Silje Sandmæl
– Han var akkurat den typen jeg ikke var interessert i å være sammen med
Forbrukerøkonom og programleder Silje Sandmæl snakker ut om kjærligheten, familien og den forferdelige tiden da hun møtte veggen i dette store intervjuet med Hjemmet.
Silje Sandmæl fyller 46 år 24. september, 2024. Vi har republisert dette intervjuet fra september 2023 i den anledning.
– Det verste var hodepinen. Og angsten. Jeg visste jo ikke hvor lenge det skulle vare. Ja, om det noen gang kom til å gå over.
Forbrukerøkonom Silje Sandmæl forteller om første gang hun ble utbrent. Og om hva hun lærte av det.
– Det var enormt nyttig lærdom. Nå forsto jeg mye bedre hvorfor mange av de som var med i Luksusfellen var så tiltaksløse. At de for eksempel rett og slett ikke
orket å betale regninger.
Hun rister på hodet. Så sier hun lavt:
– Jeg skjønte dem plutselig godt. Da det var på det mørkeste, var det dager der jeg ikke engang orket å ta meg en dusj.
Så smiler hun.
– Jeg fikk også bekreftet en annen ting jeg alltid har trodd og ment: Ingenting er tilfeldig. Det var en helt klar grunn til at dette skjedde meg.
Forbrukerøkonom og programleder. Jobber til daglig i DNB, men har hatt flere «ekstrajobber» på TV, i både Luksusfellen og I lomma på Silje.
Hun har podkasten Pengetabu, er nominert til Gullruten flere ganger og har snart et nytt, og foreløpig strengt hemmelig, programkonsept på trappene.
Gift med Bent Sandmæl, som hun har barna Sander (18), Cedrik (16) og Celia (10) med.
Jobber som forbrukerøkonom
Idyll er et ord som ofte blir misbrukt. Et ord man slenger rundt seg når noe er … bra. Eller greit nok. Men en sjelden gang er «idyll» på sin plass. Som denne varme, late sommerdagen på en høyde over Slependen i Bærum.
En lubben humle har tatt en pause fra polleninnsamlingen og gynger bedagelig på en sjokkrosa geitrams i skogkanten bak hjemmet til familien Sandmæl.
Solen glitrer i det nyanlagte svømmebassenget foran huset, og en svak bris et sted høyt, høyt der oppe får en kritthvit skydott til å seile sakte over den postkortblå himmelen. Silje Sandmæl har på seg en løs og luftig kjole og går barbent.
– Hvor lenge vi har bodd her? Skal vi se … Ti år? Eller kanskje … tretten?
Sandmæl lar spørsmålet henge i luften og tar en bit av et knekkebrød med ost. Når hun, ektemannen Bent – som også er økonom – og deres tre barn flyttet inn her, er åpenbart ikke så viktig som at de bor i det hun mener er drømmehuset.
Men, vent litt. En økonom, som lever daglig i tett symbiose med tall og tabeller, er ikke sikker på antall år i drømmehuset?
– Tall er ikke problematiske for meg, men tid er det. Og så kan det nok ha noe å gjøre med at jeg fremdeles er i feriemodus. I år bestemte jeg meg for å ta helt fri. I stedet for å legge inn en fraværsmelding der det står «Jeg har ferie, men hvis det er viktig kan jeg nås på telefonnummer sånn og sånn», valgte jeg en kort og kontant «Er ikke tilgjengelig»-melding.
– Var det vanskelig?
Sandmæl nikker alvorlig.
– Ja. Jeg har vært altfor dårlig til å legge fra meg jobben, sier hun.
Det er nok å si det forsiktig. Og det har hun altså måttet betale prisen for. Ikke én, men to ganger.
Men før vi går dypere inn i faren ved å jobbe seg helseløs, la oss grave oss litt ned i Sandmæls fortid. Kontrasten fra den romslige villaen med de imponerende uteområdene i Bærum til oppveksten i en blokkleilighet på Oslos østkant kunne neppe vært større.
Les også: (+) Jeg har jobb og to små barn. Mammas krav til meg er helt hårreisende
Sov på gulvet i oppveksten
Da unge Silje og hennes hardtarbeidende og -studerende mor flyttet inn i en blokkleilighet på Romsås en gang på åttitallet, opplevde de det begge som ren og pur lykke. Til tross for at de ikke hadde råd til helt grunnleggende ting som sofa eller spisebord.
