Randi Rosenqvist
Randi Rosenqvist: – Jeg har savnet barn
Et skrivebord fra 1930-tallet gjør rettspsykiater Randi Rosenqvist glad og minner henne om mange lykkelige stunder med morfaren, geologen Tom Barth. – Han har betydd veldig mye for min utvikling, sier hun.
Det jeg liker ved dette skrivebordet, er dybden, sier Randi Rosenqvist og trekker ut en av skuffene, som er nærmere en meter dyp.
– Og se her!
Hun beveger seg over på den høyre siden av bordet og viser frem et innfelt skap.
– Da jeg var liten, syntes jeg det var så spennende med dette skapet. Nå bruker jeg det til å oppbevare gaver som jeg har tenkt å gi bort, og som jeg gjerne kjøper gjennom hele året.
Hun lar hånden gli over den mørke bordplaten.
– Men først og fremst gjør dette skrivebordet meg glad, sier hun, og forteller at bordet tilhørte hennes morfar, geologen Tomas Fredrik Weiby Barth.
– Jeg var fryktelig glad i ham, sier Rosenqvist.
Bor på Røa
Hun tror morfaren, som levde fra 1899 til 1971, må ha fått skrivebordet laget på 1930-tallet, muligens da han kom tilbake til Norge i 1938 etter flere år i utlandet, først i Tyskland, så i USA. Bordet havnet hos henne da moren døde for over 40 år siden, og i dag står det i stuen på Røa, der Rosenqvist har bodd de siste elleve årene.
– Da min mor døde, var det også en byste av min morfar som var tiltenkt meg, men jeg turte rett og slett ikke å ta imot den.
– Hvorfor ikke?
– Jeg savnet ham så inderlig at det faktisk ville ha vært for overveldende å ha en byste av ham hjemme hos meg. Emosjonelt ville det rett og slett blitt for sterkt, sier hun og avdekker en side ved seg selv som de færreste forbinder med yrkeskvinnen som i nærmere 50 år har jobbet med kriminalomsorg og tung psykiatri.
Hun, som har sittet på TV og snakket saklig om hvorvidt menneskene bak de groveste forbrytelser og mest bestialske handlinger er skikket til å sitte i fengsel. Hun har alltid opprettholdt en streng fasade, men på sine eldre dager har hun også senket skuldrene.
– Det kan virke veldig brutalt, men jeg har på en måte hele livet vært i en form for krigsberedskap. Men da jeg ble 70, tenkte jeg at nå behøver jeg ikke lenger være en helt, det er ikke lenger mitt ansvar.
I Nanna Segelckes bok som kom i fjor høst, «Vi som arvet krigen», forteller Rosenqvist om hvordan historiene om både morens, farens, morfarens og en onkels farefulle engasjement i motstandskampen under krigen, har preget – og traumatisert henne.
Onkelen, Ivan Rosenqvist, ble sågar dømt til døden, men fikk utsatt henrettelsen for å gjøre ferdig sin doktoravhandling. Så kom freden.
– Det var vel VG som gjorde et nummer av at jeg tar antidepressiver. Og ja, det gjør jeg, men jeg tar også medisiner mot diabetes. Og jeg ser ikke det som vesensforskjellig. Det finnes veldig mange bra medisiner som gjør at man kan være frisk og leve godt og lenge, sier Rosenqvist.
Hun forteller at bysten endte opp hos lillesøsteren, som bare var seks år gammel da morfaren døde. Selv var hun 19, og hun og morfar hadde rukket å utvikle et veldig nært forhold.
Les også: Psykiater: – Dette må du slutte med
Skilsmissebarn
Etter krigen hadde hele familien flyttet til USA, og i fem år delte Randis mor, far, mormor, morfar og onkel en leilighet i Chicago. Morfaren, som ofte bare ble kalt Tom Barth, hadde tatt over et professorat i geokjemi ved universitetet i Chicago, der også hennes far, kjemikeren Terkel Rosenqvist, arbeidet.
Hennes onkel, den senere berømte antropologen Fredrik Barth, startet også sin akademiske karriere ved dette prestisjetunge universitetet. To jenter kom til verden under oppholdet, Charlotte i 1946 og Randi i 1951.
