Sigrid Sollund fra NRK og Dagsnytt 18
Sigrid er ekspert på small talk: – Dette må du «aldri» snakke om
Programleder og forfatter Sigrid Sollund er en raus dame – også når det gjelder å dele tips om hvordan diskutere og konversere. Også hva du ikke bør snakke om.
«Hei! Så hyggelig. Kom inn.», sier Sigrid Sollund (48). Fra å komme fra en som nettopp har utgitt en bok om samtalekunst, det være seg diskusjonsteknikk eller small talk, må det være lov å si at åpningsreplikken er skuffende.
Hverken særlig oppfinnsom, original eller noe som øyeblikkelig åpner opp for en interessant, eller i det minste, uanstrengt samtale.
Til Sollunds forsvar må det tilføyes at vi ikke er i en small talk-situasjon, men på jobb. Uansett – åpningsreplikken virker både hjertelig og oppriktig.
– Kaffe?
Sollund forsvinner rundt hjørnet og inn på kjøkkenet i rekkehuset på Bogerud, øst i Oslo. Over lyden fra kaffemaskinen snakker hun om viktigheten av å få folk til å føle seg komfortable så fort som mulig. Noe som jo er nyttig, enten det handler om folk man møter i sosiale sammenhenger, eller gjester i radio- og TV-programmet «Dagsnytt 18», som Sollund har ledet i mange år.
– Målet er å skape en hyggelig tone, men at spørsmålene er skarpe. Selv om jeg må innrømme at jeg synes det kan være litt artig når stemningen i studio blir litt heftig. Vel å merke så lenge gjestene som debatterer er noenlunde likeverdige, sier hun.
«Vinn diskusjonen – debatteknikk og samtalekunst»
I høst kom boken «Vinn diskusjonen – debatteknikk og samtalekunst», hvor den erfarne programlederen både røper yrkeshemmeligheter og -metoder, samt dykker ned i det mange nordmenn både hater og frykter: Smalltalk. Rett og slett fordi så mange av oss er så hjelpeløst dårlige til det.
– Jeg er ingen forsker. Så jeg har ikke noe vitenskapelig belegg eller tallmateriale til å påstå at nordmenn er dårligere enn mange andre på small talk. Eller konversasjonskunst. Men det jeg vet er at veldig mange sier at de skulle ønske at de var bedre til det, sier Sollund og plasserer et par breddfulle kaffekrus på spisebordet.
– Det er også et ord med en viss negativ klang. At det er noe overfladisk og dumt, som bare amerikanere driver med …
– Ja, mens vi nordmenn er dype og sindige, og opptatt av genuine samtaler?
Sollund smiler.
– Her hører det også med å si at dette er en grov generalisering. For noen nordmenn er også veldig dyktige på small talk. Og elsker det.
– Hva med deg selv?
Sollund tenker seg om.
– Etter som jeg blir eldre og mer erfaren blir jeg også flinkere til mange ting. Jeg slår et slag for small talk. Ikke bare fordi det er praktisk og nyttig i sosiale sammenhenger, jeg tror også det er viktig for samfunnet at vi klarer å kommunisere med hverandre på alle nivåer.
Les også: Er du introvert eller ekstrovert? Det finnes en tredje mulighet
Bruk fantasien
De aller fleste har opplevd det. Situasjoner der man har stått side om side med noen man aldri har sett før og kjent på stillheten. Den lammende tausheten som man føler både en naturlig forventning til og et desperat behov for å bryte. Men hvordan?
– Åpningsreplikken er viktig, sier Sollund og legger til at den kan være avgjørende for hvordan samtalen går videre. Det betyr ikke at den må være perfekt; målet med åpningsreplikker er såre enkelt: Å få samtalen i gang.
– Hva er din favoritt?