– I starten hadde vi heller ikke kjøleskap. Vi brukte terrassen. Og så sov vi på madrasser på gulvet. Etter hvert fikk vi flere møbler, men de var enten gitt eller lånt til oss. Men mamma og jeg hadde det helt topp. Jeg tenkte aldri på at vi hadde lite penger. Vi dro på telttur og hadde verdens beste ferie. På grunn av oppveksten min lærte jeg tidlig at trivsel ikke trenger å koste penger.
– Dine egne barn vokser opp i helt andre omgivelser enn du gjorde. Hvor opptatt har du vært av å lære dem måtehold?
– Siden de var små har de lært at de ikke bare kan få det de ønsker seg sånn uten videre. Og det går greit. Man kan selvfølgelig ha smågodt hver lørdag, men man kan like gjerne venne seg til å ha popkorn i stedet. Kosen blir den samme.
Dette måteholdet har Sandmæl også iherdig forsøkt å lære både deltagere og seere i TV-seriene Luksusfellen og I lomma på Silje. Og som forbrukerøkonom i DNB. Men hvordan havnet hun egentlig på den hylla?
Rådgiver og psykolog
– Det var helt tilfeldig, eh … ja, rent bortsett fra at jeg da ikke tror på tilfeldigheter. Etter studier i San Francisco begynte jeg å jobbe i bank, der jeg holdt foredrag om pensjon for kunder fra 45 og oppover. Og da oppdaget jeg hvor lite folk visste.
– Jeg snakket også om ting som økonomiske rettigheter ved samlivsbrudd, og ble overrasket over hvor mye takknemlighet jeg møtte.
– Hva tror du det skyldes?
– Jeg tror kanskje det var fordi folk skjønte hva jeg snakket om. Klar og tydelig kommunikasjon er viktig, ikke minst når det gjelder så viktige ting som privatøkonomi.
– Og så tok du med deg dette over til TV-formatet da du i 2008 ble tilbudt en ekstrajobb i Luksusfellen?
– På en måte gjorde jeg det, ja.
Silje forteller at hun siden starten av TV-programmene har opplevd så mye at ingenting overrasker henne. Og det har hendt at hun har måttet ta på seg rollen som en slags kombinasjon av økonomisk rådgiver og psykolog. Da kan det utvikle seg forhold som går utover det rent profesjonelle.
– Jeg har fremdeles kontakt med noen av deltagerne fra både Luksusfellen og I lomma på Silje. Ja, flere av dem er blitt nære venner. Det hender at jeg får meldinger av typen «Nå har jeg endelig fått penger nok til å kjøpe meg en ny leilighet», altså at de langsiktige målene som ble satt i programmet er blitt oppfylt, ja, da får jeg ståpels og begynner å grine.
– Det er viktigere enn å ha blitt nominert til Gullruten flere ganger uten å vinne, slik du har?
– Å, ja. Mye viktigere.
Les også: Har vi glemt at vi bare er mennesker?
Superkvinne møtte veggen
Silje Sandmæl ble av mange sett på som en slags superkvinne. En som balanserte jobb, mann, barn og TV-karriere på strak arm.
Men så, en oktoberdag for seks år siden skjedde det noe som skulle få store konsekvenser, ja, endre hele Sandmæls innstilling til livet.
– Det er ofte vanskelig å sette fingeren på akkurat hva som utløser utbrenthet. Men for min del tror jeg at det dreide seg om at jeg har så utrolig mange roller: Mamma, kone, datter, venninne, forbrukerøkonom, trener og lagleder.
– Og så har jeg ønsket å være best på alt. Verdens beste mamma, datter, kone, venninne – og så videre.
Hun blir stille et par øyeblikk. Stryker en lang, blond hårlokk vekk fra pannen.
– Du vet, akkurat som at noen folk ikke klarer å prioritere pengene sine, så har ikke jeg helt klart å prioritere rollene mine. At jeg har villet være best i alt er vel det som tok knekken på meg.