– Ifølge min mor var det min morfar som gikk rundt og bar på meg om natten når jeg hadde kolikk. Så allerede da ble fundamentet lagt for et nært forhold.
Rosenqvist var bare et halvt år gammel da familien flyttet hjem igjen, så hun har ingen minner fra Chicago. Men tilbake i Norge skulle hun og morfaren komme til å tilbringe mye tid sammen.
– Vi studerte og samlet planter sammen, og han lærte meg tidlig å klassifisere blomster etter den svenske botanikeren Carl von Linnés system. Vi leste dikt for hverandre, og han lærte meg å deklamere, sier Rosenqvist, som plutselig, og helt uoppfordret, fremfører de to første versene av Bernt Lunds episke dikt om Trysil-Knut.
Hun husker også at hvis hun hadde gjort noe dumt, tok morfaren henne i forsvar.
– Han klarte alltid å omdefinere det til noe som slettes ikke var så dumt, sier hun og ler godt.
– Vil du si at du hadde en nærere forhold til din morfar enn til din egen far?
– Ja, sier hun forsiktig, og legger til at faren egentlig var en veldig snill mann, men at han ikke forsto seg noe særlig på døtre.
– Så var det jo ikke slik den gang at fedre var hjemme og passet barn. Han kom hjem for å spise middag, og så dro han gjerne tilbake til «labben», sier Rosenqvist.
Da hun var barn, trodde hun at alle menn var professorer, og at alle kvinner var husmødre. Da hun var ti år gammel ble foreldrene skilt.
– Det var ikke vanlig i 1960, men jeg skjønner veldig godt at min mor ikke kunne være gift med min far. Jeg vet også at hun var hans store kjærlighet, men det holdt ikke. Etter skilsmissen tok hun meg og min søster med seg fra Trondheim til Oslo, der vi flyttet inn hos mine besteforeldre.
Rosenqvist tar en liten pause, så smiler hun.
– Da ble det jo mye tid med morfar. I motsetning til min far satt han som regel hjemme og jobbet om ettermiddagene – ved dette skrivebordet – og han smilte alltid til meg når jeg kom forbi. Og det gjorde jeg ofte. Jeg kunne stå stille ved siden av ham og se på at han arbeidet, og det har betydd veldig mye for meg.
Les også: Erik Thorstvedt: – Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker min kone
Har ingen tro
På bordplaten ligger tre gjenstander som hver for seg forteller noe om morfarens yrkesliv: Ett av hans vitenskapelige verk i japansk oversettelse, en geologhammer brukt i feltarbeid og en slags stein av typen tombarthitt.
– Dét er et meget sjeldent mineral, oppdaget og oppkalt etter min morfar, sier Rosenqvist. Visstnok skal det være det eneste mineralet som bærer både for- og etternavnet til den personen det er oppkalt etter.
– Hvordan vil du beskrive ham som menneske?
– Han var intelligent, skarp og ganske kritisk. Og han tålte ikke særlig mye tull, bortsett fra tullet mitt, som han var så god til å omdefinere. Men kontroll var viktig for ham, det ikke å miste oversikten eller selvbeherskelsen. Han står for meg som en gammeldags intellektuell.
– Denne japanske utgivelsen tyder på at han var en internasjonal kapasitet?
– Ja, absolutt. Da Apollo 11 hadde hentet de første steinene fra månen i 1969, ble min morfar faktisk invitert til Houston for å ta imot disse mineralene. Da var han så syk at han ikke orket å dra. Men det var veldig gøy.
– Så han var også opptatt av verdensrommet?
Rosenqvist nikker, og så ramser hun opp i raskt tempo: Merkur, Venus, Jorden, Mars, Jupiter, Uranus, Neptun, Pluto.
– Dette har jeg vokst opp med, sier hun.
– På rommet mitt hadde jeg en diger plakat på veggen som forklarte hvordan alt liv utviklet seg fra enkeltceller til mer komplekse organismer. Så jeg kunne mer om darwinismen enn om religion da jeg var liten.
– Så du har ingen tro?
– Nei, kommer det kontant.
– Jeg pleier å si: Gress dør, frosker dør, hunder dør, og det tror jeg vi mennesker også gjør.
