Liv Ullmann om savnet etter faren
Liv Ullmann blir rørt til tårer av å lese farens ord: – Tenk at han skrev dette til meg
Da Liv Ullmann var seks år gammel, mistet hun faren sin. Det har skapt et tomrom i livet hennes, men på ett plan har hun visst at han alltid har vært med henne. Og det er han fremdeles.
Liv Ullmann sitter ved et vindu. Det vender ut mot et irrgrønt bjørketre hvor et par kjøttmeiser er ivrig opptatt med å sikre at bestanden holder seg oppe i bydelen.
– Jeg klarte aldri å avfinne meg med at gravsteinen på Domkirkegården skulle ha noe med pappa å gjøre. Etter at vi kom til Norge med urnen hans og slo oss ned i Trondheim, satt jeg gjerne i vinduet på rommet mitt og skrev.
– Til ham?
– Nei, jeg skrev for at han skulle se hvor flink jeg var til å skrive. I min verden fløy han stadig forbi det vinduet og tittet inn til meg.
Ullmann får et mildt drag over ansiktet, og så tennes det et lys i de klare, blå øynene.
– Slik engler gjør, sier hun, og smiler.
Det er sommer hjemme i Hafrsfjordgata i Oslo, og Ullmann har kledd seg i en matchende sommergrønn genser. Lett på foten har hun geleidet oss inn på arbeidsrommet, hvor hun for tiden også skriver.
– Og din far flyr stadig forbi?
– Å ja, sier Ullmann.
– Og her er han.
Hun viser oss portrettet vi har kommet for å snakke om. Ingeniør Erik Viggo Ullmann smiler forsiktig, og ser fornøyd ut.
Det er slående hvor like øyne de har, far og datter. Det er det samme klare, intense blikket, som må ha trollbundet Ullmanns mor, slik Liv Ullmanns uttrykksfulle øyne har trollbundet flere menn – og en hel verden – gjennom film og teater.
Erik Viggo Ullmann
På maleriet er Erik Viggo Ullmann i midten av 30-årene, og han er helt sikkert lykkelig over å ha fått hele familien i sikkerhet, langt unna krigshandlingene i Europa – og et Japan som har gått med i krigen på tyskernes side.
Hans mor Dagmar, hans kone Janna og de to døtrene Bitten og Liv er alle samlet i Little Norway, Flyvåpnenes Treningsleir, i Canada. Kunstneren som har portrettert ham heter Marion Long (1882–1970), og hun var så aktiv med pensel og palett blant norske rekrutter og instruktører at hun mottok Kong Haakons Frihetsmedalje etter krigen.
– Hva representerer dette portrettet for deg?
– Trygghet, svarer Ullmann kontant.
– Og det kan man sikkert forklare ut fra at jeg bare var seks år gammel da pappa ble borte.
Hun betrakter sin far et øyeblikk.
– Han etterlot seg et stort tomrom i meg. Men selv om han døde, forsvant han ikke ut av livet mitt. Når jeg spilte teater, for eksempel, ja, så pleide han alltid å sitte på galleriet og følge med. Han har sett alle forestillingene mine, sier hun, og titter opp på ham igjen.
– Lenge var det bare han der oppe på galleriet, men etter hvert har han fått selskap av stadig flere. Når man har kommet opp i min alder, rykker stadig flere opp dit.
«Liv Ullmann – Scener fra et liv»
Så hvem var Erik Viggo Ullmann, som knapt fikk oppleve 38 somre her på jorden?
Han ble født i Vardø en høstdag i 1907. 20 år senere begynte han på ingeniørstudier på NTH i Trondheim, og i Studentersamfundet traff han Janna Lund, som han giftet seg med i 1932.
Etter noen år ved cellulosefabrikkene i Moelv og i Krokstad utenfor Drammen, fikk han tilbud om en jobb i Tokyo for det svenske firmaet Gladelius & Co.
I 1937 la han ut på den lange reisen med tog gjennom Sibir sammen med sin kone og deres seks måneder gamle datter, Bitten. Janna Ullmann har senere beskrevet turen som «en drømmereise», siden det svenske firmaet spanderte billetter på første klasse. Og hun har sagt om oppholdet i Japan, som skulle vare i nesten fem år, at det var de lykkeligste årene i hennes liv.
I denne perioden av fryd og gammen, på et lite sykehus i Tokyo, kom Liv Ullmann til verden den 16. desember 1938.