– Jeg har ikke noen faste åpningsreplikker, jeg pleier heller å satse på noe enkelt. Noe om stedet vi er på, hvorfor vedkommende jeg snakker med er her. Hvis det er en privat setting, hvilket forhold han eller hun har til vertskapet. Og så forsøke å følge opp svaret jeg får.
– Dermed er isen brutt og samtalen i gang. Men som så mange har erfart, den kan også være fort over?
– Ja, det kan den. Og det er da det er viktig å stille noen spørsmål som får i gang praten igjen. Og det kan være alt mulig. I prinsippet er det bare fantasien som setter grenser.
Les også: Seks timer søvn hver natt kan få alvorlige konsekvenser
– Dette må du «aldri» snakke om
Sjenanse, mangel på trening og usikkerhet er åpenbare grunner til at så mange frykter small talk. Men det kanskje aller mest skremmende er at det er så lett å trå feil.
Small talk kan virke tilforlatelig, men det kan også være et sosialt minefelt.
– Selv om mange nordmenn går rett på politikk, er ikke det alltid det lureste. Du bør i hvert fall ikke ta for gitt at alle er enige med deg, enten det gjelder bompenger eller rasisme. Religion kan også være problematisk, og penger er generelt noe man bør styre unna, sier Sollund.
En trenger ikke ha veldig høy IQ for å se at dette henger tett sammen med vanlig høflighet, eller god gammeldags skikk og bruk, mener Sollund.
– Når det gjelder enkelte temaer, kan det virke som om mange tror det bare er å fyre løs. Jeg har opplevd å høre at transpersoner er blitt spurt om hva de egentlig har nedentil. Eller barnløse som er blitt konfrontert med spørsmål om hvorfor de ikke har barn.
– En bør kanskje også unngå å spørre kvinner om de er gravide?
– Mange av oss har gått i den fellen, ja. For å gjøre det enkelt: En grunnregel kan rett og slett være ikke å kommentere andres kropp. Vekttap kan for eksempel skyldes sykdom. Så før man gir noen en kompliment, bør man tenke godt over om den kan oppfattes som en fornærmelse.
– Handler ikke dette også mye om hvordan man sier ting? Tonefallet og hvilke ord man legger trykk på?
– Selvfølgelig. Man kan leke seg med ironi, men da må du være helt sikker på at den andre skjønner ironien. Sarkasme bør man være svært forsiktig med. I hvert fall til man er blitt litt kjent. Eller veldig godt kjent.
Les også: 5 tegn på uvanlig høy intelligens
Sin egen medisin
Det er på tide å la Sigrid få smake litt på egen medisin. I boken nevner hun flere replikker som skal få samtalen til å gli lettere. Her er tre av dem: Hvilket dyr ville du helst være og hvorfor? Hva tenker du på når du ikke får sove? Hva er det dyreste du har stjålet noen gang?
– Oi.
Sollund gjør ingen forsøk på å skjule overraskelsen. Men henter seg fort inn igjen.
– Når det gjelder dyr, så ville jeg svart «katt». De blir kost med, blir matet og gjør likevel som de vil. Når jeg ikke får sove, tenker jeg på bekymringer. Som gir deg mulighet til å spørre om …
– Hva du bekymrer deg for?
– Nettopp, sier hun fornøyd.
– Og hva er det dyreste du har stjålet noen gang?
Hun lukker øynene et øyeblikk.
– Å … Jeg tror det må være noe sminkegreier en gang da jeg var tidlig i tenårene. En øyenskygge, tror jeg, sier hun og rister på hodet.
– Det var selvfølgelig helt feil å gjøre, men jeg tror mange barn går gjennom en sånn fase. For de fleste blir den kortvarig. Heldigvis ble den det også for meg. Men hvis du lurer på hva slags miljø jeg vokste opp i, så er det helt på sin plass å spørre om det.
– Hvilket miljø vokste du opp i?
Sollund smiler fornøyd.
– Der ser du! Nå er samtalen i gang!
