Randi Skaug var første norske kvinne på Mount Everest. Slik går det i dag

Damen foran oss smiler bredt, strekker armene i været og legger seg godt bakover i sofaen. Hun er i ferd med å vise oss øvelsen hun har gjort hver eneste morgen siden 2004, en øvelse hun lærte av sherpaene hun hadde meg seg til verdens høyeste fjell.

– Sherpaene sier at det viktigste i livet er: be happy. Det vi kan gjøre er å tenke de positive tankene. Så jeg starter dagen med å smile, og når jeg legger meg om kvelden så teller jeg opp tre gode ting som har skjedd i løpet av dagen. Som regel har jeg veldig mye å velge mellom. Så jeg starter dagen bra, og jeg slutter dagen bra, sier hun om de to faste øvelsene hun tar morgen og kveld.

– Det gjør noe med deg, forsikrer hun. Det er bare å prøve.

Naustholmen

Den nordnorske magien er med oss denne kvelden, og viser den 33 mål store øya badende i sol. Hav møter fjell, sola skinner fra skyfri himmel, og det skal den gjøre ut i de sene nattetimer.

Det er bare noen timer siden vi gikk i land på Naustholmen. Sammen med en familie fra Sørlandet som har kommet nordover for å oppleve turer både til havs og i fjellet, har vi fått høre øyas historie, fortalt av ekspedisjonsfareren – og nå altså eieren av en egen øy i havgapet – Randi Skaug. Nå ønsker eventyreren å lage eventyr for andre.

Hun har vært på verdens høyeste fjell, og vært omgitt av magisk natur før. Men hun blir aldri lei omgivelsene på Naustholmen. Det hender hun tar med seg en whisky og setter seg nede ved vannet og ser på sola som skinner døgnet rundt.

– Jeg klarer ikke å legge meg. Sommernettene er så fine, og du kan ikke sove dem bort. Vi må ta vare på øye­blikkene, sier hun med et smil som får oss til å innse at hun mener det av hele sitt hjerte.

Vi sitter i hovedhuset og nyter et himmelsk måltid bestående av grillet, marinert hvalkjøtt. Snart skal vi få høre om havørnen som svever over fjellene, og med selvsyn få se torsken som biter på kroken ved – bokstavelig talt – første kast, og få oppleve sommernatten som gjør det så umulig å gå og legge seg.

Les også: Randi Skaug: – Ingenting er umulig

Vokste opp på gård

Smaken på naturen og friluftslivet begynte hjemme på gården i Åsbygda i Hønefoss med mor, far og to brødre.

– Det var på den tiden da du ble sparket ut så fort du var stor nok til å bidra. Jobbe. Det var aldri noe snakk om å være inne, uansett vær. Ikke noe Playstation.

Hun likte seg best med gutta, klatret i trær og var mye ute.

– Det var en bra oppvekst. Ganske fritt på mange måter. Samtidig var vi på bygda, og det var klare regler for hva man gjør og ikke gjør, minnes hun.

De kalte henne for skravla, fordi hun skravla kontinuerlig. Det gode humøret har hun fra moren. Viljestyrken har hun nok etter faren.

– Han hadde troen på at vi klarte alt. Han sa bestandig: Du klarer det. Det har jeg hørt fra jeg var bitte liten. Så jeg trodde på det. Jeg har vel egentlig vokst opp med at det var selvfølgelig å ha selvtillit. Men det var kanskje ikke så selvfølgelig å ha selvfølelse. Det var å arbeide og spise. Du skulle være flink, og da var du god. Om du hadde det bra eller ikke, var ikke et tema. Hadde du utført en god dags arbeid, så fikk du det bra.

Mange drømmer

Hun skjønte tidlig at friheten var viktig for henne, og alle­rede som 15-åring tok hun valget om ikke å få egne barn. Hun så folk rundt seg som «ramla utpå» og «måtte» gifte seg.