«Klokken halv ni telefonerte de fra sykehuset: «Mr. Ullmann, your wife got a big baby at eight o’clock – a girl baby». Og enda du egentlig skulde ha vært en gutt fordi Bitten var pike, så var far så glad så glad – og nu er du fars egen unge! Og så var vi enige om at du skulde hete LIV, for det er det beste av alle navner – og så må du ha takk fordi du kom til oss da – Liv.»
Ordene er skrevet av Ullmanns far i en dagbok, som hun senere fikk i konfirmasjonsgave. Deler av den er gjengitt i Edvard Hambros bok: «Liv Ullmann – Scener fra et liv.» Ullmann blir overrasket.
– Jeg er faktisk usikker på om jeg noen gang har hørt eller lest disse ordene. For hvordan kan jeg ha glemt det? Jeg, som er så opphengt i pappa.
Det tar litt tid før han skriver til henne i dagboken igjen, men i november 1939 forteller han at det er krig i Europa.
«Mennesker dreper hverandre og er onde mot hverandre, og ingen vet hvad som vil skje i morgen! Men vi må stå sammen bestandig, Liv, og elske hverandre som vi gjør i dag. Og far og mor vil be for at du må få bli stor i en verden som man ikke må skamme sig ved! Og det må du hjelpe til med når du blir stor!»
Ullmann blir stille, og er tydelig rørt.
– Så nydelig å høre! Tenk at han skrev dette til meg i mitt aller første leveår.
Les også: (+) Da far ble dement, røpte han sannheten om familien vår
Dramatiske år
Etter at Norge ble okkupert av tyskerne i april 1940, bestemte Livs farmor, Dagmar, seg for å reise etter familien til Tokyo. Så meldte Erik Viggo Ullmann seg til krigstjeneste, og et og et halvt år senere reiste hele familien med en oljetanker over Stillehavet til San Pedro på den amerikanske vestkysten, og derfra videre med bil hele veien til Toronto, over 4000 kilometer lenger øst.
Ullmann ble utstasjonert i Little Norway, som var blitt opprettet i Canada av den norske eksilregjeringen. Det var også der han ble utsatt for en arbeidsulykke som skulle føre til hans død på et sykehus i New York 15. juni 1945.
Ullmann forteller at bare noen måneder før hadde familien fått beskjed om at hennes farfar hadde avgått ved døden i den tyske konsentrasjonsleiren i Dachau. I Norge hadde han hjulpet mange norske jøder i sikkerhet etter at deportasjonen startet i 1942.
– Vi innbilte oss det verste. Men da jeg besøkte Warszawa – jeg må ha vært i begynnelsen av 20-årene, og litt kjent allerede – så kom det en eldre mann bort til meg og spurte om jeg kjente til navnet Halfdan Ullmann. ‘Det er min bestefar’, sa jeg. Og så viser det seg at denne mannen hadde delt celle med ham i Dachau, og kunne fortelle at han døde av lungebetennelse.
– Så du mistet to viktige personer tidlig i livet, en bestefar og en far …
– Ja, de som på sett og vis skal passe på deg og se til at du får et godt liv, forsvant tidlig. Men min farfar traff jeg aldri, og dessverre har jeg ikke så mange minner etter pappa.
Det tydeligste minnet er at hun sitter hos ham på sykehuset i New York og skjønner at hun antagelig ikke kommer til å få se ham mer.
– Jeg satt ved sengen hans, og han holdt meg i hånden, og så sa han: ‘Liv, vi kommer til å møtes igjen, i en bedre verden.’ Men det er mulig at jeg har diktet dette, for jeg tror kanskje ikke det er noe han ville sagt til en seksåring. Utover det har jeg ikke så mange minner.
– Jeg husker at jeg falt i vannet fra en brygge, og at han hoppet etter og reddet meg. Og så har jeg minner om at vi var ute og spaserte. Da leide vi hverandre, og jeg husker at han trykket hånden min, og at det føltes så trygt og godt.
Hun tenker seg om.
– Jo, så husker jeg også at pappa tok meg med til det naturhistoriske museet i New York, hvor vi besøkte planetariet. Der vandret vi sammen under stjernehimmelen.
Les også: Liv Ullmann: – Kanskje jeg bør takke janteloven for ikke å ha mistet bakkekontakten?
En ny begynnelse
Etter farens død reiste familien hjem til Norge. Farmoren, som Ullmann skulle komme til å utvikle et veldig nært forhold til, hadde vært med helt siden hun ankom Tokyo. Men da de kom til Norge, flyttet hun inn i en liten hybelleilighet i Oslo, mens moren, Bitten og Liv satte kursen mot Trondheim.
