«Å ha et søsken som er annerledes blir som et magnetfelt i en familie. Det er veldig samlende, men også krevende»

Da Odd gikk i fjerde klasse, skjedde det noe helt spesielt. Storesøster Gunne, som gikk i klassen over ham, begynte plutselig i hans klasse.

Gunne og Odd hang støtt sammen og lekte i lag. Men nå ble alt annerledes. Gunne hadde lærevansker, og Odd fikk oppleve logopeder og psykologer som kom og banket på klasseromsdøren deres for å hente Gunne til ekstraundervisning.

I den nye boken skriver han om hvorfor og hvordan han ble spellemann. Han skriver om en mor som betyr så mye, om et hjem som ga ham absolutt frihet, og om hvordan det var å se sin egen søster falle utenfor fellesskapet på skolen. Men på spørsmålet om hvordan akkurat det har preget ham, blir han litt i villrede.

Søsteren Gunne

– Jeg lurer på det selv også, av og til. Hvordan har det egentlig preget meg? Å ha et søsken som er annerledes blir som et magnetfelt i en familie, det er veldig samlende, men også krevende, særlig for foreldrene selvfølgelig.

– Mye man ser rundt seg får en annen verdi, for eksempel det å komme inn på prestisjetunge skoler og få en god utdannelse og slikt, faller pladask med tanke på søsteren min. Med Gunne handler det meste om å være til stede i øyeblikket, det handler om lojalitet og det å se det vakre og det vare også i det såre, sier Odd, som har navngitt hvert kapittel i boken med en låttittel han selv har komponert.

Søsteren fikk aldri noen eksakt diagnose til tross for at all verdens pedagoger og ­spesialister stilte sin kunnskap til rådighet.

– Det ble mor som til slutt kom fram til at Gunne nok hadde Aspergers syndrom, ­eller at hun kanskje var autist. Det var vondt å se at hun falt så utenfor, sier Odd, som i den nye boken skriver åpent om både det såre og det fine med å ha en søster som er anner­ledes.

Ofte tenker Odd at han gjennom det å vokse opp med en søster som ikke var som andre jenter, lærte langt mer enn det som var pensum. På mange måter gjorde nok det ham vel så klok.

Melankolien og sorgen han følte den gangen er der fremdeles, selv om den har tatt en annen form. Nå ­ligger den der mer som en mollstemt klang i tekstene og musikken han skaper. Det er ikke bare tristhet, men også en rikdom.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Les også: Et par dager før avreise, sendte Ingebjørg Bratland melding til Odd Nordstoga og Jarle Bernhoft: «Jeg trekker meg. Hjelp!»

Biografien om Odd

Først da han sang om grisen som står og hyler, ble Odd Nordstoga fra Vinje i Telemark allemannseie. Selv om han lenge før det hadde fartet land og strand rundt som kveder og folkesanger med gitar og trekkspill, var det en historie om en gris som gjorde ham berømt.

Men nå er det for lengst fortid, og mye har skjedd siden da. Odd har solgt plater som varmt hvetebrød i over to tiår, han har vunnet flere spellemannpriser og mottatt utallige hederspriser. For to år siden fylte han 50 år, og i den anledning syntes Samlaget forlag at det var på tide at Odd kom med en biografi.

– Jeg har skrevet bok ja, sier spellemannen og ser blygt ned i restaurantbordet. Hvorfor det?

– Jau, altså, svarer telemarkingen og trekker på svaret. – Jeg vil vel at leserne skal ­sitte igjen med en fornemm­else og et sannferdig inntrykk av hva det handler om å være trubadur i samfunnet.

– Og hva handler det om?

– Blant annet om det som ligger bak de tekstene som er blitt til sanger, svarer Odd og lar blikket gli ut Oslofjorden mens han tygger på en croissant med ost og skinke.

Vi sitter på uterestaurant i hovedstaden, og Odd har nettopp satt siste punktum i en bok på 250 sider om seg selv – og om det som har skjedd i livet hans og som har gjort ham til en ettertenksom, men også humoristisk spellemann.

Vinje Junior Spelemannslag

– Jeg tenkte det kunne være fint å dele det landskapet som ligger bak meg, og som er ­årsaken til mye av innholdet i tekstene og låtene mine. Også tenkte jeg vel at det om hundre år kunne være kjekt for etterslekten å lese om hvordan livet som spellemann var, humrer Odd, og legger til at det i sannhet har vært en slitsom prosess å skrive en hel bok – selv om det altså er han selv det handler om.

