Petter Nyquist
10 år siden «Petter uteligger»: – Sjelden har jeg følt meg så alene og redd
For ti år siden ble Petter uteligger – med vilje. Det ble et vendepunkt i livet hans. – Jeg har aldri forandret meg så mye som person som det jeg gjorde i løpet av den korte perioden jeg var på gata, forteller han engasjert.
13. november 2014 forlot kameramannen og eventyrer Petter Nyquist (46) hjemmet sitt i Bærum. Han hadde ett mål for øye: å tilbringe 52 dager på gata i Oslo – og dokumentere opplevelsen.
Familiemannen ante ikke hva som ventet ham. Han skulle tre inn i en totalt ukjent verden og kunne ikke forutsi hvor skjellsettende og livsendrende dagene på gata skulle bli.
– Sjelden har jeg følt meg så alene og redd. Jeg var overlatt til meg selv og tilfeldighetene. Jeg hadde ingen erfaring på området, men jeg kom raskt i kontakt med menneskene som bodde på gata, forteller Petter.
«Petter uteligger»
Prosjektet resulterte i den prisbelønte dokumentarserien på TV 2, «Petter uteligger». Oppholdet på gata lærte ikke bare Petter, men også de som fulgte med på serien, at bak avhengigheten, rusen og den litt slitne fasaden finnes det et menneske, ikke så helt ulikt deg selv.
– Synet mitt på mennesker i utfordrende situasjoner ble radikalt endret i løpet av den korte perioden jeg var der. Da jeg dro fra gata etter 52 dager, visste jeg at jeg kom til å oppsøke disse menneskene igjen. De hadde gjort noe med meg, forteller Petter.
Opplevelsen på gata hadde vekket et sterkt engasjement i ham og et ønske om å gjøre en forskjell vokste frem.
– Jeg har aldri forandret meg så mye som person som jeg gjorde i løpet av den korte perioden jeg var på gata. Noe av det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å dra på ekspedisjonslageret mitt, hente soveposer og dunjakker jeg hadde liggende, og gi det til noen av dem som bor ute, forteller 46-åringen.
Før november 2014, var den verdenen Petter ble kjent med på gata, fjernt fra livet som samboer og småbarnsfar i Bærum.
– Men i dag er det hverdagen min – 24/7. Bare nå, mens vi prater, tikker det inn meldinger fra mennesker som føler seg ensomme og ønsker å snakke. Jeg har kontakt med veldig mange – og det er på godt og vondt, sier han og smiler.
Les også: Da Petter Nyquist satt på gata og tigget i 2014, la han spesielt merke til én ting
Takknemlig for opplevelsene
Petter er en ydmyk og nøktern type, men han er med på at noe av det han gjør, betyr noe for mange.
– Jeg var uvitende den gangen, for ti år siden. Men jeg vil si at jeg har klart å få en stemme og bygge opp både erfaring og solid kompetanse innen dette feltet. Det er mange som kontakter meg for å høre hva jeg tenker og mener, og det betyr kanskje at jeg har gjort noe riktig.
Petter setter pris på at han har tillit hos mange av dem som ellers har tillit til få. Han er opptatt av å behandle alle likt, uavhengig av hvem de er.
– Jeg møter alle med respekt. Jeg tror det å møte mennesker på denne måten, har vært avgjørende for at jeg er der jeg er i dag.
Han tenker seg om litt:
– Det har gått ti år, og jeg er takknemlig for alt jeg har fått oppleve, og for alle de fine menneskene jeg har blitt kjent med. Flere av dem er gode venner.
Les også: (+) Mamma har ikke forståelse for at det er annerledes å være mor i dag enn det var på 1980-tallet
«Stiftelsen Petter Uteligger»
I 2016 tok filantropen engasjementet et steg videre og grunnla «Stiftelsen Petter Uteligger» sammen med Sverre Hollie. Stiftelsen tilbyr aktiviteter for mennesker med rusproblemer og deres pårørende. Det kan være alt fra hårklipp og fjellturer til besøk på kunstutstillinger.
Når vi møter Petter, har stiftelsen invitert til middag og standup på Latter i Oslo. Det er 32 mennesker som deltar. Ann Helen Nyhus er én av dem.
– Jeg kom i kontakt med Petter for åtte år siden gjennom sønnen min, som også var avhengig. Han var på behandling, og der var du, sier hun og smiler varmt til Petter.
I dag er Ann Helen og sønnen rusfrie. Det er ni år siden hun tok sitt siste glass. Hun berømmer Petter og understreker at stiftelsen har bidratt til å gjøre livet hennes bedre.
– Jeg har vært med helt siden stiftelsen ble startet, og for meg har det vært uvurderlig. Det har gitt meg et viktig nettverk. Det gir mennesker i samme livssituasjon mulighet til å slippe følelsen av å være alene. Det å prate med folk uten å måtte «gjøre seg til», og det å vite at man snakker samme språk, er virkelig verdifullt.
Petter nikker. Det gjør også Christoffer Michael Nygård og Richard Prøsch.
I fire år har Richard reist rundt på skoler og fortalt om livet som rusmisbruker, og hvilke konsekvenser det har hatt for ham. Slike øyeblikk som i dag, gir glede og en pause fra et til tider krevende liv.
– Det er fint å få være med på ting som jeg ikke har råd til selv. Slike gleder gjør at du har mindre behov for å rømme fra virkeligheten og ruse seg. Det er godt å ha noe å se frem til, sier han.
Julen er utfordrende
På restauranten på Tjuvholmen i Oslo er det nesten fullt denne førjulskvelden. Det summer av glade stemmer, men for flere av disse er det langt mellom slike øyeblikk i hverdagen. I julen blir det gjerne enda vanskeligere for de som allerede har det utfordrende.
Ann Helen skal tilbringe julaften sammen med sønnen og eksmannen.
– Etter at vi ble rusfrie, feirer vi sammen med ham. Det er hyggelig. Men julen er alltid litt sår. Det er en ettertenksom tid, og stillhet gjør vondt, utdyper hun.
Richard har tro på at høytiden skal bli ekstra fin.
– Jeg har fått meg kjæreste, så denne julen blir nok bra! For første gang på 17 år har jeg en kjæreste å feire med, sier han og smiler bredt.
Christoffer er takknemlig for et godt måltid, sosialt samvær og litt glede denne dagen, men han gruer seg til jul.
– Det er på denne tiden av året folk har det tøffest, og at det skjer flest overdoser. Julen er ikke enkel for sånne som oss. I år var det mange som fryktet at «Alternativ jul» skulle bli avlyst, men heldigvis ordnet det seg med et annet lokale. Jeg skal dit, sier Christoffer og blir stille, før han smiler og fortsetter:
– Det er hyggelig på «Alternativ jul». De sier alltid «tusen takk for at du kom», fortsetter han og smiler.
Petter skal feire jul med familien, men på kvelden, etter at barna har lagt seg, drar han til Sentralen i Oslo for å være med på «Alternativ jul». Der blir han helt til neste morgen. Etter ti år, har det å være til stede for dem som trenger ham, blitt en del av den han er.
– Før jeg flyttet på gata, jobbet jeg som kameramann på ekspedisjoner. Etter oppholdet på gata har jeg sagt nei til flere slike oppdrag fordi jeg føler at det jeg gjør her, er viktigere enn å være på Nordpolen. Jeg føler meg enormt privilegert som får holde på med noe jeg brenner for. Det har blitt en del av mitt DNA, avslutter Petter.