– Det var forferdelig for henne å miste sin sønn, slik det var forferdelig for mamma å miste sin mann. De sørget begge like dypt, og det kan ikke ha vært lett for dem. Jeg har lagt merke til at hvis to mennesker sørger over den samme personen, er det ofte vanskelig å dele sorgen, for de vil begge kanskje tenke at mitt tap er størst.
– Hvordan opplevde du det selv?
– Jeg var lenge et ensomt barn – og veldig sjenert. Og det tror jeg bunnet i den utryggheten jeg følte på etter å ha mistet pappa. Jeg antok at det ikke var noen som brydde seg om meg.
Hun blir stille et par sekunder, mens de blå øynene leter.
– Men ensomheten forsvant da jeg begynte å spille teater på skolen. Jeg begynte å skrive mine egne teaterstykker, og jeg fant fort ut at dette var en måte jeg kunne kommunisere med andre mennesker på.
Elsker å reise
Før ankomsten til Norge sommeren 1945, seks og et halvt år gammel, hadde Ullmann altså hatt adresse i Tokyo, i Toronto og i New York. Dit hadde familien flyttet etter at faren var blitt permittert og gitt seg i kast med andre oppgaver et års tid før han døde.
– Det høres ut som en ganske strabasiøs barndom. Har det gjort deg rastløs?
– Nei, men jeg elsker å reise. Og det gjorde mamma også, så det er kanskje noe jeg har etter henne. En gang reiste vi tilbake til Japan sammen, hun hadde jo vært så lykkelig der, og hun lengtet tilbake. Men Tokyo hadde jo blitt bombet under krigen, og vi fant ikke tilbake til noen av de stedene hun hadde så gode minner fra. Det ble ikke hyggelig for mamma, sier Ullmann, og forteller om en kveld på et hotell i Tokyo.
– Mamma gikk for å ta seg et bad. Og der lå hun i badekaret og strigråt.
På et tidspunkt flyttet Liv Ullmann tilbake til New York, hvor hun kjøpte seg en leilighet på Upper West Side – med utsikt til det naturhistoriske museet som hun hadde besøkt med sin far. Hun forteller at mamma Janna stadig kom på besøk.
– Kan det ha hatt noe å gjøre med savnet etter mannen hennes, som jo døde på Manhattan?
Ullmann ser oppriktig overrasket ut over spørsmålet, og blir tankefull.
– Det er jo en nydelig tanke. Kanskje hun slettes ikke kom for å besøke meg, sier hun, og legger til at hun stadig ber sin mor om unnskyldning.
– Hvorfor det?
– Det er så mye jeg ikke har forstått, men som jeg har innsett etter hvert som jeg selv er blitt eldre. Forhold som jeg gjenkjenner i mitt eget liv.
Les også: (+) Jeg forlot barna mine da de var små. Avgjørelsen har forfulgt meg hele livet
Sterke bånd
Kanskje hadde Liv Ullmann blitt familiens pappajente hvis faren hadde fått leve videre. For hun vokste opp med ideen om at mammas jente, det var Bitten, det.
– At mamma likte henne bedre, var noe jeg følte, og Bitten og jeg har også snakket om det. På et tidspunkt begynte de to å gå ut sammen. Mens jeg var alene hjemme og mørkredd. Og vet du hva? Da pleide jeg å ta med meg dynen, legge meg i badekaret og lese Hjemmet.
– Ukebladet Hjemmet?
– Ja, det var fast lektyre hjemme hos oss, sier Ullmann og smiler bredt.
– Men så begynte Bitten å gå ut med gutter, og jeg la merke til at mamma ble oppriktig lei seg. Det var liksom ikke så spennende med meg.
Ullmann understreker at hun og moren var gode venner, men det var sin far hun henvendte seg til, opptrådte for, og den dag i dag kan søke trøst hos.
– Når jeg har vært lei meg eller hatt kjærlighetssorg, har jeg ofte lagt et bilde av pappa under hodeputen. Det høres sikkert veldig barnslig ut, men det har hjulpet meg masse.
Både mammaen til Ullmann, storesøster Bitten og farmoren Dagmar er blant de som nå befolker galleriet sammen med Erik Viggo Ullmann. Selv har hun byttet ut ordet «død» med ord som «adskillelse» eller «oppbrudd».
– Jeg tror jo at vi alle er en del av noe større, en evighet som vi hverken har ord for eller fantasi til å ta ned på et menneskelig plan. Så jeg er ikke redd for å dø, for det innebærer kun en adskillelse fra dette livet.
Hun titter opp på portrettet av faren.
– Og kanskje skjer det – som jeg mener å huske pappa sa til meg på sykehuset før han døde – at vi møtes igjen. I en bedre verden.