Sandmæl forteller at da hun ble rammet den oktoberdagen for seks år siden, så skjønte hun ingenting. Det hadde ikke manglet på advarsler fra folk rundt henne, noen kolleger hadde til og med sendt bekymringsmelding.
– Det var flere som sa at jeg måtte passe meg så jeg ikke «møtte veggen». Men hva er «veggen»? Hvordan ser den ut? Saken er at det tror jeg ikke noen vet før man smeller i den. I høy fart.
En forferdelig tid
Hun var på opptak til Luksusfellen da hun plutselig begynte å gråte ukontrollert. Hun fikk streng beskjed om å dra hjem for å hvile seg, men valgte heller å kommentere statsbudsjettet. Så snart det var gjort, oppdaget hun at hun ikke bare var sliten, hun var fysisk uvel.
Hun var mye kvalm, kastet opp om morgenen – og da var hun sikker på at hun var gravid. Men både hjemmetest og ultralyd viste noe annet.
Hun slet også med kraftig hodepine, så da tenkte hun «hjernesvulst!». Men det var det heller ikke. I tre–fire måneder forsøkte hun fortvilet å finne ut hva som feilte henne.
– Det var en forferdelig tid. Uvissheten gjorde alt verre, jeg ble enda mer stresset. Hadde jeg trukket ut kontakten og akseptert at det kroppen trengte var øyeblikkelig ro og hvile, så hadde det ikke tatt ett år å bli frisk igjen.
– Du var parkert i ett helt år?
Sandmæl nikker.
– Mer eller mindre. Den største frykten jeg hadde, grunnen til at jeg ble så deprimert, var som sagt at jeg ikke visste når det ville gå over. Og akkurat det må man ta på stort alvor. Jeg kjenner folk som har tatt sitt eget liv fordi de ikke ser noen utvei og tror at den tilstanden vil vare evig.
– Hvordan var det med familien?
– Det verste var barna. At jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarte å være der for dem. Men da jeg skjønte at jeg måtte ta imot tilbud om hjelp, løsnet det sakte, men sikkert. Og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle bli dårlig igjen.
– Men så ble du utbrent igjen?
Sandmæl smiler forsiktig og nikker sakte.
– Ja. I oktober i fjor, akkurat på samme tidspunkt som fem år tidligere – er ikke det artig?
– Artig?
– Vel, ikke artig, da. Men det er litt rart at det var akkurat samme dato, den 17. oktober, og akkurat samme scenario. Jeg hadde «gønna» på og «gønna» på, holdt foredrag en hel helg med femti damer, uten å sove. Og så var det rett på statsbudsjettet!
– Og det fikk akkurat samme følger som gangen før?
– Ikke helt. Den store og viktige forskjellen var at jeg nå visste hva jeg måtte gjøre. Så mamma hentet meg og plasserte meg på hytta, hvor jeg ble i to–tre uker. Lå bare på sofaen og fikk servert mat og drikke.
Les også: (+) Det var alltid jeg som måtte ordne alt. Men nå orket jeg ikke mer
Møter med Magda
Hun forteller at det tok tre måneder før hun var fullt operativ igjen. Og siden har det gått greit.
– Men jeg må hele tiden gå runder med meg selv. Den der «skal bare»-mentaliteten, at det alltid bare er én ting til man skal gjøre før man tar en pause, er farlig.
Hun lener seg litt frem.
– Vet du, nå ser jeg nesten på meg selv som et slags A/S. Jeg har jevnlige styremøter med Magda …
– Hvem?
– Magda, det er det jeg kaller magefølelsen min – og hun er sykt streng. Hun spør: ‘Hva er det du har sagt ja til denne uken, Silje? Hva er det du kanskje må gjøre om på? Hvordan ser neste uke ut? Har du lagt inn nok pauser? Hva er viktig for deg?’ Sånne ting.
– Så du og Magda styrer livet ditt nå?
– Ja. Magda er til god hjelp. Alle burde ha en Magda! He-he.
Gode råd – gratis
Når man har en vaskeekte økonomisk rådgiver foran seg, er det for dumt ikke å benytte anledningen til å spørre om et par ting de aller fleste av oss før eller siden kan oppleve problemer med. Arv, for
eksempel.
– Ja, arv er interessant! Og viktig!
