Rødt-lederen ser tilbake
Politiker Bjørnar Moxnes bor fortsatt i samme hus som mamma
Åse Berits erfaring og dårlige helse etter et langt liv i omsorgsyrker har inspirert sønnen og Rødt-leder Bjørnar Moxnes, til å bli den politikeren han er.
– Alt dette her er nytt. Dette lysthuset har jeg aldri sett før, sier Åse Berit Eide (74) på klingende Farsund-dialekt.
Hun går ved siden av sønnen Bjørnar Moxnes (39) mens hun kikker seg rundt utenfor Nordseterhjemmet på Nordstrand i Oslo.
Mor og sønn har begge jobbet ved sykehjemmet, men Åse Berit kan skilte med mange flere år enn sønnen.
Han var bare innom i forhold til henne, og hun holdt også nøye oppsyn med ham om de hadde vakt samtidig. Om det er noe han har lært av moren sin, så er det å gjøre jobben skikkelig, å komme tidsnok på jobb og være etterrettelig.
I dag er Åse Berit pensjonist, men hun skulle gjerne ha jobbet lengre om helsa hadde tålt det.
– Jeg jobbet her fra 1998 til 2009, da gikk jeg av som 62-åring fordi jeg ikke hadde helse til å jobbe lenger. Det var en veldig givende jobb, selv om det også var tungt fysisk.
– Jeg gledet meg til å gå på jobb hver dag. Jeg likte alltid å stå opp i god tid for en hyggelig start på morgenen med kaffekoppen, også ruslet jeg bort hit uansett vær, sier hun og smiler lunt.
Generasjonsbolig
Hele familien bor i en generasjonsbolig på Nordstrand, i barndomshjemmet til Bjørnar. Her vokste han opp med sin mor, faren Erik og den tre år eldre storesøsteren Kaia.
I tillegg bodde farmoren og onkelen til faren der. I dag fylles huset av Bjørnar med kona Kjerstin Aukrust og deres to barn, storesøster Kaia med hennes familie og Åse Berit og Erik Moxnes.
– Totalt ti folk pluss en hund, så vi ser mye til hverandre. De to yngste guttene begynner på skolen nå i høst, så det er en spennende tid for dem, sier Bjørnar.
De er en sammensveiset familie, og dro på sommerferie sammen på Sørlandet før siste innspurt med valgkamp for Rødt-lederen.
Nå har han satt av litt tid i en hektisk timeplan til Hjemmet og en kaffestund med moren. Han ville gjerne møtes på Nordseterhjemmet nettopp fordi dette betyr noe spesielt for både Åse Berit og ham selv.
Les også: Joakim er 19 år, 184 cm og veier bare 55 kilo
Kaffekos hos mormor
– Så fint det er dekket på her. Også får vi kanelsnurrer, min favoritt, utbryter politikeren idet han kommer inn i lysthuset Hjemmet har fått til disposisjon.
Han kan røpe at han i oppveksten alltid hygget seg på besøk hos mormoren sin i Sandvika, som bød på kaffekos hver gang de kom på besøk.
– Vi var hos henne omtrent en gang i uken, og da ble vi alltid budt på kaffe og bakst. Eller så hadde hun stekt vafler til oss. Jeg har aldri vært så opptatt av kaker, men gjærbakst er jeg glad i, sier han.
– Bjørnar ville alltid ha kanelsnurrer i barnebursdagen sin. Sjokoladekake, krydderkake og gjærbakst, det sto alltid på menyen, sier Åse Berit.
Han beskriver moren som en veldig tilstedeværende mamma og verdens beste på bakst og fine samtaler, samtidig som hun også i et langt yrkesliv har gitt omsorg til andre.
Mange menneskemøter
Emma Hjorths Hjem for psykisk utviklingshemmede var Åse Berits første arbeidsplass. Siden tok hun utdanning i barnepleie og vernepleie.
I årenes løp har hun arbeidet på en psykiatrisk klinikk i Sveits, med barn som har cerebral parese og med multifunksjonshemmede barn.
Hun har også jobbet i skolen, og til slutt i barnehage og på sykehjem på Nordstrand. Det har blitt mange fine menneskemøter gjennom alle disse årene. Mye latter og smil, men også tunge løft og krevende dager fordi bemanningen til tider har vært lav.
– Jeg har jobbet innen helsevesenet og med omsorg siden jeg var i starten av 20-årene. Jeg har byttet det ene kneet mitt to ganger, og venstresiden av kroppen min er helt utslitt, forteller hun.
– Du lærer deg en måte å løfte folk opp i sittende stilling og å få dem opp av senga på, og etter mange år så går det utover ryggen. Legg til av- og påkledning i barnehage i flere år, som også er krevende for kroppen. Til slutt sa det stopp, legger hun til.
Men hun er ikke i tvil om at det å jobbe med mennesker er noe av det mest innholdsrike man kan gjøre, og hun angrer ikke et sekund på at det var denne retningen hun tok i livet.
– De gode tilbakemeldingene fra pasienter og kolleger har virkelig betydd mye for meg, og jeg har spart på kortet jeg fikk fra Nordseterhjemmet da jeg gikk av med pensjon. Det sto at menneskene jeg jobbet med alltid følte seg trygge og ivaretatt i min pleie, og det varmer.
