Da Petter Nyquist satt på gata og tigget i 2014, la han spesielt merke til én ting

– Åh! De kan kysse meg midt i …

Petter Nyquist, for hundre­tusener av TV-seere bedre kjent som «Petter Uteligger», viser frem en mindre kjent side av seg selv. Den godslige, rolige fyren som utrettelig har minnet oss om at folk som lever på skyggesiden er akkurat som alle andre, har hentet frem en god porsjon temperament.

Spørs­målet var enkelt: Hva han tenker om politikere som slår politisk mynt på slagord av typen «Det må lønne seg å stå opp om ­morgenen». Og svaret var både svært direkte og svært folkelig.

– Altså, politikere … Jeg skulle gjerne likt å se den ­politikeren som hadde orket å leve slik mange trygdede gjør. Som hadde klart seg med så lite ­penger og samtidig møte så mye motstand.

Han rister oppgitt på hodet. Sukker tungt. Men så tennes det noe i det brune blikket. Et skrått smil tar form. Han har fått en god idé. Nei, en genial idé.

– Det er forresten én TV-serie jeg selv virkelig kunne tenke meg å se. Ja, den eneste realityserien jeg hadde orket å følge med på.

Smilet er på plass igjen – og så begynner han å fortelle om det som kunne blitt et både ­interessant, tankevekkende og svært underholdende TV-konsept.

– Det hadde vært kjempemorsomt! sier han entusiastisk.

Vi skal komme tilbake til det. Men først litt om alt det alle er opptatt av for tiden, på godt og vondt: julen.

Bodde på gata

Det er en liten time tidligere, og Nyquist har nettopp tatt plass innerst i et hjørne på Værtshuset Bærums Verk, en idyllisk ­res­taurant en kort kjøretur fra Kolsås, der han vokste opp og i dag bor med samboer og to barn. Det knitrer i peisen, en svak, men like fullt merkbar duft av kanel henger i luften, og en kjøttmeis på leting etter mat har tatt seg en pause i ­busken utenfor de smårutete vinduene.

– Mitt forhold til jul? Jeg forbinder julen med noe godt, sier Nyquist.

– Det er samvær med ­familie og mine nærmeste. Eller …

Han gjør en liten, men ­viktig grammatisk justering.

– Det var i stor grad noe jeg bare forbandt med egen ­familie. For i løpet av de siste ti årene har julen også fått en annen mening for meg, sier han alvorlig.

I november 2014 fikk han ideen om å lage en TV-serie om hvordan folk «uten fast ­bopel», som det heter på fint, har det. Så i 52 døgn bodde han på gata, uten annet enn ett sett klær, et videokamera og et ønske om å formidle hvordan livet arter seg der. Og å gi disse menneskene et ansikt, gjøre dem til noe mer enn triste tall i en dyster statistikk.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Dette ble til serien Petter Uteligger, som ble sett av rundt 700 000 og avstedkom flere oppfølgere.

Den foreløpig siste heter Petter – der ingen vil bo og gikk på TV 2 i høst. Da flyttet han inn i en bygård med kommunale leiligheter i et såkalt belastet område i Oslo. I likhet med den første serien, valgte han seg også advents- og juletiden som passende bakteppe.

– Jeg visste fra før at julen kan være tøff. Jeg har møtt folk som ikke klarer å komme seg hjem til jul, som ikke er ønsket hjem eller som rett og slett ikke har noe hjem å dra til. Det som overrasket meg mest på Torshov, var at det var så mange som slet med ensomhet der.

Les også: «Petter Uteligger»: – Denne julaftenen vil jeg huske for alltid

Alternativ jul

Petter forteller at det finnes forskjellige tilbud, i hvert fall i og rundt hovedstaden, som mange benytter seg av.

– I mange år ble det til at jeg feiret julaften hjemme med familien, og så sånn i titiden på kvelden stakk jeg ned til Alternativ jul i Oslo sentrum, og var der til syv om morgenen. Men så kom koronaen, og det stoppet litt opp. Men nå er det heldigvis tilbake for fullt.

– Hva sier familien din til at du prioriterer dette?