Vokste opp på Skullerud
Skullerud er en drabantby sørøst i Oslo, og det var her Sigrid Sollund vokste opp. Foreldrene ble skilt da hun var tre år gammel. Det var ikke var like vanlig da som nå, uten at hun mener det har preget barndommen hennes negativt.
Unge Sollunds karrieredrømmer var mange og varierte, hun var innom – blant annet – lege, prest og psykolog. Det siste såpass lenge at hun rakk å ta grunnfagseksamen. Men det stoppet der.
– Det var så mange som tok psykologi at det var venteliste for å komme seg videre, så da begynte jeg på produktdesign på Høgskolen i Akershus. Jeg gikk på metallinjen, så jeg smidde kniver, sveiset og loddet – før jeg etter to år fant ut at dette var noe jeg ikke var egnet til.
Heldigvis, i noen yrker er virkelig all erfaring god erfaring, så Sollund dro til Volda for å utdanne seg til journalist. Hun så for seg et relativt stressfritt yrkesliv som magasin- eller helsejournalist, men havnet i motsatt ende av skalaen: I NRKs nyhetsavdeling.
– Det fine med nyhetsjobbing er at det er blanke ark hver eneste dag. Jeg slipper å ha ting hengende over meg lenge. Men, jo, det var stressende. Så stressende at jeg fikk senebetennelser overalt. Betennelser som bare satte seg i kroppen og har forblitt der siden.
– Du har omtalt deg selv som nevrotisk …
Sollund avbryter.
– Jeg har vel sagt at jeg har en nevrotisk legning. Jeg har en tendens til å overtenke. Og jeg tror alltid at ting vil gå galt. Eller, i hvert fall nesten alltid.
– Blir det ikke da slitsomt å ha en jobb med et så stort tidspress hele tiden?
– På jobb har jeg en veldig tydelig definert rolle. Da er jeg journalisten Sigrid Sollund, ikke privatpersonen. Og jeg er ikke nevrotisk på jobb. I hvert fall ikke veldig nevrotisk. He-he.
Les også: (+) Mamma, jeg tror du vet hvorfor vi ikke kommer på besøk til deg
Krangel eller diskusjon
Det hender at diskusjoner og debatter ender i krangler – også i «Dagsnytt 18»-studio. Men det skjer mye sjeldnere enn man kanskje skulle forvente. Det er i hvert fall aldri noe mål for Sollund.
– Det er de gode og konstruktive diskusjonene som er målet. Selv om …
Hun tar en liten pause. Smiler forsiktig, som om hun skal komme med en innrømmelse hun ikke er direkte stolt av.
– Jeg må innrømme at det kan være deilig med to sterke debattanter som går i tottene på hverandre. Det skjer ikke så ofte, de fleste i norsk offentlighet er både høflige og hyggelige. Og jeg ser stadig at deltagere klapper hverandre på skulderen etter endt debatt.
– Men så er det noen som virkelig misliker hverandre. På ordentlig. Som setter opp en skikkelig isfront og ikke engang ser på hverandre i studio. Det er noe litt fascinerende ved det. He-he.
– Hva slags folk er det?
– Eh … jeg skal ikke nevne navn, men det er stort sett politikere. De er jo mennesker de også, og kan bli skikkelig opprørte over ting som blir sagt. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre var i studio i forbindelse med statsbudsjettet tidligere i høst, og stemningen var ikke akkurat kjempehyggelig. Jeg tror Støre til og med avsluttet med å kalle Solberg et petimeter, eller noe sånt.
– Sånt synes du er gøy?
– Det skaper øyeblikk. Og det er jo … interessant. Også for seerne og lytterne.
I den nye boken til Sollund er hele første halvdel viet diskusjons- og debatteknikk, en bruksanvisning til folk som vil «vinne» diskusjonen, om det er i klasserom og styrerom, eller over kantine- og middagsbord. Men hvorfor er så mange av oss redde for å delta i diskusjoner?