– Boken er et slags ærlig realityshow på papir der jeg henter fram minner fra steder som er mine og folket som er mitt, for det er det som ligger mellom linjene i tekstene, forteller Odd, som tidlig avslørte et langt større talent på trekkspill enn han greide å oppvise på fotballbanen.

Det har vært musikk i hjemmet til Odd fra så langt tilbake han kan huske. Ikke det at hele familien alltid sang og spilte sammen, men mor Ellen var foruten å være lærer på skolen i Vinje, også en kjent folkemusiker, kveder og kulturarbeider.

Da den kommunale musikkskolen dukket opp på begynnelsen av 1980- tallet, var det aldri snakk om hvorvidt barna i Nordstoga-familien skulle begynne der eller ikke, nei der i huset ble det diskutert hvilket instrument man skulle velge. For Odd ble det trekkspill.

Odd som ellers ofte var sistemann på idrettsbanen, fikk nå oppleve å være blant de beste. «Du tar det så lett du», sa læreren på musikkskolen, og Odd kjente gleden risle gjennom kroppen i takt med tonene han fikk ut av ­instrumentet sitt.

Han ble medlem i Vinje Junior Spelemannslag, og alle i ­bygda merket seg at den yngste Nordstoga hadde et ekstra talent. Også på Karl Johan i hovedstaden fikk man høre unggutten spille. Sammen med en fetter som bodde i Bærum og spilte gitar, tok tolv år gamle Odd plass på Egertorget, la hatten på gata og klemte i vei mens klingende mynt dalte ned i hatten.

Les også: Wenche Myhre feirer 70 år som artist: – Jeg kommer aldri i mål

Bor på Nordstrand i Oslo

– Det var stort, minnes Odd og ler godt. Siden ble han god på gitar, også.

Da Bruce Springsteen i 1984 kom med albumet «Born in the USA», gikk amerikanerens gitarriff rett i hjertet på Vinje-gutten.

– I et helt år hørte jeg stort sett ikke på annet enn den ­plata, minnes Odd, som siden har vært dedikert Springsteen-fan.

Med Lillebjørn Nilsens gitarbok i fanget lærte han seg de nødvendige grepene på gitaren, og ble slått av hvor lett det var å få det til å låte.

Siden fulgte spillejobber i band der gutta dro til med både Elvis-låter og dansemusikk. Det var en sann fryd, og når de andre ikke holdt takten, skrek Odd ut at de for guds skyld ikke måtte sakke. Det gjaldt å holde takten, og den var det Odd som bestemte.

Når Odd snakker, er det ­ingenting som røper at det er over tredve år siden han flyttet fra hjembygda. For selv om bygdegutten nå bor på Nordstrand i Oslo og er blitt en middelaldrende gift trebarns­far med villa og Volvo, er ­dialekten helt intakt. Et av ­kapitlene i boken er da også viet veien hjem, og til ho mor. Mor er også en bulldoser med silkehansker.

– Alltid lys, trygg og mild slik jeg ser henne, sier Odd, og forteller at arven hjemmefra har betydd så uendelig mye.

– Jeg er veldig takknemlig overfor foreldrene mine og alt de har gitt meg. Det var mye temperament i barndoms­hjemmet mitt, men lojaliteten lå bestandig i bunn. Jeg har ­aldri følt noe press, heller ikke karrierepress. Familiekulturen der hjemme hevet seg over slikt, jeg kunne bli hva jeg ­ville. Hjemmet til mor og far var et åpent rom uten skumle spenningsfelt. Jeg kommer fra trygge folk, sier Odd med stolthet.

Han utdannet seg til å bli lærer som sine foreldre, men fikk ikke praktisere særlig mye før musikken tok ham ut på landeveien.

Sykdom og bekymring

Mor på sin side hadde også tusen andre jern i ilden. Hun overtok etter hvert det som het Mjonøy, en samling gamle hus og en campingplass noen kilometer fra ­familiegården. Her bygde hun opp et senter og et lite bakeri, og skapte liv og røre rundt seg.

Samtidig ga hun hele ­tiden ­undervisningstimer og lærte den yngre garde folkesang og musikk. For Odd var mors ­verden glede og trygghet, men så kom den vonde be­skjeden om en ondartet svulst.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Odd skriver om år med behandling og bekymring. Moren er en fighter som nekter å gi opp, og lenge går det bra. Behandlingene virker, og resul­tatene fra kontrollprøvene viser at nå er kreften borte.

