– Ingenting er umulig

Randi Skaug er sliten. Hun sitter i kaffekroken på Nærbutikken på Nordskot ytterst i Steigen, høsten 2018.

Lua er dratt nedover øra som en hjelm, og redningsvesten gir henne et polstret utseende. Litt som en fullvoksen barnehageunge på utflukt, eller kanskje en utmattet ridder.

– Da jeg våknet i dag, var det som om hjernen lå utenfor hodet, sier Randi Skaug – vår første kvinne på Mount Everest, kapteinen på Sakteruta, eventyreren, forfatteren og foredragsholderen.

Det ryktes at hun sitter på et utømmelig lager ren energi, men selv en Duracell-kanin må ta seg en pust i bakken av og til.

Høy stillongsfaktor

Årsaken til at Randi for øyeblikket går på reservetanken, heter Naustholmen og ligger 400 meter vest for Nordskot. Helgen før var det nemlig storinnrykk på Randis eget dronningdømme.

90 gjester skulle innlosjeres, fôres og guides. Været var imidlertid ikke samarbeidsvillig, og det ble storm med brutal vind og sidelengs regn. Dermed oppsto en logistikkfloke som hele Nordskot trådde til for å løse.

Så, da siste gjest i følget hadde forlatt øya, dukket denne journalisten opp med blokka full av spørsmål, og snart skal Naustholmen fylles opp igjen i anledning Eventyrjenter-festivalen.

Randi Skaug har lov til å være sliten.

– En av de tingene jeg har opplevd så sterkt i Nord-Norge, er styrken og hva som skjer når flere hjerter slår på samme sted, sier hun.

Vi har satt oss ned i spisestua på hovedhuset, og ser utover det som en gang var Nordlands største handelssted.

Her styrte familien Schøning i 220 år med en rikdom bygget på torsk og sild. Så kom konkursen i 1923, og nå står bare noen få bygg igjen.

Siden 2015 har Randi bodd i et av dem gjennom store deler av året. Her leier hun ut senger og rom, og tilbyr naturopplevelser til de besøkende.

– Vi har bare to ting: Stillhet og skjærgård, sier Randi. Gjestfrihet står i fokus, og regelverket later til å være inspirert av Kardemommeloven.

– Jeg har én regel: «Vær vennlig». Utover det er det høy stillongsfaktor.

En ny retning

Det er 40 år siden Randi bestemte seg for å bestige Mount Everest. Det er 40 år siden hun sto på kjøkkenet under våronna og ventet på at maten skulle bli ferdig. Det hadde vært mye å gjøre på gården. Noen dager tidligere hadde hun tatt siste eksamen på gymnaset. Det var i fransk, og hun fikk en sekser. Hun sier hun burde vært glad, men i stedet hadde hun grått i bilen hjem.

– Jeg var for ung til å forstå hvorfor jeg reagerte på den måten, men i ettertid har jeg skjønt at det skyldtes at jeg ikke hadde noen ny retning i livet. Jeg hadde jobbet hardt for å klare eksamen, og nå føltes det ut som om alt var over, sier Randi.

Hun vokste opp med to eldre brødre og en far som aldri var sliten, og som ga henne troen på at ingenting var umulig.

Da hun sto der på kjøkkenet og kjente lukten av jord, mat og diesel, kom det en nyhetssending på radioen: Reinhold Messner hadde blitt den første i verden til å klatre Mount Everest uten medbrakt oksygen.

– Jeg husker hvordan det gikk fra å være stille på kjøkkenet til å bli et leven og skikkelig negativ stemning. Jeg husker faren min slo ut armene og sa: «Hva i helvete skal folk opp der å gjøre?», sier Randi.

Men hun visste nøyaktig hvorfor folk skulle opp dit. Hun tenkte: «Det er verdens høyeste fjell. Hvor kult hadde det ikke vært å bestige det?»

– Jeg mener livet styres av mange tilfeldigheter, og det handler mer om å gripe mulighetene enn å planlegge. Vi må ha en retning. Kall det gjerne en visjon om hva vi skal utrette i livet. Vi har ett liv, og det er ikke hundre år engang. Så om du vet retningen du skal gå, har du lettere for å finne det som skal til for å komme fram, sier hun.

Første kvinne på Mount Everest

Mount Everest ble Randis nye retning, og 26 år senere – da hun hadde fylt 44 år – sto hun på toppen av verdens tak som Norges første kvinne.

Før det hadde hun utdannet seg til siviløkonom, og tatt et bachelorstudium i kommunikasjon. Hun hadde startet sitt eget kommunikasjonsbyrå og blitt sin egen sjef. Det hadde alltid vært viktig for henne. I tillegg hadde hun reist jorda rundt.

– Omtrent samtidig som jeg fikk muligheten til å klatre Mount Everest, kjente jeg i magen min at jeg trengte å gjøre ting litt annerledes. Jeg trengte en forandring, og mer tid til å gjøre det jeg selv ville. Ryggen var helt maroder, og jeg måtte få tilbake helsa, sier Randi.

Hun sa opp jobben, og reiste til Nepal.

– Da jeg dro i 2004, gikk jeg ikke med tanken om å bli første norske kvinne på Mount Everest. Jeg vokste opp i et miljø hvor alle var likestilte, og hvor ingen var særlig opptatt av om det var gutter eller jenter som gjorde det ene eller andre, så den tanken slo meg aldri. Og det er litt pussig, for jeg hadde jobbet med PR og kommunikasjon i mange år og burde ha sett markedsverdien av det, sier Randi.

Tilfeldigheter gjorde at hun nådde toppen tre dager før Cecilie Skog, og siden har ingenting vært det samme.