Les også: (+) Først i voksen alder forsto jeg hva min egen mor hadde gjort mot meg
Ønsket seg barn
Egentlig var det biolog hun ville bli, helt klart inspirert av sin morfars – og sin fars – innsats. Hun ville virke på det naturvitenskapelige området. Men som tenåring trodde hun at en utdannelse innenfor det feltet innebar at hun måtte bli biologilærer, noe som ikke fristet så mye. Så en dag kom moren med et råd.
– Hun hadde lest i det amerikanske magasinet Time at kvinnelige leger var den gruppen akademikere som hadde høyest yrkesaktivitet etter at de giftet seg.
– Så hvis du blir lege, sa min mor, er det ingen mann som vil forvente at du skal slutte å jobbe for å lage middag til ham. Jeg var 14 år, og bestemte meg for å bli lege.
– Du fulgte din mors råd?
– Ja, jeg ante ikke hva det innebar å bli lege. Men jeg synes begrunnelsen, det at man ikke måtte slutte å jobbe for å lage middag, var ganske god.
Senere videreutdannet Rosenqvist seg og ble rettspsykiater. Etter nesten 50 år i psykiatriens og kriminalomsorgens tjeneste har hun gått av med pensjon, men er slettes ikke arbeidsledig.
– Jeg underviser fremdeles ganske mye, og jeg sitter i et utvalg som jobber med en offentlig utredning som ser på hvordan domsutfall og bruken av forvaring håndteres innenfor psykisk helsevern i kriminalomsorgen. Den utredningen skal utrydde alt som er vondt og vanskelig, sier hun, og humrer igjen.
Som om ikke det er nok, kom Rosenqvist også ut med en bok tidligere i høst. Den har fått tittelen «Mitt liv, mitt fag: tung psykiatri». Boka er «en personlig beretning fra innsiden av fengsler og sykehus, men den er også et kampskrift», skriver forlaget.
«Rosenqvist setter oss i stand til å forstå hva ord som utilregnelighet og schizofreni innebærer, og viser hvordan alle taper i et system som svikter de aller svakeste.»
– Føler du at du har måttet forsake mye i ditt svært aktive yrkesliv?
– Jeg vil ikke bruke ordet «forsake», for det høres ut som et villet offer. Men jeg pleier å si at man ikke kan få i både pose og sekk. Jeg har hatt et godt og veldig spennende liv, men jeg skulle jo ønske at det også hadde vært plass til barn. Slik ble det ikke.
– Hvordan ser du for deg tiden fremover?
– Nå prøver jeg til enhver tid å legge planer for denne og neste uke. Ingen langsiktige planer, bortsett fra at jeg skal jobbe med denne utredningen til neste vår. Og etter det, ja, så vet jeg ikke, sier Rosenqvist, og høres lettet ut.
– Jeg er veldig glad i å lese, og jeg er glad i å sitte og se på himmelen. Det håper jeg at jeg skal få mer tid til.
Les også: Anne Kat. Hærland: – Jeg kommer ikke til å gifte meg igjen
Vil strøs på havet
Morfaren døde bare 71 år gammel. Da hadde han levd med en leverbetennelse i femten år, og var ganske dårlig de siste par leveårene.
– Jeg begynte å studere medisin ved Universitet i Kiel høsten 1970. Da jeg var hjemme i julen det året, sa han til meg: «Det er ikke morsomt lenger, Randi.»
Seks uker senere døde han.
Tomas Fredrik Weiby Barth er begravet på Ris kirkegård, men Rosenqvist forteller at gravsteder ikke er noe for henne.
– Selv har jeg sagt at jeg vil kremeres og strøs på havet utenfor Arendal, der vi har tilbrakt alle sommerferier. Jeg fortalte dette til min yngste nevø, som var 13, at når de så drar ut for å fiske, ja, så kan de tenke på meg.
Hun smiler.
– Han ble helt forferdet ved tanken på at fisken skulle ha spist asken min, men nå slapper han av, tror jeg.
– Så selv oppsøker du aldri din morfars grav?
– Nei. Min bauta over morfar er dette skrivebordet. Og til det er det bare knyttet gode minner.
