint?
– Tøys, mor, sa sønnen min.
– Du snakket mye med oss om savnet og sorgprosessen. Både mens far var syk og etter at han døde. Og du var tindrende klar på at du alltid ville stille opp for oss hvis vi hadde behov for det.
Slik opplevde sønnen min det. Jeg mener også at det var slik. Men søsteren hans opplevde det kanskje annerledes?
Likevel, jeg kunne ikke bare se på at barnebarnet mitt ble sviktet. Derfor vet jeg at jeg valgte rett da jeg startet prosessen med fosterhjem.
Barnebarnet mitt har det godt hos onkel og tante, og hun er mye hos meg. Vi snakker om mammaen hennes, ser på bilder, prøver å dra frem det som tross alt var bra.
Datteren min kan komme på besøk når hun vil, bare hun avtaler på forhånd og er edru.
I dag er barnebarnet mitt syv år og går på skolen. Hun trives både på skolen og i fritiden, og hun har mange venner.
Alt ser ut til å gå bra. Jeg grøsser når jeg tenker på hvordan hun ville hatt det i dag hvis datteren min fremdeles hadde hatt omsorgen.
I dag ringte datteren min. Hun var edru og angret seg fælt for alt hun hadde påført familien sin. Nå skal hun inn til avvenning. Igjen.
Hun er overbevist om at denne gangen skal hun greie det. Jeg ga henne min fulle støtte og sa at jeg alltid ville være glad i henne.
Jeg burde ha blitt glad for ordene hennes, men jeg har hørt dette hver gang hun skal til avvenning. Når hun er full, sier hun noe ganske annet.
Likevel er det lov å håpe at denne gangen vil hun klare det. Uten håpet ville jeg knapt overlevd alle sorgene og bekymringene hun har påført oss.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
