Norges «glemte» superstjerne hadde en hel nasjon for sine føtter. En dag gikk det fryktelig galt på scenen
Rolf Just Nilsen hadde alt – bortsett fra evnen til å si stopp.
Publisert
Sist oppdatert
Publikum lo seg gjerne skakke når han gjorde narr av kjente personer. Han parodierte blant annet sin egen kjendis-onkel så man knapt hørte forskjell.
Han var like eminent som revyartist, sanger, skuespiller eller stemmeskuespiller.
– En av de aller største innen faget, sier mangeårig venn og kollega. Det kan synes som om multitalentet hadde alt. Bortsett fra evnen til å si nei.
Dette er historien om Norges «glemte» superstjerne:
Fra glede til alvor
Scenen var satt for munterhet, fryd og velbehag. Slik det alltid brukte være når den folkekjære revyartisten og multikunstneren Rolf Just Nilsen sto foran et ekstatisk publikum. Også kollegaene nøt forestillingene sammen med ham.
– Han var bestandig i godt humør, og elsket å underholde oss andre i pausene, sier kollega, regissør og mangeårig danser, instruktør og koreograf ved Det Norske Teatret, Runar Borge til Klikk.
– Det var ikke fest for Rolf hvis han ikke fikk underholde.
Men denne maikvelden i 1981 skulle atmosfæren på et øyeblikk gå fra lystig og leken, til alt annet enn trivelig og underholdende.
For det som inntraff midt under forestillingen, fremsto slettes ikke som noe muntert påfunn fra hovedaktøren selv.
– Denne gang var det alvor, sier Runar Borge til Klikk, mer enn 40 år senere.
Oppdaget teater gjennom onkel Leif
Rolf Just Nilsen ble født på Simensbråten på Nordstrand i Oslo 31. august 1931, som sønn av butikkekspeditør Bjarne Olav Just Nilsen og Magnhild Herland.
På Simensbråten hadde bestefaren Just Nikolai Nilsen kjøpt hus etter at han gikk av med pensjon fra brannvesenet i hovedstaden i 1927, og her bodde en periode også Rolf Just Nilsens familie, samt onkelen Leif og tanten Sigrid, ifølge lokalhistoriewiki.no.
Unge Rolf ble kjent med teateret nettopp gjennom sin onkel - selveste Leif Juster.
Elsket scenen
Under skoletiden utviklet Rolf Just Nilsen et imitasjonstalent som forbløffet både lærere og medelever. I 1947 ble Rolf tatt opp ved Studioteateret, der han var ut læretiden til 1950.
Samme år måtte han inn til førstegangstjeneste. Rolf benyttet anledningen til å delta i militærrevyer der han igjen fikk fremvist sine talenter. For det var på en scene, foran publikum, Rolf ville være.
I 1952, etter at militærtjenesten var unnagjort, avla Rolf Just Nilsen prøve på Chat Noir i Oslo. Imitasjonen hans av Carsten Byhring var så god at han ble ansatt ved teateret.
Slo igjennom
I 1954 giftet Rolf seg med sin Arna. Paret fikk to barn, Brita (f. 1955) og Lars (f. 1959). I 1958 kom gjennombruddet på scenen, med revyen «Så lenge lykken varer».
Etter at tiden på Chat Noir var over i 1959, ble han engasjert på Edderkoppen, Oslo Nye Teater samt Det Norske Teatret hvor han skulle være størsteparten av karrieren.
En imitasjonenes mester
Regissør og koreograf Runar Borge husker sitt første møte med Rolf Just Nilsen.
– Jeg møtte ham første gang i «Spelemann på Taket» i 1968, der han spilte slakteren og alternerte med Lasse Kolstad i hovedrollen, og jeg hadde min første jobb som danser. Siden ble jeg fast koreograf og instruktør på Det Norske Teatret, og Rolf var fast skuespiller ved Det Norske Teatret i en årrekke.
Ifølge opplysninger Klikk har mottatt fra Det Norske Teatret, var Rolf Just Nilsen fast ansatt hos dem fra 1968 til 1981.
Runar Borge forteller at Rolf Just Nilsen alltid hadde hendene fulle:
– Ved siden av teateret var han hele tiden opptatt med andre jobber, i NRK radio og fjernsyn og utallige oppdrag både på andre scener og som underholder for ulike forsamlinger, både i næringslivet og privat. Han var vel egentlig en slags standupkomiker, uten at begrepet ble brukt den gangen.
Rolf Just Nilsens virkelige talent lå i å parodiere, forklarer Runar Borge.
– Han «fråtset» i andre skuespillere og politikere og kjendiser. Han var og er kanskje den beste parodiker vi har hatt. Jeg er sikker på at han har vært forbilde for mange unge komikere som kom etter ham.