– Det fremsto som et mareritt. Jeg setter nok høy pris på friheten. Det var så mye jeg skulle i livet, og det passet ikke inn.

Da hun ble litt eldre, kom flere drømmer til overflaten.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

– Det ene var å få meg utdannelse og stå på egne ben, det var kjempeviktig for meg. Jeg ville styre selv. Ingen skulle bestemme over meg. Og jeg skjønte veldig fort at det å gifte seg og få unger ville bli en annen hverdag. Og så drømte jeg om å reise jorden rundt og å bestige Mount Everest.

Hun har stått ved drøm­mene sine hele tiden. Hun utdannet seg og ble økonom, og har unngått både ekteskap
og barn. Jorden rundt med ryggsekken gjennomførte hun alene som 33-åring. Da var hun ute i 14 måneder.

– Den turen var jeg på en del høye fjell, og likte det veldig godt. Jeg fikk en smak på ekspedisjonslivet. Og jeg så Everest for første gang og skjønte at det var mulig. Da gikk det fra være en drøm til å bli en mulighet.

Hva er det beste stedet, spurte noen, da hun kom tilbake fra jorda-rundt-turen.

– Da satt jeg og lurte litt på det, hva likte jeg best. Jeg kom frem til at det var ikke et sted, men friheten. Og det var en åpenbaring for meg.

Les også: (+) «Ismannens» utrolige metode for å styrke immunforsvaret

Frihet og mestring

De neste årene skulle hun bestige de høyeste fjellene på alle kontinenter, og ta turer og ekspedisjoner på ski, til fots og med kajakk både i Antarktis, Norge og på Grønland. Jo mer hun gjorde, jo mer ville hun gjøre.

– En ekspedisjon er fysisk hardt, og det er mye du må ha orden på. Men det er en ekstrem frihet i det og. Du trenger ikke å sminke deg, pynte deg, møte opp på jobb eller møter. Du går, du spiser og du sover. Og så må du passe på deg selv. Det er enklere enn folk tror. Og det er fullstappet med naturopplevelse og tid til å reflektere. På disse turene går jeg rundt og tenker og smiler til meg selv dagen lang.

Naturen gir henne styrke, ro og mestringsfølelse.

– Og mestringsfølelse er kjempeviktig for oss. Da er du sterk. Og vi trenger å være sterke, det er så mye vi skal møte i livet.

Selv om det begynner å bli noen år siden hun var på Everest, kan hun fortsatt hente frem følelsene fra den gang.

– Jeg kan hente frem mestringsfølelsen igjen når jeg trenger det. At jeg klarte det. Den sitter veldig godt. Det er det mest ekstreme jeg har gjort. Ingenting blir det samme etterpå. Det gjorde noe med hele mestringsbildet mitt. Alt har blitt lett, jeg tenker ikke på noen ting som vanskelig.

Indre drivkraft

Til å begynne med handlet det om å mestre, om å klare ting. I dag er hun mer opptatt av å hjelpe.

– Jeg har evig nok, jeg har alt jeg trenger. Og det endret seg etter Everest. Jeg tror vi alle har en indre drivkraft at vi vil være bra for noe, og være en del av flokken. Jeg har hatt en lang periode av livet der jeg har vært individuelt fokusert i det å mestre, og det å få til ting. Jeg er god på å gjennomføre. Hvis jeg bestemmer meg for noe, så blir det sånn.

Etter hvert trengte hun noe som var større enn seg selv, og hentet motivasjon gjennom å engasjere seg i å hjelpe andre. Hun har vært involvert i ulike prosjekter for å samle inn penger til minerydding i Afghanistan, og nå er hun engasjert i et Hjelpeprosjekt i Nepal som heter Why.

Men også på Naustholmen er hun opptatt av å bidra. Det gjør hun blant annet ved at rusavhengige kommer til øya og får arbeidstrening og sosial trening i de vakre omgivelsene. Det er de unge heltene vi må bringe frem, mener Randi.