– Jeg er opptatt av å gjøre det beste for mine nærmeste, og det var ikke så veldig populært at jeg ikke var hjemme i det hele tatt på julaften i fjor. Men det gikk greit. De var godt forberedt, sier han, før han skynder seg å legge til:

– Samtidig er det viktig å huske at det er mange som jobber på julaften, om det er på en oljeplattform, på sykehus, ja, overalt er det noen som hele tiden sørger for å holde hjulene i gang.

Han trekker på skuldrene.

– Julen på Torshov ble forresten veldig fin. Akkurat som den julen jeg feiret på gata ble det. Å se hvordan noen gleder folk som virkelig har behov for det, er sterkt. Det virker som om omsorgen for andre blir sterkere jo nærmere jul vi kommer – for så å forsvinne helt etter jul.

– Hva mener du?

– Jo, jeg husker jeg satt og tigget da jeg lagde den første serien. I midten av november var det kanskje femten kroner i koppen i løpet av halvannen time. Men den siste lørdagen før julaften var det over 2000 kroner i løpet av samme tidsrom. I tillegg får man jakker, julekalendere, ja, folk nærmest pælmer ting etter deg. Men så snart den første helligdagen er der, og butikkene er stengt, da er omsorgen plutselig borte. Brukt opp.

Han rister på hodet.

– Januar er en av de verste månedene for de som for ­eksempel selger magasinet =Oslo. Det er veldig fint at vi bryr oss – og gjerne litt ekstra i julen – men jeg skulle ønske vi alle klarte å fordele omsorgen litt jevnere utover resten av året.

Les også: (+) Mamma har ikke forståelse for at det er annerledes å være mor i dag enn det var på 1980-tallet

Au pair og svømmebasseng

Petter Nyquist vokste opp med au pair og svømmebasseng, i Bærum – som stadig er en av landets rikeste kommuner.

Det er et poeng som ikke akkurat ble dysset ned i pressen da han ble intervjuet i forbindelse med den første serien. Men antydninger om at han var en kynisk opportunist som brukte andres tragiske skjebne for å fremme sin egen karriere som dokumentarfilmskaper, ble ganske fort lagt døde.

For Nyquist er en mann som «brenner for saka», en som har viet mye av sitt virke og sin tid for å sette fattigdomsproblematikken med alt den inne­bærer, på dagsordenen. Både gjennom TV-serier, bøker og en egen stiftelse.

Men når oppdaget denne bærumsgutten at det fantes folk som ikke engang hadde råd til å drømme om au pair og svømmebasseng?

– Jeg kan ikke huske noe bestemt tidspunkt, sier han, før han fortsetter, en tanke oppgitt: – Men dette her er nok tatt litt ut av kontekst.

– På hvilken måte?

– Jeg kan aldri huske at vi hadde spesielt god råd. Og mamma og pappa jobbet ­ekstremt mye, så det var nok der au pairen kom inn. Og jeg tror en au pair fikk noe sånt som 2500 kroner i lomme­penger i måneden den gangen.

– Og svømmebassenget?

– Et hobbyprosjekt for ­pappa. Han sto i kjelleren og pigget i fem år, minst.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg i år

– Din mor har fortalt at du stort sett gikk på tå som barn …

– Ja, og det gjør jeg fortsatt. He-he.

– Ble du noen gang utredet for ADHD?

– Jeg var innom barnepsykiatrien, men de fant aldri noe. Eller, de fant i hvert fall aldri noe jeg fikk vite om. Men jeg har fortsatt mye energi i kroppen, ikke ulikt mange av dem jeg har blitt kjent med i løpet av det siste tiåret. Heldigvis klarer jeg å kanalisere energien til noe positivt, så jeg klager ikke.

Ensformig hverdag

Det var en ganske vanlig dag på eldresenteret der noen og tyve år gamle Petter nylig ­hadde fått jobb.

Før dette hadde han jobbet som assisterende leder på Peppes Pizza – som var utfordrende og givende på mange måter. Men likevel var det ikke å komme utenom at det han gjorde var å «skufle ut mat til folk som ikke gadd å lage mat selv», som han sier.