Einar Gerhardsen, Bent Røiseland, Per Borten, Jon Leirfall eller Arve Opsahl, var bare noen av dem Rolf Just Nilsen parodierte fra scenekanten. Ofte var det umulig å høre forskjell fra originalen.
– Han var utrolig morsom da han parodierte sin egen onkel Leif Juster. Selv Leif Juster ble lurt, sier Runar Borge.
Les også: (+) NRK-Janka ble kjendis over natten – slik går det i dag
Sølvstrupe
I teateret ble Rolf Just Nilsen hyllet som en strålende karakterkomiker. Eksempler er rollene som slakteren Tevye i nettopp «Spelemann på taket» eller Sancho Panza i «Mannen fra La Mancha».
Men det var ikke bare på teateret han skinte. Musikalsk anlagte Rolf Just Nilsen med bakgrunn fra Sølvguttene hadde med sin fengende sangstemme også hyppige TV-opptredener, blant annet på NRK.
Han var en gjenganger i datidens store radiosuksess Søndagsposten og fikk en omfattende karriere som plateartist.
I 1963 sang han inn juleviseparodien «Julekveld i skogen» på plate. Den ble senere fast juleinnslag i tusenvis av norske hjem. I 1964 fikk han en stor slager med sangen «Pappa’n til Tove Mette». I likhet med de fleste rollene han spilte, hadde også mange av platene hans en humoristisk undertone. Rolf Just Nilsen var mest aktiv som plateartist på 1960-tallet, men mottok Spellemannsprisen i 1980.
Også på scenen fikk publikum oppleve Rolf Just Nilsens sangstemme. Blant annet gjorde han stor suksess med operaparodien «Operasangeren» der han fremførte en norsk versjon av «Tårnarien» fra operaen Tosca. I 1963 fikk han hovedrollen som «Lillemann» i musikalen «Stopp verden, jeg vil av» på Edderkoppen teater, der blant annet fremføringen av sangen «Hva for ein klovn er eg (What kind of fool am I)» viste at han også kunne formidle det såre og alvorlige på en verdig måte.
Film og satire
Også norsk film fikk nyte godt av Rolf Just Nilsens mange talenter. Han spilte blant annet i komediene «Operasjon Løvsprett» (1962) og «Operasjon Sjøsprøyt» (1964) og i «Reisen til julestjernen» (1976). Han lånte også bort stemmen sin til flere Ivo Caprino-filmer, som «Flåklypa Grand Prix» og «Sjuende far i huset».
I 1970-årene var han fast narr og satiriker i Erik Byes kontroversielle serie Lørdagskveld. Erik Bye skrev senere om Rolf Just Nilsen: «Han næret en intens angst for den tiden han levet i, og hadde omsorg for den generasjon som aldri hadde kjent en verden uten atombomben, som var født etter at det moderne menneske for alvor tapte sin uskyld i Hiroshima, født inn i en tid da bare de færreste våget å være “forelsket i fremtiden”.»
Jobbet for hardt
Utover på 1970-tallet var Rolf Just Nilsen for lengst blitt allemannseie med sin sjarm, sin medmenneskelighet og sine unike talenter. Men én ting Rolf Just Nilsen slet med, var å si nei.
– Han var kanskje litt konfliktsky, og det kan jo være slitsomt i en bransje der alle skal ta plass, sier venner og kollegaen Runar Borge.
De lange arbeidsdagene, gjerne fra tidlig på morgen til inn i de små nattetimer, tok mer og mer på.
– Rolf jobbet bestandig. Han løp fra jobb til jobb, og hadde et veldig høyt tempo. Det gikk hardt ut over egen helse, han hadde aldri tid til å stoppe opp og ta seg inn, sier Runar.
Til slutt sa kroppen fra om at nok var nok. I 1974 pådro Rolf Just Nilsen seg et hjerteinfarkt. I et intervju med Vi Menn i 1975, sto han frem med opplevelsen og uttrykte takknemlighet for å ha overlevd. Der kunngjorde han samtidig at han hadde roet ned tempoet litt som følge av hjerteinfarktet.
– Jeg er blitt flinkere til å si nei, sa han i intervjuet med Vi Menn.
– Jeg trekker meg når jeg merker at det går over støvleskaftene. Du vet, jeg overeksponerte meg. Drev rene rovdriften både på talent og helse.
Men mannen som alltid hatt hadde vondt for å si nei, falt raskt tilbake til gamle synder.
– Han klaget aldri, selv etter hjerteinfarktet, minnes Runar.
– Så fort han ble frisk var det samme arbeidstempo igjen.
I 1976 ble Rolf Just Nilsen tildelt Leonardstatuetten, norsk revys høyeste utmerkelse. Fremtiden så atter lys ut for mannen hele Norge hadde trykket til sitt bryst.
Men det høye arbeidstempoet over flere tiår hadde kostet stadig mer.