– Selv om jeg ikke har unger selv, så skjønner jeg det. Og det er en drivkraft. Hvis du tenker bare på deg selv, blir du ensom. Dette livet – denne friheten – jeg kan bestemme alt selv. Og det å drive her på Naustholmen gjør at jeg kan hjelpe og inspirere folk. Jeg skal bruke tiden min på å få folk til å kjenne på kongefølelsen.

Ordet why er det sterkeste ordet vi har, mener hun og viser til prosjektet i Nepal.

– Hvis vi spør oss selv hvorfor, så får vi en grunn. Og har vi en grunn, så har vi en retning.

Les også: Det dødelige kappløpet om Mount Everest

Bor egentlig i Oslo

At det ble Naustholmen hun havnet på, var på mange måter en tilfeldighet. På andre måter ikke. Hun har hatt et langvarig forhold til nord, til folkene der og til naturen. Rett og slett kjærlighet.

– Folkene her er helt annerledes enn ellers i landet. De er gjestfrie, har tid, de prater, hjelper, og sier ting direkte.

Hun er mye på Naustholmen, men bor egentlig i Oslo, selv om hun nesten glemmer det litt.

– Etter hvert er jeg nesten mer her enn i Oslo. Jeg reiser hjem innimellom og hilser på familien.

For det er ikke bare sommer og sol som er vakkert i nord, også mørketida er vakker, insisterer hun.

– Ekstremt vakkert. Havet blir mørkeblått. Det mørkeblå havet mot snøen. Lyset er nesten på sitt beste. Det burde ikke hete mørketida, det burde hete fargetida.

Randi har nok å henge fingrene i. Er som oftest først oppe og sist i seng. Fisker mye. Padler. Lager mat. Rydder, vasker og sjauer. Og tar gjestene med ut på turer.

– Det er masse å holde på med absolutt hele tiden. Listen over ting som skal gjøres blir aldri tom, ler hun.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Hun stortrives, men har ingenting imot A4-livet heller.

– Men det jeg er opptatt av er at det livet du lever må du gjøre bra. Det kan godt hende det ikke er så utrolig mye mer kult å være eventyrer enn kontorist. Men det som er bra er å være tilfreds.

Har du forandret deg med årene?

– Jeg håper da det. Forhåp­entligvis er jeg litt klokere. Men jeg tror jeg er like gæren, det håper jeg, virkelig. At jeg ikke blir for alvorlig. Livet er for kort til å drive med gravalvor.

Kanskje hun også har blitt mer følsom, undres hun.

– At jeg tør å ta følelser på alvor. Det turte jeg ikke da jeg var yngre. Nå synes jeg følelser er kjempeviktig. Det å lytte til det du kjenner i kroppen. Du kjenner det i magen hvis noe er ugreit. Så på en måte har jeg blitt tøffere, fordi jeg tar følelser på alvor. Jeg har alltid vært sterk, men før var det kanskje mer muskler. Nå er styrken mer mentalt. Jeg føler meg ekstremt sterk, både i hodet og kroppen, og det er godt.

Fordelene med å bli eldre er mange, mener 61-åringen.

– Jeg tenker at alt ordner seg. Jeg blir ikke stressa på småting, tulleting. Det har jeg klippefast tro på. Om det ikke blir sånn, så blir det sånn, og ting ordner seg. Og sånn har jeg blitt mer og mer, sier Randi.

– Og så er jeg er gammel nok til å gi faen. Gjøre det jeg har lyst til.

Har ikke du alltid gjort det?

Hun ler.

– Jo, men nå gjør jeg det enda mer ...

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Hjemmet nr 34 2021

– Jeg hadde tre følelser i kroppen da jeg sto der på toppen. Stolt var ikke en av dem

Jeg visste hun var forelsket i en gift mann. Jeg fikk sjokk da jeg skjønte hvem det var