Alle skal behandles likt
– Hva lærte du av å jobbe innen helsesektoren, Bjørnar?
– Det som mangler innen helsesektoren er bedre lønn og flere folk slik at ikke de ansatte sliter seg ut, og slik at man kan gi verdig omsorg og pleie til de som trenger det. I industrien er mye av blodslitet erstattet av roboter og maskiner, men innen pleie og omsorg er det ikke sånn.
– Man blir sliten av det. Samtidig er det veldig mange hyggelige kolleger, og fine samtaler med de brukerne som fortsatt er mentalt tilstede. Jeg tenker faktisk at det hadde vært en fordel om hele Stortinget hadde jobbet en
periode på et sykehjem for å forstå dette med bemanning og hvor viktig det er med nok folk, sier han.
Alle årene tett på morens erfaringer med sviktende helse og utfordringene det har skapt for henne har preget ham som menneske og politiker.
Han nøler ikke et sekund når han blir spurt om hvordan moren har påvirket ham.
– Dette med rettferdighet har jeg fått podet inn siden jeg var null år, det at alle skal behandles likt og rettferdig.
– Man blir for et av oppveksten og hvilke jobber foreldrene dine har, og kanskje spesielt i et område i Oslo hvor det også er veldig mye rikdom. Hvor vellykkethet forbindes med materiell velstand. Jeg tror det har vært sunt å ha foreldre med helt vanlige jobber i et slikt miljø, sier han.
Les også (+): Da barna flyttet ut, gjorde kona et overraskende valg
Campingliv og sykkelferie
Det var lite luksus i barneårene, men veldig mye samhold og glede. Det beste Bjørnar og Kaia visste var å dra på campingtur med foreldrene sine.
De visste at de kom til å møte mange nye unger på campingplassene som de kunne leke med. Ingen av dem ville sove på hotell, det var jo så kjedelig. Der var det ingen å leke med.
– På 80-tallet tror jeg de fleste dro på campingferie, og jeg husker at vi dro til campingplasser i Sverige og Danmark, men best husker jeg nok sykkelferien i Danmark. Et år jeg fikk ny sykkel, jeg var vel ti år, så var den så høy at jeg måtte stå på en stein for å komme opp, sier Bjørnar, og både mor og sønn ler godt når de tenker på det.
– Jeg måtte raskt få god fart, eller så havnet jeg i grøfta. Vi kunne ikke kjøpe sykkel hvert år, så jeg måtte rett og slett vokse inn i den jeg fikk, sier han spøkefullt.
Men det er ingen tvil om at ferieturene har gitt gode minner. Til tross for sykling i motvind på de danske veiene, og litt for stor sykkel. Det å bli kjent med barn som snakket dansk og andre språk var spennende.
Tilsnakk av dommer
– Bjørnar har alltid vært veldig sosial. Som barn var han rolig og sindig, og likte veldig godt å lese. Hver dag etter skolen skulle han ha med seg noen hjem, og han holdt på med både fotball og karate, sier Åse Berit.
– Men korpset måtte jeg droppe. Jeg fikk ikke til å spille på den trompeten, det hørtes ikke bra ut. Spilte jeg ikke håndball en stund, også, spør Bjørnar.
Jo da, og moren hans husker godt at hun fikk tilsnakk av dommeren sammen med en annen forelder fordi de sto og ropte for mye under en kamp.
De fikk beskjed om at de måtte forlate området om de ikke roet seg ned.
– Mamma møtte opp på både fotballkamper og håndballkamper, men var i overkant høylytt, røper sønnen, og Åse Berit ler godt.
Hun innrømmer at hun har mer temperament enn sønnen sin, og at hun fremdeles kan la seg rive med – også når han er i debatter med andre politikere. De gangene hun får det med seg at han skal i debatt.
– Det er ikke alltid han husker å fortelle meg det, og det er ikke lett å få med seg alt. Det hender at vennene mine sier: «Jeg så sønnen din på TV i går» , og da svarer jeg: «Å ja» , for da har jeg ikke fått det med meg. Men jeg fikk med meg den hvor du snakket om tannhelse, og den var veldig bra. Det er en viktig sak, sier hun.
Les også: – Føler meg litt kastet ut av samfunnet
Vondt å gå av med pensjon
Kaffekoppene er tomme, og mor og sønn vil gjerne inn og slå av en prat med de ansatte på sykehjemmet. Det er tid for et siste spørsmål.
– Hvordan er det for deg å være tilbake her på Nordseterhjemmet, Åse Berit?
– I alle årlige medarbeidersamtaler fortalte jeg sjefen min at jeg ikke angret ett sekund på at jeg byttet ut barnehagejobben med sykehjem. Jeg gikk til jobb hver dag og gledet meg til å ta fatt på
dagen.
– Jeg hadde nok ikke sluttet om jeg hadde hatt bedre helse, men jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta hensyn til kroppen min. Jeg gråt mine bitre tårer da jeg sluttet. Huff, ikke snakk, sier hun mens øynene fylles med tårer.
Hun finner frem lommetørkleet og må ha en pause.
Bjørnar ser bort på moren sin med et støttende smil.
– Mange av de jeg jobbet med sluttet etter hvert, så det er en god stund siden jeg var her sist. Men ja, jeg trivdes veldig godt her, og det er fint å være tilbake, avslutter hun.