Da han hørte at noen venner hadde fått jobb på dette eldresenteret, tenkte han at det ­kanskje var mer utfordrende. Mer givende. Og det var det. Da Petter dro hjem etter endt vakt, hadde han ofte en god følelse i magen, en følelse av at han hadde gjort noe som betød noe for noen.

Men så, en dag, skjedde det noe som ikke var like hyggelig.

– Jeg hadde blitt kjent med en eldre kvinne som var ganske dement. Hverdagen hennes ­besto av å få hjelp til å stå opp, bli trillet inn til frokost, spise og bli trillet tilbake til rommet – der hun satt og brettet ser­vietter til det var lunsjtid, og det hele gjentok seg.

– Høres ikke veldig ­spennende ut?

– Nei, virkelig ikke. Men det var pent brettede servietter over alt.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

– Hvor langt fremtreden var demensen?

– Ganske langt. Hun spurte alltid hvilken dag det var og sånt. Om hun nå skulle spise frokost eller middag. Men en dag begynte vi å prate om ­andre ting, og da skjedde det noe. Det viste seg at hun ­hadde vært på mange fjellturer, at hun en gang var ekstremt sprek, og når hun pratet om dette, var det som om hun våknet. Hun sluttet med ser­viettbrettingen og fortalte i ­detalj om turene sine. Det var utrolig fint å oppleve. Jeg følte at jeg gjorde noe mer meningsfylt. Men så …

Han trekker pusten dypt.

– Så en dag, mens hun satt og fortalte, gikk døren opp og inn kom en av mine overordnede og sa: ‘Sitter du her og slapper av Petter? Nei, nå må du komme deg ut og jobbe!’.

Petter rister sakte på hodet.

– Det er mange som gjør en utrolig bra jobb innen helse og omsorg, som bygger massevis av gode relasjoner, men når det blir satt så strenge begrensninger på tidsbruk, er det vanskelig å gjøre det på skikkelig vis. Det er et stort problem som vi burde klare å løse.

Jobbet med prins Harry

Før han ble «Petter Uteligger» var Nyquist i en lang periode «Petter Eventyrer». Utstyrt med videokamera reiste han rundt i verden, fra isøder i nord og sør til fjelltopper i øst og vest.

På en av disse turene, det var for å lage en dokumentarserie som het Kampen om Sydpolen, ble han kjent med et team fra den britiske TV-kanalen BBC, som så at han alene gjorde det de hadde fire mann til å gjøre.

Så da de skulle lage seriene Walking With The Wounded tok de kontakt – og slik gikk det til at «Petter Uteligger» og «Petter Eventyrer» også ble «Petter Prinsevenn».

– Første gang jeg møtte prins Harry, var på flyplassen i Longyearbyen. Vi skulle ­gjøre opptak til serien der folk med krigsskader dro på strabasiøse turer, for å vise at det var mulig. Prinsen var en slags beskytter for prosjektet.

– Var han hyggelig?

– Ja. Kjempehyggelig.

– Så du er på «Team Harry», ikke «Team William»?

– Altså, jeg har kjempesansen for ham. Mange har spurt og gravd i det der, hva som skjedde og sånt, men jeg tenker at det skal forbli mellom oss som var med på turene. Men jeg fikk et lite innblikk i prinsens hverdag, som jo er en av verdens største kjendiser. Og jeg tenkte fort: Den hverdagen der misunner jeg ham virkelig ikke. Jeg tror han følte seg fri da han var i Antarktis, men da vi møtte ham i London, ble han fotfulgt av paparazzier. Det samme skjedde i Cape Town. Da måtte han bytte ­hotell for å slippe unna pressen. Nei, jeg er glad jeg ikke er i hans sko.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

– Så man trenger ikke være fattig for å ha det vanskelig?

– Nei. Åpenbart ikke.

Les også: (+) Brutalt ærlig om fattigdommen og glemselens slør: – Jeg er ikke flau over å ta imot hjelp

Viktig å lytte

Mennesker, opplevelser, inntrykk – alt setter spor. Og er med på å forme oss hele tiden. Men når man har møtt så mange folk som sliter, og selv har kjent på kroppen – både hvordan det er å bo på gata og å leve på trygd – må man vel også lære noe om seg selv?