Etter hvert altfor mye.
Les også: NRK-Silje: – Vi tok igjen romansen 20 år senere
Falt om
Runar Borge minnes overfor Klikk dagen i 1981 da det tragiske inntraff.
– Jeg skrev revyen «L/L Wang & Nilsen» (ifølge opplysninger fra Det Norske Teatret en av totalt 16 forestillinger Rolf Just Nilsen deltok i under sine år som ansatt ved teateret) for Rolf og for Sølwi Wang. Den ble spilt på Det Norske Teatret i 1981 med stor suksess, sier Runar Borge.
Men 9. mai 1981, på revyens siste kveld, skulle sagaen om Rolf Just Nilsen få en brå og trist slutt. Midt i forestillingen falt han om.
– Folk trodde det var humor, sier Runar. – Men denne gang var det alvor.
Og denne gang greide ikke hjertet mer. Livet til mannen som i årtier hadde skapt glede for alle rundt seg, sto ikke til å redde. Rolf Just Nilsen døde i ambulansen på vei til Ullevål sykehus. Han ble 49 år gammel.
Meget personlig humor
Omstendighetene rundt bortgangen til en av landets mest folkekjære artister, gjorde inntrykk på mange.
I en nekrolog i Aftenposten 11. mai 1981 skrev Odd-Stein Andressen blant annet:
«Rolf Just Nilsen – en av de store humorister i norsk teater – er brått gått bort. Det er ikke til å fatte fordi han alltid og helt til det siste forekom oss så uforlignelig nærværende som kunstner, alltid med jern i ilden.… Han hadde en humor som var meget personlig, og en spilleglede som alltid virket ny for dagen enten han opptrådte i sketsjer eller sang viser. Ubesværet kunne han skifte fra polemisk stoff til den fineste poesi. … Hans scenekunst var preget av et grundig rollestudium og ikke sjelden av ekte lyrisk flukt. Han var fra først til sist fri for kynisme.»
Eller som journalist og forfatter Arne Hestenes skrev i sine minneord om teater- og revykongen:
«Rolf Just Nilsen kunne få det til å lysne mellom dystre graner i sørpevær, og få oss til å glemme at vi lever i ullunderbuksenes traurige fedreland av gul misunnelse og grå granitt».
I Vi Menn het det om Rolf Just Nilsens bortgang:
«Han vokste seg gradvis stor og han vokste seg gradvis inn i det norske folks bevissthet.»
Videre skrev Vi Menns Egil Ulateig: «Det første som slo meg da meldingen (om dødsfallet journ. anm.) kom, var: herregud, var han bare 49 år. Han har jo vært der alltid.
Men ikke mer nå. The show must go on.
Uten Rolf Just Nilsen.»
Les også: «Hallodamene»: – Blir fremdeles stoppet på gaten
Glemmer aldri
Omtenksom og vennlig mot alle rundt seg, og like dedikert på scenen som i rollen som ektemann og familiefar. Slik ble Rolf Just Nilsen beskrevet av dem som kjente ham.
Til Klikk sier Runar Borge at Rolf Just Nilsen var den type person man aldri kan glemme.
– Det var alltid en fryd å jobbe med Rolf. Hver dag møtte han opp med et smil om munnen. Sånn var han hele tiden.
Runar Borge minnes hvordan vennen og kollegaen var like morsom som privatperson.
– Det var alltid en ny historie eller en ny stemme han skulle vise oss, han klarte ikke la være. Rolf var skapt til å underholde.
Mye ugjort
Runar Borge mener vennen og kollegaen hadde mye ugjort på scenen.
– Jeg tenker alltid på at musikalen «La Cage aux Folles» (en populær musikal av Jerry Herman og Harvey Fierstein som også har vært spilt her hjemme i Norge på Den Nationale Scene journ. anm.), var som skrevet for Rolf, men det rakk han ikke.
Rolf Just Nilsen står igjen som en av de aller største innen faget revy/musikal/teater, mener Runar Borge.
– Han mestret alle sjangre, sier Runar som legger til at mye av Rolf Just Nilsens arbeid finnes i NRKs arkiver til glede for både gamle og nye fans.
Mer enn 40 år senere, husker Runar Borge fortsatt vennen og kollegaen Rolf Just Nilsen med glede.
– Han var en kjernekar. Alle var glade i Rolf, det var aldri et vondt ord å høre om ham. Han var verdens beste skuespiller å jobbe med, sier Runar til Klikk og legger til. – Vi mistet ham altfor tidlig.
Rolf Just Nilsen er gravlagt på Nordstrand kirkegård i Oslo. Der fikk han endelig hvile.
Kilder: Store norske leksikon, Wikipedia, nrk.no, Vi Menn nr. 38/1975 og nr. 26/1981, Det Norske Teatret, lokalhistoriewiki.no, Aftenposten