– Jeg hadde tre følelser i kroppen da jeg sto der på toppen. Jeg var kald, sliten og takknemlig. Jeg var ikke stolt, og det er jeg fortsatt ikke. Men jeg er takknemlig, for jeg hadde ikke klart det alene, sier Randi.

– Ingenting er umulig

Etter Everest fortsatte Randi med å bestige resten av «The Seven Summits», som er betegnelsen som brukes om de høyeste fjelltoppene på hvert av de sju kontinentene.

Hun er proff. Hun har fortalt historien sin "fra A til egen øy" tidligere gjennom både foredrag og bøker. De gjestene som spør, får svar.

Senere på kvelden blir jeg servert kamskjell, fisk og øl – alt lokalt plukket og brygget. Randi viser meg øya og de gamle byggene.

Mens gjestene kan velge mellom å bo i hovedhuset, i en egen hytte eller i svevetelt, sover hun selv i en seng i det forblåste naustet. Hun forteller om den lille bistandsorganisasjonen WHY [Worlds next Heroes are still Young. red.anm.] som hun startet opp, og som jobber for å gi bothe-folket i Nepal utdanning.

– Jeg har ingen visjon om å bli rik. Bare jeg har så jeg klarer meg, er jeg fornøyd. Jeg har ikke noe forbruk. Jeg går sjelden ut og spiser. Det er fisk i havet. Jeg har små materielle behov, og om jeg kan unngå å shoppe, er jeg veldig fornøyd, sier hun.

Når Randi vandrer rundt på Naustholmen, i den stille perioden mellom to stormfulle innrykk av gjester, og forteller om den reisen som har brakt henne hit, er det slående hvor sindig og behersket hun virker. Kreftdiagnosen hun fikk for 10 år siden, blir nevnt i en bisetning. Hun vant til slutt over sykdommen, og sier hun aldri var redd for at den skulle ta knekken på henne.

Hun sier hun jobber hardt, er direkte og rettferdig, akkurat som sin far. Det eneste som kan få henne til å tenne på pluggene, er løgn og dårlig oppførsel.

– Everest gjorde noe med meg med tanke på det å mestre, for såpass tøft var det at jeg ikke tror jeg noen gang kommer til å møte noe som er like hardt. Ingenting er lenger umulig, sier hun.

– Det tar den tiden det tar

Noen år etter at Randi hadde fullført de sju toppene, fant hun en ny retning. Hun skulle padle hele Nord-Norge-kysten – fra Rørvik i Trøndelag til russergrensa i Finnmark.

Det hadde vært en drøm i mange år, men Randi hadde verken erfaringen eller kunnskapen som skulle til. Hun oppsøkte padlemiljøer, og reiste kysten med båt for å få et inntrykk av hva som ventet henne.

Så ble hun i tvil.

– Jeg er ikke risikosøkende, men risikoreduserende. Jeg innså at dette med å padle var noe jeg ikke kunne, og jeg begynte å vurdere om det virkelig var så viktig for meg å ta den turen, sier Randi.

Hun forteller at hun en morgen sto med kaffekoppen og så utover havet, og at det plutselig dukket opp to svaner. Så blåste det opp, og Randi ble stående og tenke på hvor svanene gjør av seg når det blir dårlig vær.

Da hun oppdaget at de hadde svømt videre til noen øyer lenger bort, fikk hun en erkjennelse av å ha tenkt feil.

– Som blåruss tenker man i mål og tid. Jeg hadde tenkt at jeg måtte padle så og så mange mil om dagen, og det ga meg en stressfaktor jeg ikke trengte, fordi det ville bety at jeg måtte padle i dårlig vær. Men da jeg så de svanene, forsto jeg at dette måtte ta det tiden det tar. Blir det dårlig vær, er det bare å slutte og padle, sier Randi.

– Press er bra, for det får oss til å yte. Men stress er dårlig. Det får oss til å dø. Det går utover helsa, så der og da fikk jeg en ny form for livsfilosofi: Det tar den tiden det tar. Og padleturen skulle markere det.

Har kanskje "noen bokstaver"

Kajakken fikk et navn: Sakteruta, og turen ble gjennomført på tre sesonger. Randi sier at det er det flotteste eventyret hun har vært på, og for hvert padletak hun tok, vokste kjærligheten til Nord-Norge. Denne kjærligheten resulterte i at hun kjøpte Naustholmen for tre år siden.

– Jeg må innrømme at jeg var usikker på om jeg ville trives. Jeg er vant med å kunne lukke døra og gå, men det kan jeg jo ikke nå. Men jeg trives. Det tok 14 dager å innse det. Det som er unikt med dette stedet, er at jeg kan bruke det jeg har lært i livet, sier Randi.

Hun reiser seg for å slippe Gråmann inn fra duskregnet ute. Den gamle katten er tilsynelatende den eneste mannen i Randis liv, og hun bestemte seg tidlig for ikke å få barn.

– Det har ikke vært et savn. Det er jo nok unger. Det er ikke noe tap for verden at jeg ikke har det. Jeg tenker at dersom du skal ha unger, må du ville det, og det ville ikke jeg, sier hun.

Det er snart tid for middag, og Randi må løpe. Hun lager all mat selv. Kjøkkenet er det eneste stedet gjestene ikke får herje fritt. Det har Randi og Mattilsynet blitt enige om. Hun sier hun har mye fart i kroppen når mye skal gjøres på kort tid.

Så vi avslutter med det store spørsmålet:

– Er man født sånn eller blitt sånn?

– Jeg tror det er en kombinasjon. Hadde jeg blitt født nå hadde jeg sikkert fått "noen bokstaver", som de sier her oppe. Randi ler.

– Men jeg angrer ikke på noe. Jeg føler at jeg er på rett sted.

Torbjørn ble svært overrasket over hva han fant i de forlatte hyttene på Antarktis