Sandmæl lyser opp. Og fortsetter entusiastisk:
– Jeg synes det er veldig rart at kun to av ti nordmenn skriver testamente. Som foreldre gir man ofte fra seg et potensielt vepsebol hvis man ikke har skrevet testamente.
– Det er bedre at de etterlatte blir sure på avdøde enn at de blir uvenner?
– Vel, de etterlatte må forstå at det ikke dreier seg om deres penger, men foreldrenes – eller hvem man arver fra. Før var det vanligere at man spinket og sparte til sine etterkommere, den trenden ser heldigvis ut til å være på vei ut.
– Noen mulige arvinger vil nok mene det er dumt?
– Ja, helt sikkert. Men det synes jeg de eventuelt bør ta opp med sin psykolog. He-he!
Hun tar en pause, men den er ikke lang, for nå har rådgiveren satt på cruisekontrollen.
– En annen ting som er kjempeviktig at man får sikret seg, er fremtidsfullmakt. Hvis du skulle bli dement, eller på annen måte ikke lenger klare å styre økonomien din selv, kan dette fort bli til en økonomisk hodepine.
– For finnes det ingen fremtidsfullmakt, blir det oppnevnt en offentlig verge, som ikke bare bestemmer over økonomien til den som er blitt rammet, men også tar betalt for det.
– Så kort og greit: Få unna dette så fort som mulig?
– Ja. Har du ikke skrevet testamente eller laget en fremtidsfullmakt, ikke vent til i morgen, gjør det i dag!
– Helt tilfeldig?
Så var det alle disse tilfeldighetene, da. De som Sandmæl ikke tror er tilfeldigheter. Som da hun tilfeldigvis – eller ikke – møtte sin mann da de begge studerte økonomi ved University of San Francisco.
– Han var akkurat den typen jeg ikke var interessert i å være sammen med.
– På hvilken måte?
– Altså, jeg kommer som sagt fra Romsås, og gjennom hele oppveksten gjorde vi narr av folk fra vestkanten. Gutter som gikk med seilersko, piké-trøye, V-genser og pannebånd, sier hun og grøsser tydelig. Og Bent gikk kledd akkurat sånn.
– Så da den første jeg møtte på plenen utenfor universitetet var norsk, fra vestkanten og hadde på seg akkurat sånne klær, tenkte jeg mitt.
– Kjærligheten overvinner alt, også seilersko og pannebånd?
Sandmæl ler.
– Vet du, sier hun, bøyer seg frem og senker stemmen ett hakk.
– Vi ble jo kjærester, flyttet sammen og greier, men så, en dag sa han: ‘Silje, jeg skjønner ingenting. Jeg kan ikke finne seilerskoene mine. Har du sett dem?’.
– Og?
– Nei, de ble bare borte. På veldig mystisk vis, sier hun.
– Og helt tilfeldig?
Sandmæl lener seg tilbake igjen og smiler bredt.
– Vel, jeg tror som sagt ikke på tilfeldigheter og kan tilføye en ting: Pannebåndet forsvant også. Og det var heller ikke en tilfeldighet.
Silje Sandmæls sparetips
Gå igjennom avtalene dine:
1. Sjekk ut finansportalen.no og finn ut av om du kan få en bedre lånerente eller bedre pris på forsikringene dine. Bruk det som et forhandlingskort mot banken din.
2. Bruk strompris.no for å finne den beste strømavtalen.
3. Gå gjennom alle abonnementer og streamingtjenester. Kanskje kan du kutte noen.
Spar penger på forbruk:
1. Planlegg handleturene dine, ha alltid med deg handleliste og handlenett, og aldri gå sulten i butikken. Husk å se på kiloprisen, og ta en svipptur innom tilbudsdisken.
2. Istedenfor å alltid kjøpe nytt kan du heller sjekke bruktmarkedet.
3. Benytt deg av prisgarantier på de butikkene som har det. Plutselig kan du få en vare mye rimeligere fordi den er på tilbud et annet sted. Bare be de ta en prismatch i kassa.
Lev livet:
1. Bruk penger på det som gir deg mest livskvalitet.
2. Hvis det er noe du har skikkelig lyst på, still deg følgende spørsmål: Må jeg ha det? Er det verdt det? Og gjør det meg lykkeligere? Hvis svaret er nei, så sparte du de penga!