– Selvfølgelig lærer man noe, sier han og trekker stolen litt lenger unna bordet. Retter ryggen. Tar sats.

– Jeg tror kanskje det ­viktigste jeg har lært er hvor mye man faktisk kan bety for ­andre. Hvor lite som egentlig skal til for å gjøre en forskjell for noen. Ja, for det dreier seg ofte bare om småting. Ting som koster overraskende lite, men som har en enorm effekt.

– Som hva da?

– Ta en telefon. Send en SMS. Hjelpe noen med noe de ikke klarer å gjøre selv. Og en annen viktig ting: å lytte. Mange har mye på hjertet og et stort behov for å snakke med noen. Å sette av tid til å snakke med folk koster lite ­eller ingenting, sier han – og smiler: – Og plutselig er man oppført som nærmeste pårørende.

– Hvor mange er du ­nærmeste pårørende til?

– Hm. Nå må jeg tenke. Fem, kanskje?

– … som du ikke er i ­familie eller slekt med?

Nyquist nikker sakte.

– Det er en enorm tillit jeg er veldig stolt og glad for er blitt vist meg, men samtidig er det også noe trist ved det. For det sier mye om ensomhet. Jeg tror vi alle har godt av å se at verden er større enn den boblen vi beveger oss i. Det lille området vi lever på.

– På hvilken måte har alle disse menneskemøtene endret deg som person?

– Jeg tror møtene har gjort meg til et bedre menneske. Det har i hvert fall gjort meg veldig bevisst når det gjelder hvilke valg jeg tar i hver­dagen. Hva jeg er opptatt av. Engasjementet mitt har bare blitt sterkere og sterkere.

– Føler du urettferdighet på andres vegne?

– Ja. Til tider føler jeg på en enorm urettferdighet. For folk velger ikke sin egen skjebne. Noen av dem jeg har møtt er også født inn i dette. De har ikke hatt muligheten til å velge selv. Det er noe som har fulgt dem fra starten av, enten det handler om sykdom eller rus. Og det føles urettferdig.

Alle kan gjøre noe

Så var vi der med spørsmålet om politikerne som snakker om at det må lønne seg for folk å stå opp om morgenen. Der Nyquist får vist frem at han ikke bare har engasjement, men også temperament. Og hva var dette reality-konseptet han drømmer om å få realisert?

– Jo, tenk deg at hvis vi tar et visst antall politikere fra sine respektive partier og plasserer dem i hver sin kommunale leilighet i et såkalt «belastet» område og gir dem akkurat like mye penger som de som bor der til vanlig har, og så la dem bo der i en måned. Da hadde de nok fått seg en «wakeup call».

– Tror du noen politi­kere hadde gått med på noe sånt?

Nyquist ler.

– Jeg vet ikke. Kanskje hvis det ble sendt i et ­valgår? Men jeg er helt ­sikker på at det hadde blitt veldig bra TV. Og at de folkevalgte hadde hatt enormt godt av å få oppleve, ja, virkelig kjenne på kroppen hvordan det er å leve under de forholdene som mange av dem de vedtar ­lover og regler for, gjør.

Han tenker seg om igjen.

– Jo, sier han bestemt.

– Det er en realityserie jeg veldig gjerne skulle sett.

Det kimer snart i klokker, lyser i stille grender og engler er klar til å dale ned i skjul. Det nærmer seg den søte juletid, som altså også kan oppleves bittersøt for mange. Hvordan julen til Petter Nyquist blir i år, vet han ikke helt sikkert ennå. Men som en julehilsen til Hjemmets ­lesere, ønsker han å si følg­ende:

– Husk at vi alle kan gjøre noe. Og at det ikke trenger å koste mye.

Han lener seg frem:

– Det skader heller ikke om man minner seg selv om at folk har behov for hjelp og støtte også når ­januar kommer.

Petter Nyquist fylte 46 år 1. juli 2024.

Christian var full av skam da han skiftet den første bleien på datteren. Det ble et vendepunkt i livet hans

Jeg løy og stjal penger fra mann og barn for skjule sannheten

Denne saken ble første gang publisert 19/12 2023, og sist oppdatert 01/07 2024.