– Mange frykter å tape ansikt, og er redde for å bli avslørt fordi de ikke kan nok om temaet. Og så synes mange at uenighet er noe skummelt – som jeg mener er synd. For det er jo gjennom å lytte til andres argumenter man får testet egne argumenter og oppfatninger, ja, kanskje til og med lærer nye ting.
– Hvor går grensen mellom krangel og diskusjon?
– Jeg mener det går en tydelig grense når engasjementet blir flyttet fra sak til person. Når man begynner å kalle hverandre ting. At mange ikke er så glad i diskusjoner, kan også ha noe med barndom å gjøre. At vi som barn ofte fikk høre at de voksne ikke kranglet, de diskuterte.
– Du har også opplevd det?
– Å, ja. Og i ettertid har jeg tenkt: Det der den gangen var ikke en diskusjon. Det var en skikkelig krangel. Og krangler, i motsetning til diskusjoner, er jo ikke noe trivelig.
Les også: (+) Det mannen min sa, ødela livet mitt. Alle sier jeg må komme over det
Ektemannen Ole Mathismoen
Sigrid Sollund har en datter fra et tidligere ekteskap, og to døtre og en sønn med sin nåværende mann, journalist Ole Mathismoen. Aldersspennet på barna er fra atten til åtte, som betyr at hun har vært småbarnsmamma i ganske mange år.
Hun vedgår at planleggingen kanskje ikke har vært den beste, men det er ikke alt man er herre over, og hun ville uansett ikke hatt det på noen annen måte. At hun nærmer seg en av livets store milepæler, opptar henne ikke i nevneverdig grad.
– Å miste foreldrene mine var mye tøffere enn det er å nærme seg femti. De døde begge av kreft, og det var veldig trist. En kjempestor sorg. I tillegg til at man selv har rykket frem i køen, er det som om en stor kunnskapsbank har forsvunnet.
– Et spørsmål som nærmest naturlig følger etter at man har mistet en mor eller far, er hvor gamle de ble. Og hvis de har hatt et relativt langt liv, er liksom alt greit …
– Da jeg fikk høre det, tok jeg meg i å tenke: ‘Vel, jeg synes det hadde vært fint om mamma og pappa kunne ha fått leve litt til’. En annen ting som ofte blir sagt er: ‘Det var godt han eller hun fikk slippe’. Og det synes jeg man skal være forsiktig med, for hvilken forutsetning har du til å vite det? Man vil gjerne trøste, men det kan fort bli feil. Da er det bedre å si noe mer nøytralt. Rett og slett noe som ‘Det var trist å høre. Hvordan har du det?’.
Kaffen er blitt kald, snart kommer yngstemann hjem fra skolen. Sollund jobber skift, og denne dagen har hun helt fri. I hvert fall nesten. Nyhetsstrømmen stopper aldri, og det er heller ikke hver dag hun har Hjemmet på besøk. Men vi rekker et siste spørsmål, som gjerne kunne kommet fra boken hennes:
– Hva er det beste rådet du vil gi til den 20 år gamle utgaven av deg selv?
– Hm …
Med en rutinert håndbevegelse fester Sollund en blond hårlokk bak øret.
– Jeg ville sagt til meg selv at jeg ikke skulle være så opptatt av andre, men kjenne mer etter hva jeg selv tenker og vil. Det skulle jeg ønske jeg hadde gjort i større grad. I stedet for å vente på at andre velger meg, være litt mer aktiv. Særlig på guttefronten, sier hun.
– Ja, her har dere min livsvisdom: Ta for dere, jenter! Ha-ha!
– Seriøst?
Hun rynker på nesen.
– Hvis jeg skal være seriøs, vil jeg si at man ikke skal være så redd for å gjøre litt feil. Det er helt greit. Om hundre år er allting glemt. Eller allerede neste uke.
