Leserne forteller
Da mannen min holdt tale for meg på 50-årsdagen, skjønte jeg at noe var veldig galt
Jeg delte mer enn 30 år med Reidar og vi fikk tre flotte barn sammen. Likevel gikk vi bare rett forbi hverandre på gaten i går.
Så mange år, så mange felles minner, så lang felles historie. Kan det bare bli borte – ingen ting verdt? Jeg sitter her og tenker på hva som skjedde i løpet av kanskje et halvt minutt på gaten i min hjemby i går.
Og jeg må tilbake i tid, til en gang for 35 år siden, da jeg var russ og møtte verdens flotteste gutt, som også ble forelsket i meg. Så lykkelig som jeg var da, hadde jeg ikke vært.
Noen ville kanskje den gangen ha påstått at jeg var både bortskjemt og heldig, som vokste opp i et så flott hjem som vårt, men de visste ikke sannheten om mine utad vellykkede foreldre.
Reidar var alt jeg drømte om; varm, snill, morsom og lett å snakke med, men først og fremst var han en som ga klemmer og nærhet, som jeg ikke var så vant til hjemmefra.
Familien hans var alt det min familie ikke var; inkluderende, «klemmete» og fantastisk.
Jeg følte meg hjemme hos ham fra første stund, men det samme kan ikke sies om hans oppfatning av å bli en del av min familie. Både mamma og pappa var skeptisk fordi han hverken hadde en plan eller et konkret ønske for fremtiden.
Reidar kom fra en helt vanlig familie, som ikke hadde veldig god råd, og brutalt sagt tror jeg at mine foreldre ikke syntes han var bra nok for meg.
Når jeg nå tenker tilbake og forsøker å se meg selv den gangen, er det som om jeg kan hente frem de gode følelsene, og da føles det som om jeg fortsatt elsker Reidar.
Les også (+): Jeg elsker min utro ektemann, men det er det ingen som forstår
Utroskap
I mange år var han mannen i livet mitt. Vi var unge og vi flyttet sammen. Mens jeg studerte, jobbet han i firmaet til en onkel, som selv ikke hadde barn, og som tidlig gjorde det klart at Reidar skulle bli etterfølgeren hans. Vi var heldige.
På kveldene satt jeg i armkroken hans, og vi var gode og snille mot hverandre. Og så giftet vi oss og fikk barn – tre barn som på en snor – to gutter først og så endelig jenta jeg ønsket meg så inderlig.
I årene da barna var små, mistet vi hverandre. Nærheten ble borte og i stedet var vi
irritable og sure, og kanskje var jeg det mest i starten.
På et tidspunkt begynte Reidar å trekke seg unna meg, og det ble en distanse mellom oss. Jeg kjente ikke igjen mannen jeg en gang var forelsket i.
Da jeg oppdaget at han var utro og han innrømte det, skjedde det noe med meg. Det var som om jeg ble iskald.
Men vi var enige om å holde sammen og gi ekteskapet en sjanse. Vi var begge av den oppfatning at barnas beste måtte få styre. Jeg lovet ham å legge bak meg hans dumheter, men sannheten er at jeg ikke helt klarte det.
Det skal vi likevel ha, vi fortsatte å snakke høflig til hverandre og var fremdeles et team, som delte på å følge opp barna i deres fritidsaktiviteter, og i selskap med venner fremsto vi som det lykkelige og vellykkede paret.
Hans familie betydde ekstremt mye for meg, for mens mine foreldre var lite interessert i å være aktive besteforeldre, stilte mine svigerforeldre opp.
Svigermor var fantastisk som person, og jeg så på henne nesten som min mor. Hun og jeg snakket om ekteskapelig samliv, menn og livets utfordringer. Vi var enige om at kvinner og menn lever på hver sin planet.
Det var bare én ting hun og jeg ikke snakket om, og det var utroskap. Jeg visste hvorfor. Hun hadde selv opplevd det og det var ekstremt følsomt og sårt.
I stedet snakket vi om verdier generelt, og vi visste begge at vi bar på en felles erfaring vi helst skulle ha vært foruten.
«Det beste er å gå videre sammen», sa hun en gang vi snakket om et vennepar, der kvinnen hadde vært utro. Og jeg sa meg enig.
Årene gikk. Barna våre ble tenåringer, og spesielt den ene var utfordrende å håndtere. Det ble slamret i dører og sagt stygge ting.