Men så kommer den igjen og igjen. I over ti år har moren til Odd levd med sykdommen, med stadige behandlinger, men uten at den har fått tatt mer plass enn nødvendig.

– Mor har alltid vært full av liv og energi på tross av sykdom, sier Odd.

– Helt til nå. I sommer ble behandlingene avsluttet. Det er veldig trist, men ­ingen ting noen kan gjøre noe med. Nå er hver stund med mor en dyrebar gave. Sykdommen til mor har flere ganger gitt meg en iskald ­følelse av redsel, men det har også har lært meg å sette ­ekstra pris på det som er fint og godt. Før gikk jeg jo ikke daglig rundt og tenkte over hvor glad jeg er for at moren min lever, men nå gjør jeg ­virkelig det, medgir Odd.

Dette intervjuet ble gjort kort tid før Odds mor, Ellen Bojer Nordstoga, døde i august. Teksten under er skrevet av Odd Nordstoga og delt på hans Facebook-side. Teksten publiseres med godkjenning fra Odd Nordstoga:

«Så kom dagen da mor reiste. Det var en mektig vegg som raste for oss da hun trakk sitt siste åndedrag på Vinje sykehjem halv to natt til fredag.

Vi var med henne hele veien. Sang gjorde vi også. Og det var mor som satt tonen og kommanderte oss i gang, som var likt henne.

Nå er vi bare takknemlige for hver eneste dag vi fikk ha henne i livet vårt. Det blir tomt uten.»

Les også: (+) Elisabeth Andreassen snakker ut om sorgen: – Det er helt grusomt

Kjæresten Hilde Marit

Det var på Folkemusikkuka i Ål at Odd traff den store kjærligheten. Hun var i arrangementskomiteen og het Hilde Marit. Det var vanskelig å ta øynene fra henne, og på festen etter konserten havnet hun forunderlig nok plutselig på fanget hans.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Odd hadde levert en vellykket konsert sammen med folkemusikkgruppa Blåmann Blåmann, han var fornøyd, men likevel litt blek om nebbet. Han hadde jo allerede en kjæreste. Likevel, det var ingen vei utenom, kjærligheten var som en magnet. Odd og Hilde Marit ble et par, og deretter fulgte barna Margit, Ludvik og Signe.

– Familien er viktig for meg. Det er der jeg er hjemme, sier Odd.

Etter å ha startet sin profesjonelle karrieren med albumet «Something Odd» i 1997, måtte Odd vente helt til 2004 før han virkelig slo igjennom, da med albumet «Luring», som gjorde ham til Årets ­spellemann.

– Fra da av kunne jeg konsentrere meg om å skape og produsere tekster og musikk på egne premisser, sier Odd.

Det var fint. Han har sam­arbeidet med en haug av Norges fremste folkemusikere, kvedere og sangartister. Vi nevner i fleng Sissel Kyrkjebø, Ingebjørg Bratland, som er tidligere elev av Odds mor, Øyonn Groven Myhren og med Det Norske Kammer­orkester, for ikke å snakke om alle de dyktige musikerne han har samspilt med på sin vei.

Alle har de tilført Odd nye perspektiver og kanskje enda flere farger. Men Odd er hundre prosent sin egen herre. På hjemmekontoret i annen etasje i villaen på Nordstrand sitter han nå og skriver tekster, komponerer låter og produ­serer. Og noen ganger går det veldig tregt.

Et nødvendig onde

– Musikk er en kanal for å komme inn på både fine ting og floker i livet, og for meg kommer musikken først, ­deretter ordene nærmest som et nødvendig onde, sier Odd ettertenksomt.

– Men jeg har oppdaget at teksten ofte er driveren i låten. Sitter du der med en dårlig tekst, faller selv fine melodier til jorden. Men av og til treffer man, sier Odd, som i låta «Dagane» har ført i penn ­følgende vakre ord om kjærligheten:

«Ein gong kom kjærteiken heilt av seg sjølv/og kvar dag den var av sølv./For du gylte kvar ein augneblink med ­hugen fri/og blenda var eg med på reisa di.»

Heldigvis er Odd fremdeles en ung mann på bare snart ­ 53 år. Publikum har garantert flere vakre låter og tekster vi kan glede oss til.

Ble både kjærester og samboere første gang de møttes: – Å møte Siv, var som å finne land

Fant kjærligheten på Tinder: – Jeg føler meg heldig