Reidar og jeg sto sammen og var alltid enige, og vi kom oss gjennom det også. Og så flyttet de unge ut, én etter én, og vi satt alene igjen i det store huset, han og jeg.
Les også (+): Jeg dro tidligere hjem fra hytta for å overraske forloveden min. Da jeg åpnet døren, frøs jeg til is
Starten på en ny historie
Da jeg fylte 50 år, arrangerte vi stor fest for familie og venner, og han holdt en tale om driftige og flotte Kari, som er meg.
Jeg hørte på alt det fine han sa, men jeg klarte ikke å bli glad, for tre ord manglet. De magiske, tre ordene som skal ligge som hjertet i et forhold, ble ikke sagt. Jeg elsker deg.
Etterpå gikk jeg og tenkte på talen, og jo mer jeg tenkte, slo det meg at det hørtes som om han snakket om en flink kollega.
Det var ingen varme, ingen følelser. Selv om jeg ikke visste på det tidspunktet om jeg virkelig fortsatt elsket ham, opplevde jeg det som sårende og trist.
Hva hadde skjedd med oss, vi to, som bare så hverandre? Hvor hadde de gode følelsene tatt veien? Mens jeg grublet på dette, kom jeg i overgangsalderen og gikk nærmest litt inn i meg selv.
Midt i dette søkte han kroppslig kontakt med en annen kvinne.
Det var en god venninne som gjorde meg oppmerksom på at Reidar var sett sammen med den andre damen, tett omslynget en sen kveld jeg trodde at han satt på kontoret.
Han hadde overtatt firmaet til onkelen og hadde ofte lange kvelder, og jeg hadde mer enn nok meg selv og mine utfordringer at jeg ikke hadde krefter til å stille spørsmål rundt det.
Egentlig bestemte jeg meg for å ignorere at han søkte spenning et annet sted. Å forlate ham var ikke et alternativ, slik jeg så det.
Jeg tenkte på hvor komplisert det ville bli å dele, hvor slitsomt det ville bli å få et nytt sted å bo, at jeg ville få dårligere økonomi og at det ville bli ensomt.
Nei, et brudd var ikke noe for meg. Og kanskje, det ser jeg i dag, lå det en drøm i meg om at vi skulle finne tilbake til hverandre som kjærester.
Så da han kom hjem og sa at han ville skilles, fikk jeg sjokk og gikk rett i kjelleren. Han ville satse på den andre, som var fraskilt og hadde to yngre barn.
«Det er ikke noe mer mellom deg og meg, vi vokste fra hverandre for mange år siden», sa han.
I tiden som fulgte følte jeg egentlig lite, jeg bare agerte ved å fikse alt det praktiske. Den største sorgen var at min svigerfamilie ønsket den andre velkommen inn, og jeg følte meg nærmest som en brysom person hvis jeg kontaktet svigermor.
«Du vet det, Kari, at jeg er glad i deg, men ting kan ikke bli som før», sa hun oppriktig.
Jeg er en rasjonell dame, som klarer å være sterk når jeg vil, og jeg stablet meg på beina og skapte et nytt hjem.
Barna ble kjent med farens nye samboer og sa at hun var søt og snill, og jeg sa at det var bra for både dem og ham.
Selv snakket jeg ikke med ham. Da vi skilte lag, falt det ord som ikke var bra. Jeg klarte ikke å høre ham si at han ikke hadde følt noe for meg på mange, mange år.
Etter to år prøvde jeg nettdating, men det resulterte egentlig bare i oppgitthet fra min side. De to mennene jeg valgte å møte, var uten initiativ og hadde en broket fortid med barn her og der.
Nei, da fikk jeg heller være alene, tenkte jeg. Heldigvis var to av mine nærmeste venninner også skilt, så vi var mye sammen.
Så, etter cirka fem år uten annen kontakt enn av ren praktisk art, møttes vi tilfeldigvis på gaten. Jeg så på hundre meters hold at det var Reidar og ble straks usikker. Hvordan skulle jeg håndtere dette uforutsette møtet?
Da vi nærmet oss hverandre, møttes blikkene våre, og da vi nesten var rett overfor hverandre, sa jeg hei, og så sa han hei.
Så stoppet ordene og vi passerte hverandre. Vi to, som hadde vært så nær, snakket ikke sammen, det var ikke mer å si.
Nå sitter jeg her og føler sorg, men jeg innser også at min nye historie begynner her, for han jeg ga mer enn 30 år av mitt liv, er blitt til en fremmed.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
